En bolivarisk revolusjon for mye

Mange er fascinert av Venezuelas bolivariske revolusjon. Men politikken til Hugo Chavez har styrt landet rett mot borgerkrig gjennom flere år.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Først var det Fidel Castro gjennom mange tiår. Så gikk stafettpinnen videre til Brasils Luiz Ignacio Lula da Silva, inntil han ble president og begynte å spille på lag med kapitalen og IMF. Nå er det Venezuelas president Hugo Chavez som inspirerer alternativ-gruppene på venstresida. Men er han verdt tilliten?

Det som i hvert fall synes klart er at Chavez ikke har noe imot å hente ut den politiske mobiliseringen som ligger i et slags «tredje-verden-ståsted.» Internt gjør han det ved å spille på de fattige massene mot middelklassen og den økonomiske eliten. Eksternt gjør han det ved å skape – forsøksvis – en allianse av sør-amerikanske og karibiske nasjoner smurt og pumpet opp av Venezuelas olje.

De som liker Hugo Chavez peker ofte på hans progressive grunnlov fra 1999. Men også Josef V. Dzhugashvili – Stalin for kjente – hadde en progressiv grunnlov.

Andre peker på at Chavez har overveldende oppslutning blant sitt folk, noe ikke minst den siste folkeavstemningen viste.

Men Adolf Hitler hadde også folket med seg i alt han gjorde fram mot krigen, noe ikke minst de mange folkeavstemningene der viste.

Poenget er ikke å sammenligne en ganske ubetydelig latin-amerikansk populist med to folkemordere fra det tyvende århundre. Poenget er at både forfatning og folkets hyllest er irrelevant, eller i hvert fall ikke tilstrekkelig, når dommen over verdens statsledere skal felles.

Man må altså se på hva Hugo Chavez faktisk har drevet med de siste seks årene. Og det kan oppsummeres på følgende måte: sosialt radikalt, økonomisk naivt og politisk livsfarlig.

Som andre populister gjennom historien spiller Chavez på en blanding av kvasi-sosialistisk retorikk og drømmen om nasjonal gjenfødelse. Men historien om hans ensidige avhengighet av landets svære – altfor svære – underklasse er også historien om en politikkens uteblivelsesfaktor. Det var, og er, rett og slett ingen andre som vil støtte ham. Og mye av skylda for det ligger hos Chavez sjøl.

Fra gevær til løpeseddel

Hvem er så denne mannen? Hans fulle navn er Hugo Rafael Chavez Frias, og han ble født i 1954. I 1975 fullførte han sin militære utdannelse ved militærakademiet i Caracas, mens ryktene vil ha det til at han aldri kom seg igjennom studiene i statsvitenskap ved Simon Bolivar-universitetet i samme by.

Det ble derfor en karriere i de væpnede styrker, og i 1992 var han avansert til oberstløytnant i landets fallskjermstyrker. Det var dette året Chavez forsøkte å styrte det korrupte toparti-regimet som hadde styrt Venezuela de siste førti årene. Men kuppet mislyktes, og Chavez ble kastet i fengsel.

Vel ute derfra, som følge av et amnesti i 1994, ble geværet byttet ut med politiske løpesedler. Chavez ble del av den legale opposisjonen som leder av «bevegelsen for en femte republikk.» Det var en politisk kamp verdt å føre; mot en militant nyliberalisme som fortsatte å berike menneskene i maktposisjoner mens folk flest ble kastet ut i ny-fattigdom og kaos – forsterket ved at oljeprisene raste og staten trakk til seg velferdsordninger.

Det var et forhatt regime, og Chavez trakk det lengste strået mot det i 1998 da han med plettfri demokratisk vandel i mer enn seks år ble valgt til landets nye president. Det var hans første store seier, men på ingen måte den siste. For knapt noen nasjonal leder i denne verden kan oppvise så mange bevis på solid folkelig forankring som det Chavez kan – og det bare på seks år.

I 1999 sa venezuelanerne ja takk til presidentens nye grunnlov. Året etter sa de atter en gang ja takk til fortsatt styre med Chavez. I 2002 sa de nei takk til et nytt militærstyre, og fraktet Chavez tilbake til Miraflores-palasset etter et mislykket kuppforsøk i regi av generalene. I august i år sa de nei takk til å avskjedige Chavez og avholde nye valg.

