En blodig affære

For norske fiskere er det ærlig arbeid. For Greenpeace er det kriminalitet. Striden står om fangst av vågehval i Nord-Atlanteren, der harpunen hvert år spidder hundrevis av hvaler som ender opp i norske fiskedisker. Av Philip D. Armour

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[nordsjøen] Idet hvalen sakte heises om bord etter halen, presser dyrets egen tyngde siste rest av liv ut av den enorme kroppen. Blod spruter ut fra blåsehullet, og en skarp rød halvsirkel skyller rundt båtens skrog, i sterk kontrast til Barentshavets svarte overflate.

Klokka er halv fem om morgenen, og vi seiler like utenfor kysten av Finnmark, ikke langt fra Båtsfjord. Dette er vår første fangst, etter tolv dager på sjøen. De fem norske hval-

fangerne, som dverger å regne ved siden av den enorme vågehvalen, setter kniven i det tykke spekket og deler det opp i meterstore firkanter. Under hvalfangstens glanstid på 1800-tallet var spekket en dyr og ettertraktet råvare. Av det laget man hvalolje, som blant annet ble brukt i lamper.

I det moderne Norge er hvalkjøtt en delikatesse på middagsbordet, men til forskjell fra forbrukere i Japan og Grønland spiser ikke nordmenn spekk. Derfor kastes det nå over bord.

Besetningen hakker systematisk ut 70-

kilos biffer fra hvalens rygg, mage og hale. En av fiskerne blir oppmerksom på mitt stirrende blikk. Han setter tennene i den blodige kniven og snerrer til meg på sjørøvervis, før han humrende hogger kniven i hvalkjøttet igjen.

Det tar mennene under en time å forvandle den tre og et halvt tonn tunge vågehvalen til en knoklete skrott og legge det røde kjøttet, verdt nærmere 300.000 kroner i butikkene, på is. Når jobben er gjort frigjør de den nesten to tonn tunge skrotten og lar den skli over båtripa. Den synker som et anker.

– Ha det bra, sier kaptein Leif Einar Karlsen.

– Takk for kjøttet.

Helt normalt

USA var en gang i tiden en stor hvalfangstnasjon, men industrien stanset i 1972 da den siste amerikanske hvalforedlingsbedriften, i Richmond i California, ble lagt ned. En høylytt miljøbevegelse satte dermed en stopper for en industri som hadde blomstret i Amerika siden kolonidagene. Samme år vedtok FN en resolusjon som manet til stans i all hvalfangst, og president Richard Nixon underskrev en ny lov som bannlyste all kommersiell hvalfangst i amerikanske farvann.

For nordmenn er hvalfangst lite kontroversielt Mange av landets to millioner husstander nyter fortsatt det kostbare kjøttet ved spesielle anledninger. For øyeblikket holder hvalfangerne seg til én relativt utbredt art: Vågehval. Den overvintrer i tropiske sørlige breddegrader, men ingen vet nøyaktig hvor. Når våren kommer flytter den seg nordover langs norskekysten for å fråtse i det arktiske havet. Greenpeace, som er sterkt imot den norske hvalfangsten, anslår at det er omlag 67.000 vågehval i Nord-Atlanteren.

Norge har måttet tåle høylytte protester opp gjennom årene, men har unndratt seg oppmerksomhet ved å jakte i eget farvann. I år høyner Norge vågehvalkvoten til 1052 dyr og vil la flåten jakte i internasjonalt farvann. På spørsmål om hvorvidt norske hvalfangere ønsker fangstkvoter på større arter, svarer Rune Frøvik, daglig leder i Høge Nord Alliansen:

– De er helt klart interessert i det.

Hvalfangstskuta «Sofie» er verdt om lag 1,7 millioner kroner, og skutas eiere Leif Einar Karlsen og Thor Raymond Skarheim kunne fått over tre millioner kroner bare ved å selge fiskekvoten sin. Hvalfangstkvoten, som fordeles av norske myndigheter, kan derimot ikke overføres til andre.

Fortidens brutaliteter

Harpunens tupp er konstruert slik at den presser seg gjennom hvalens skinn når den treffer og får harpunen til å grave seg enda dypere inn. Den er i tillegg utstyrt med en krok som setter seg i spekket, og så snart harpunen er en halv meter inn i hvalkjøttet utløser denne kroken en granateksplosjon som kan ødelegge opptil 30 kilo kjøtt eller indre organer.

