En by mellom hendene

Den unike bokserien Rutebok for Oslo gir oss den byen vi vil ha – bilfri og på skinner.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[sakprosa] Så ligger den der i postkassa med min adresse på konvolutten, den nyeste boka i min yndlingsserie. Det dreier seg om Rutebok for Oslo, en lekker, flerfarget serie i formatet 9,5 x 21 centimeter. Gratis tilsendt fra Sporveien, kanskje en halvt hemmelig rest fra Fattig-Norges tid, den gang da fellesskapet øste sjenerøst av sin slunkne kasse.

Boka jeg varsomt trekker ut av konvolutten «gjelder fra 30.4.2007» og følger samme designmal som den foregående. Bildet på forsiden er et tablå i «Sporveiens historiekavalkade», og viser Jernbanetorget fullt av trikker og busser den gang Hotell Viking var nybygd. En ørliten forskjell mellom forsidene gjør meg imidlertid urolig: I forrige bok stod det «Abonnerer du på ruteboken? Husk å fornye abonnementet!». Denne teksten er nå fjernet, sammen med en tofargers annonse med samme oppfordring på bokas første side. Et varsel om at sjenerøsitetens tid er på hell? Gudene forby.

Min Matrix

Rutebok. Mellom hendene holder jeg en hel by. Og ikke bare sentrum med sitt over- og underjordiske rutenett, sitt høyst håndgripelige matrix, men hele denne forunderlige by som strekker seg mot Hakadal i nord og Moss og Mysen mot sørøst.

Ta ferja til Gressholmen med ett klipp. På vei til Hakadal kan du sitte som en Jørgen Moe og oppleve en natt i Nordmarken fra togvinduet. Tar du «orientekspressen» til Holmlia, vil du kanskje telle 13 språk på én vogn, og føle at alt er mangfoldig og såre vel. Men reiser du mot Røa en fredags kveld, skingrer silkerampens selvsikre skvalder i dine sarte ører.

Det er den bilfrie byen som tar form der du blar. Uten å skrike det ut, meddeler teksten på litt mer gammelmodig vis enn Al Gores livsviktige budskap: Noen har lagt skinner for meg, noen har kjempet fram bussfiler og gravd i busslommene, det er bare å ta fram flexikortet.

De utbrettbare kartene, eller «nettskjemaene» stemmer til høytid gjennom sin blanding av ikonisitet og symbolbruk: Selvsagt er det ingen snorrett linje mellom Carl Berners plass og Vestli t-banestasjon. Men i hodene våre blir byen slik: Rasjonell og vennlig. Noen har ikke bare gravd og lagt skinner, de har tenkt for oss, med oss. Nesten tidløse ingeniørtanker som i sentimentale øyeblikk sender assosiasjoner til Romerrikets akvedukter.

Fargevalget er nennsomt. Gulfargen er tilfeldig, men alle trikkerutene er lyseblå på den helt trikkeblå måten. At nattrutene finnes på rosa ark, vitner om raffinement, kanskje hintes det til ungpikedrømmer: «I en rosa helikopter vill jag flyga hem till dig». Eller hem i en rød buss i måneskinn. Men den rosa avdelingen rommer også morgenrutene for arbeidsfolk som skal tidlig på’n. Mange av dem er renholdsarbeidere fra Sri Lanka av begge kjønn. Rosa, de? Nei, kanskje det er meg, kanskje er det min neses farge etter en lang og fuktig aften det hintes til, også det med en viss diskresjon.

På trikken med Munthe og Egner

Men ikke alt er like diskret, for denne boka inneholder mange ulike stemmer. Innimellom alle de rasjonelle ruteopplysningene er et vell av innrammede notiser. De fleste av dem finnes i identisk form rundt omkring i boka, trolig både fordi det finns svikefulle lesere som ikke leser boka tvers igjennom og fordi en god ting visstnok ikke kan gjentas for ofte.

Noen notiser hører til i turistbrosjyresjangeren: «Ut til skog og strand» denne finnes for eksempel fire steder – på sidene 235, 244, 342 og 345), «En tur utenfor bygrensen», «Vær turist i et døgn» og «I byen en ukes tid» og «Alt på Storo».

Andre notiser er skrevet i en herlig, moralistisk Margrethe Munthe-stil: «Hvor har du føttene dine? På gulvet, selvsagt – ikke på setet!» eller «Dagens gode gjerning? Tilby plassen din til en som virkelig trenger den! Eller hva med å ta i et tak når barnevognen skal inn/ut?» Den følgende notisen kunne vært forfattet av en syntese av trikkefører Syversen og tante Sofie:

Når du skal av og på

Noen enkle regler får trafikken til å gå smidigere:

Gå mot døren før vognen stanser. De som skal inn, må først slippe frem dem som skal ut. Trekk innover i vognen med en gang; det gjør seg dårlig at flere ikke kommer inn p.g.a. myldring innenfor dørene.

Er det plass til 3 på en benk, behøver man jo ikke å breie seg over halve benken i rushtiden. Vis god sportsånd og følg beskjeder fra personalet!

De første trinnene i en stilistisk analyse av dette prosadiktet måtte være å peke på vekslingen mellom det formelle og det uformelle («personalet» vs. «breie seg») og bruken av kursiv («inn» og «ut»), som spor av en pedagogisk stil vi alle kjenner. Men betyr det at teksten henvender seg til unge mennesker?

Neppe. Mye peker mot at ruteboka er for de godt voksne. De unge bruker ventelig tekstmelding og internett når de skal orientere seg i The Oslo Matrix. Men vær forsiktig nå, mye ved denne unike bokserien er så verdifullt at det aldri vil la seg transformere til mobiltelefonisk format, selv om den faktisk inneholder en rekke «lenker», altså interne henvisninger.

Én lenke fører til en egen sporveishistorikk bak i boka, en perle inne i perlen. Hør bare om året 1918: «1918. Korntransport med trikk fra Vippetangen (innstilt 1967)». En moderne kulturhistorie i miniatyr! Dette er verdifull sakprosa.

Tross flerstemmigheten holdes verket sammen av visse stilistiske fellestrekk. Men et markant stilbrudd dukket opp i den forrige utgaven da den private kapitalen fikk slippe til med en amatørmessig designet, men sentralt plassert annonse. Det gjaldt Oslo City som fortalte at «Everything is possible …». Heldigvis finnes ikke denne annonsen lenger i vårens rutebok. Everything? Selvsagt er alt mulig, men slett ikke på Oslo City. La oss heller vise sportsånd med Sporveien og orientere oss langs fortidens framtidsrettede matrix enn å la oss innkapsle av kjøpesenterets konforme kontroll.

Anmeldt av Johan L. Tønnesson, professor i sakprosaforskning ved Universitetet i Oslo

---
DEL

Legg igjen et svar