Kort sagt; det venezuelanske folket vil ha den karismatiske men også særs omstridte Hugo Chavez som president. Det vil si et flertall av dem. Problemet er at et stort mindretall ikke vil det. Og dette store mindretallet er ikke nøytrale, likegyldige eller resignerte. De er rasende.

Det er en skarpegget og nesten uhåndterlig konflikt som nå deler det venezuelanske samfunnet. Og problemet er ikke bare at Chavez ikke forsøker etter beste evne å glatte den ut. Problemet er at det er hans kreasjon.

Hvis det er noe som preger den sittende presidenten, så er det ønsket om og viljen til konfrontasjon.

Revolusjon fra oven

Det har gått i rykk og napp med den «bolivariske revolusjonen;» oppkalt etter frigjøringshelten Simon Bolivar. Men viljen til å gjennomføre den har vært til stede hele tiden.

Det spesielle med denne revolusjonen er at den er initiert og implementert fra toppen. Den er drevet igjennom av statens institusjoner, etter at Chavez rigget ned de gamle horisontale strukturene og erstattet dem med et vertikalt og hierarkisk system skreddersydd for politisk totalkontroll. Det gjorde slutt på all maktfordeling og prinsippet om gjensidig regulering og balanse. Det var med andre ord selve demokratiet, eller i hvert fall hevdvunne prinsipper for det, som falt i 1999.

Og den eneste grunnen til at venezuelanerne ikke gjorde opprør allerede da, mener mange, var at den gamle eliten hadde klart å korrumpere staten så til de grader at den ikke lenger var noe å samle på.

Hvorom allting er, så var det en politisk revolusjon, et konstitusjonelt kupp eller første skritt på veien mot et fullblods diktatur – avhengig av hvem man spør. Det var en revolusjon fordi den ble kjempet på vegne av en ny klasse mot den gamle. Det var konstitusjonelt fordi endringene lå nedfelt i den nye grunnloven som attpåtil var vedtatt av selve folket. Og det var – kanskje, men det vil fremtiden vise – første skritt mot et diktatur fordi Chavez nå har midlene hvis han vil målet.

Grunnloven ble stemt inn av folket i desember 1999, og ga presidenten adskillig mer makt enn tidligere – seks år i stillingen mot tidligere fem og mulighet for gjenvalg. Men det var ikke det viktigste. Det viktigste var at den nye forfatningen avskaffet senatet, avskaffet sentralbankens uavhengighet, avskaffet høyesterett til fordel for et Chavez-utpekt tribunal, avskaffet det frie næringslivet – ikke minst den frie stillingen til oljeselskapet PDVSA – ; avskaffet pressefriheten som sådan og skapte et femte maktsenter i tillegg til utøvende, lovgivende, dømmende og velgende makt; nemlig et «byrå til forsvar for folket.»

Dermed hadde Chavez, og det er det som er viktig i denne sammenheng, kvittet seg med alle statlige organer som kunne utfordre hans potensielt eneveldige makt.

Det fantes nyanser. Parlamentet ble ikke avskaffet, bare beskåret. Pressefriheten ble ikke skrotet, bare ilagt en protokoll der mediene fikk påbud om å skrive «sant og balansert.» Og ikke minst; folket ble garantert helsehjelp, utdanning og pensjoner. Vinnerne, i hvert fall på papiret, var den store massen av fattigfolk. Taperne var den økonomiske, politiske og sosiale eliten som hadde styrt landet inntil 1998.

Det gjorde sitt til at grunnloven ble oppfattet som progressiv og fornyende. I tillegg inneholdt den et vern nettopp mot det som mange fryktet; et venstre-fascistisk diktatur i Venezuela. For Chavez ga konsesjoner til det han omtalte som et «folkelig og deltakende demokrati.» Han ga landets innbyggere rett til å kaste enhver president, inkludert seg selv, når som helst etter halvgått løp. Det var denne retten opposisjonen benyttet seg av da de inviterte folket til å felle sin dom over Chavez i august i år. Og det var denne folkeavstemningen de tapte så det suste da 58 prosent av velgerne svarte nei på spørsmålet om de ville kaste presidenten.

Dyktig manipulator

Det skjedde på uklanderlig demokratisk vis, og dermed er det vel bare å oppsummere at frykten for diktatur, eller diktaturlignende tilstander, er sterkt overdrevet?