Nordmenn hevder at hvalfangst er en tradisjon med dype røtter i folket, men de snakker ikke like høyt om fortidens industrielle brutaliteter. Den norske hvalfangeren Sven Foyns oppfinnelse, en kanon-avfyrt granatharpun, foranlediget hvalfangstens blodigste periode fra 1880-tallet til 1960-tallet. Ifølge offisiell norsk statistikk sto norske hvalfangere for 60 prosent av verdens hvalfangst i 1930 og 1931 – til sammen 25.952 hvaler. Hvalfangst forble en grunnleggende del av norsk økonomi helt fram til femtitallet, men etter at hvalfangerne gjorde kraftige innhogg i bestanden til de største artene, måtte industrien finne andre redskap.

Mannskapet på «Sofie» oppfylte sin 2005-kvote på 15 vågehval i løpet av sju uker. Over 20 tonn kjøtt, verdt nesten 700.000 kroner, ga hvalfangerne en fortjeneste på over 60.000 kroner hver.

Hvalfangst utgjør en svært liten del av norsk handel, bare 0.002 prosent av bruttonasjonalprodukt Likevel har den myndighetenes udelte støtte, og får overveldende støtte fra landets innbyggere. Den 50 år gamle guiden Jann Engstad forteller at hans slektninger i Oslo bare har én ting å utsette på hvalfangst: Det er ikke nok kjøtt i butikkene, og det er altfor dyrt.

Bommer aldri

«Sofie»s jakt får en treg start, takket være standhaftig dårlig vær. For å få timene til å gå leser jeg Moby Dick, en roman Skarheim åpenbart har lite til overs for.

– Den boka gir helt feil inntrykk, protesterer han en ettermiddag, og drar fram et foto-

album.

– Dette er hvordan hvalfangst egentlig er.

Albumet får Herman Melvilles grufulle beskrivelser til å blekne – og Skarheim innser at han sender feil budskap.

– Ikke fotografer altfor mye blod, sier han.

Jeg er langt inne i drømmeland idet et høyt klank, klank får meg til å bråvåkne. Det er hva «Sofie» følger hvalens bevegelser inntil vi er omtrent 15 meter unna og … pang! Kanonens kraftige, seks tonn tunge kabel rykker i skipet. Jeg hører den dumpe lyden av en granat som eksploderer. Skarheim har skutt blink like bak hvalens venstre luffe. Harpunen sitter fast dypt i hvalens bryst.

– Alt klart! roper Olsen.

Karlsen rykker båten i revers og hvalen trekkes inn.

I løpet av de neste 16 timene dreper vi fire hvaler til. Skarheim bommer aldri, og biffene tårner seg opp og dekker til slutt hver eneste ledige centimeter på dekk.

Seiersrus

Det eneste usikre i prosessen er hvor raskt hvalene dør. Skarheim hadde tidligere forsikret meg om at den eksploderende granaten «slår hvalen bevisstløs, og den dør nesten umiddelbart av sjokk eller blodtap.» Det stemte for den første hvalen, men de fire neste lider en god del. Harpunen treffer muskler, og synes å gjøre hvalene gale av frykt og smerte. En av dem skyter opp av havet og spreller som en fisk på kroken.

De sårede dyrene prøver to teknikker for å unnslippe – å dykke eller svømme alt de kan bortover vannflaten – men flukten varer aldri mer enn ti minutter. Hvalene, utmattet av å stå imot båten, har gitt opp kampen når vinsjen til slutt trekker dem inntil baugen, der Skarheim venter med rifla. Han fyrer av mot hvalens hjerne helt til den slutter å bevege seg.

Etter det fjerde byttet, en hann, anslås den neste hvalen vi får øye på å være for stor til å få plass på det som er igjen av åpent dekk. I seiersrus kapper kaptein Karlsen av den døde hannens penis og holder det halvmeter lange kjønnsorganet opp til brystet.

– Jævlig fint slips, fleiper han.

Når vi spiser lunsj dagen etter, gnir Skarheim seg på de støle armene og sier:

– Disse er bare til pynt i dag. Ubrukelige.

– Jepp, sier en annen.

– Det koster å være kar.

post@nytid.no

Teksten har tidligere stått på trykk i Outside Magazine.

Oversatt av Marit O. Bromark

---
DEL

Legg igjen et svar