Så enkelt er det dog ikke. For Hugo Chavez har vist seg som en vel så dyktig manipulator som andre «folkedemokrater» gjennom tidene.

Vel, kanskje ikke fullt så dyktig, eller i hvert fall ikke fullt så gjennomsiktig. Likevel er det et faktum at den venezuelanske presidenten gjorde sitt aller beste for å forpurre avstemningen. Og da han først gikk med på den, skjedde det til et akkompagnement av svære og plutselige sosialprogrammer kombinert med akkurat så høy oljepris at gavepakkene ble gjort mulig.

Den lange drakampen om folkeavstemningen startet i fjor. Det var et siste forsøk fra opposisjonen på å fjerne en president som hadde vist seg seig som en laban-figur der han satt klistret til stillingen sin. En svær generalstreik ved årsskiftet 2002/2003 hadde ikke klart å avsette ham. Kuppet i april 2002, initiert og iverksatt av generaler, arbeidsgivere og mediebaroner, hadde sendt Chavez i husarrest … bare for å ende med at han mindre enn to døgn etterpå ble båret tilbake til Miraflores på en bølge av populært raseri og en skjult trussel om motkupp fra landets «rank-and-file»-offiserer.

Det sier sitt om opposisjonen også, men det kan ligge nå. For i striden om folkeavstemningen var det presidenten som på eklatant vis demonstrerte akkurat hvor mye verdt hans «folkelige og deltakende demokrati» var.

Opposisjonen presenterte først 3.2 millioner underskrifter for kravet om en folkeavstemning om hvorvidt presidenten burde gå av eller ikke. Men det neste som skjedde var at valgkommisjonen besluttet at alle signaturer samlet inn før halvgått presidentperiode ikke var gyldige.

Så samlet opposisjonen inn nye underskrifter, også denne gang over tre millioner av dem. Valgkommisjonen fant en ny unnskyldning, og krevde at en million signaturer måtte konfirmeres på ny, én for én. Etter mye om og men endte landets øverste tribunal – den revolusjonære utgaven av høyesterett – på at stemmene ikke var gyldige.

Samtidig kom det alarmerende rapporter fra opposisjonen om at underskriverne av kravet hadde begynt å føle konsekvensene. Myndighetene hadde offentliggjort alle navnene, og folk så plutselig jobbene sine i offentlig sektor forsvinne over natten. Helseminister Roger Capella ble sitert på at alle i hans departement som hadde skrevet under kravet burde sparkes. Presidenten i venezuelanske LO advarte om systematiske straffeaksjoner mot opposisjonelle.

Det var likevel bare en utsettelse for Chavez. Som ihuga populist med sjølpålagt plikt til å styre gjennom folkeavstemninger var det vanskelig for presidenten å ignorere millioner av innbyggere. Men striden førte til at han vant tid; og det ble avgjørende. Fra høsten i fjor til høsten i år gikk oljeprisene til himmels. Chavez, som var i ferd med å kjøre landet ut i bankerott, ble reddet av gongongen.

Striden om oljen

Striden rundt folkeavstemningen viste at Chavez har kneblet statens institusjoner og avskaffet det representative demokratiet. Å styre gjennom folket og via dekreter er historisk et fenomen på ytterste høyre fløy, inkludert den populismen som Chavez kan defineres innenfor.

Men den viktigste stridslinjen mellom presidenten og hans illojale opposisjon er økonomien. Og ikke minst: kampen om det statlige oljeselskapet PDVSA.

Hugo Chavez krever at PDVSA lydig tjener den bolivariske revolusjonen, hvis mål om sosial rettferd ikke er mulig uten å melke landets eneste reelle inntektskilde. På den andre siden har man et oljeselskap som krever respekt for styrerom og profesjonell forretningsdrift. I bunnen ligger en strid om selve retningen på økonomien. President Chavez står for nasjonalisering, omfordeling og proteksjonisme. De økonomiske interessene vil ha marked, investeringer og privat eierskap.

Det har vært, og er, en rasende kamp. På den ene siden har Chavez sparket 18.000 ansatte fra «opposisjonen» og satt inn sine egne folk i styret og direktørstolen i PDVSA. På den andre siden har hele den økonomiske eliten samt det meste av lavere og høyere middelklasse gått til det skritt å lamme hele økonomien gjennom flere villkatt-streiker, ikke minst den for snart to år siden.

Resultatet har vært fatalt for den venezuelanske økonomien; i utgangspunktet Latin-Amerikas fjerde største økonomi. I årene 2002 og 2003 lyste tallene i rødt, med fallende brutto nasjonalprodukt, økende arbeidsledighet, stigende inflasjon og et stadig større antall fattige. Den økonomiske politikken til Chavez leverte ikke, og det blir et spørsmål om høna og egget hvem som hadde ansvaret for det; presidenten med sin alternative politikk, eller de streikene som kom på grunnlag av den.

Samtidig falt oljeprisen; alltid avgjørende i et land hvor statens utenlandsinntekter er ensidig avhengig av det sorte gullet. 80 prosent av eksportinntekten og femti prosent av statsbudsjettet kan føres direkte tilbake til Venezuelas rolle som verdens femte største oljeeksportør.

I en slik situasjon blir det alltid skapt en egen dynamikk. Chavez mistet oppslutning også blant de fattige som ble stadig mer fattige. Dermed måtte han pøse enda mer penger ut til gratis utdanning og helse for å holde oppslutningen ved like. Det var en politikk som ikke ga grunnlag for å minske avhengigheten av olje og skape en mer variert økonomi, har kritikerne klagesunget. De sosiale programmene gikk på bekostning av investeringer i infrastruktur og ny-etableringer.

Det er en kritikk fremmet av Chavez’ mange fiender. Og den har falt for døve ører. Den sosiale – og særs etterlengtede og rettferdige – omfordelingen i Venezuela har ikke skjedd gjennom skattepolitikk og statlige programmer for bærekraftig utjevning, men ved å rane økonomien og gi pengene til de fattige i en slags Robin Hood-stil.

Det er et omvendt ran av det som foregikk tidligere; adskillig mer behagelig for øyne og ører enn den oligarkiets berikelse man så tidligere, men likevel en politikk som vil kjøre økonomien i grøfta på sikt.

I 2004 har Chavez nok en gang blitt reddet av gongongen. Med oljepriser på 45 dollar fatet eller oppimot det kan pengedrysset fortsatt falle som mildt manna over landets fattige. Men de er altfor mange til at økonomien kan holde dem gående hvis oljeprisen faller ned mot tyve dollar.

60 prosent av venezuelanerne lever under fattigdomsgrensen, påstår tallene. Men det de først og fremst trenger, er gode jobber. Og bare mellom januar og juni 2002 forsvant det 400.000 jobber, hevdet et tidsskrift som The Economist i august for to år siden. Og så skal det også sies at det var tall som kom fra arbeidsgiverne, som ikke skyr noen midler i kampen mot Chavez.

En klassekamp

En oljepris på rundt 40 dollar fatet kan holde Venezuela, og Chavez, gående lenge. Og faktum er at presidenten, forhatt av nesten alle grupper i samfunnet, har blitt styrket hver eneste gang noen har forsøkt å kaste ham.

For to år siden gikk han seirende ut av konfrontasjonen med den økonomiske eliten og middelklassen. Samme år gikk han seirende ut av konfrontasjonen med sine generaler. I år gikk han nok en gang seirende ut av konfrontasjonen med den økonomiske eliten og middelklassen.

Det er mange grunner til det, ikke minst at opposisjonen er en sammenrasket gjeng av korrupte byråkrater og styrtrike oligarker fra l’ancien régime, forsterket av en tvilsom arbeiderbevegelse og ditto arbeidsgivere, samt flesteparten av landets bønder, kvegoppdrettere, journalister, generaler, menneskerettsaktivister og liberale demokrater.

På den andre siden, slik alle oppsummerer det: underklassen.

Det er med andre ord klassekamp, noe som åpner dørene på vid gap for revolusjonsromantikerne. Men verdens femte største oljeeksportør kunne godt ha gjort det helt annerledes, med vekt på demokratisk-politiske kompromisser og fornuftig skattebasert omfordeling.

Det er ikke sikkert det hadde gått bra det heller. Men det er nå engang slik at stor statsmannskunst handler om konflikthåndtering, og ikke om konfliktskaping. Det gjelder for president Hugo Chavez også, som heller ikke kan velge seg et annet folk.

---
DEL

Legg igjen et svar