En bærekraftig energipolitikk

I spennet mellom SVs miljøpolitikk og APs mer tradisjonelle industripolitikk, ligger det muligheter. Klarer vi å forene noen av disse interessene på en konstruktiv måte, har vi kommet et stort steg videre.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Stortingsvalget 2005 representerer et viktig veiskille i norsk politikk. Det blir en målestokk på om norske velgere orker mer høyrepolitikk, eller om vi får til en flertallskonstellasjon på venstresida. Solidaritetsregjeringa framstår som et stadig mer robust og reelt alternativ til den sittende regjeringa. Og det er nødvendig, hvis vi skal få til en ny politikk for framtida. Selvsagt er ikke AP, SV og SP enige i alle politiske spørsmål, men vi deler et felles prosjekt om å skifte regjering og politikk for landet. I prosessen med å få dette til, er vi forberedt på å måtte gi innrømmelser, noen hver av oss. Men forhandlingene begynner ikke før etter valget. Det er derfor lite fruktbart å stille ultimative krav til våre framtidige regjeringspartnere på dette tidspunkt. Jeg har likevel – på direkte spørsmål – sagt hva jeg personlig mener om SVs deltakelse i en regjering som sier ja til forurensende gasskraftverk. Det er mitt råd til SVs landsmøte at vi ikke kan sitte i en regjering på slike betingelser.

En grønn energipolitikk med SV

Det er ingen hemmelighet at det er en viss avstand mellom SV og AP i energi- og næringspolitikken. En bærekraftig politikk på disse områdene forutsetter derfor et sterkt SV.

SVs prinsipielle syn på forurensende gasskraftverk tør være godt kjent. Foreløpig er det heller ikke bygget slike, fordi det ikke er lønnsomt. Den interessante debatten handler egentlig ikke om konvensjonelle gasskraftverk, men om alternativene. SV har presentert en energipakke som viser at vi kan produsere store mengder kraft basert på fornybare energikilder. Av en eller annen grunn betraktes dette som science fiction i noen miljøer. Hvorfor det skal være mindre realistisk eller til og med en dårligere måte å løse strømbehovet på enn forurensende gasskraftverk, er for meg en gåte.

I tillegg bør vi ta stilling til om vi skal åpne for bygging av gasskraftverk med CO2-fjerning. Dette er ikke en debatt som er eksklusiv for SV. Den pågår også i store deler av miljøbevegelsen. Det finnes nå teknologi som gjør det mulig å fange opp det aller meste av CO2-utslippene. Da blir spørsmålet om det er utslippene ved et gasskraftverk man mener er problemet, eller om det er energikilden i seg selv.

Hvorfor debatt om CO2-frie gasskraftverk

Jeg har tatt til orde for at SV bør tillate bygging av gasskraftverk med CO2-fjerning, fordi jeg tror det vil være avgjørende i kampen mot klimaendringer.

Deponering av CO2 foregår allerede i stor skala i USA, der den pumpes ned i oljebrønner for å øke utvinningsgraden. Det finnes flere konkrete planer om bygging av gasskraftverk med CO2-fangst her i Norge. Derfor er debatten viktig. Søknader om bygging kan komme snart, og SV bør ha en mening om dette.

Store deler av verdens energiforbruk dekkes i dag av fossile energikilder og det haster med å redusere utslippene. 80 prosent av verdens solgte energi er fossil. Uten storskala CO2-fjerning vil det i løpet av de få årene vi har til rådighet ikke være mulig å få til den nødvendige reduksjonen i utslippene av klimagasser. Å skulle erstatte den enorme mengden med fossil energi som i dag er i bruk utelukkende gjennom satsing på fornybar energi og energieffektivisering, vil være en strategi med et stort handikap. Om CO2-fjerning ikke tas i bruk, vil det gi store forsinkelser i utslippsreduksjonene Norge har spesielt gode forutsetninger for satsing på CO2-fjerning på grunn av nærhet til ressursene, samtidig som vi disponerer brorparten av deponeringskapasiteten for CO2 i Europa.

Finansiering

Gasskraftverk med CO2-fangst er dyrere i drift enn ordinære gasskraftverk. Men situasjonen kan endre seg. Teknologien kan bli billigere, og prisene på gass kan bli lavere. Miljøkostnader og mulighet for salg av CO2 vil alene eller samlet kunne være med å gjøre forskjellen mellom gasskraftverk med CO2-håndtering og uten, mindre. Hvorvidt planer om C02-frie gasskraftverk realiseres dersom de gis konsesjon, vil derfor først og fremst være avhengig av økonomi.

Politikerne kan bidra til at CO2-frie gasskraftverk blir en realitet. Dersom noen ønsker å satse på å produsere energi basert på gass, men uten å slippe ut CO2, bør det legges til rette for dette. Vi bør også sørge for at det ikke blir et svarteperspill om hvem som skal betale eventuelle kostnader for å fange opp og deponere CO2. I ett slikt spill vil det først og fremst være miljøet som taper. Stortinget har allerede pålagt regjeringa å utrede hvordan man kan motivere industrien til økt CO2-deponering. Det bør ikke være en statlig oppgave å sponse store energiselskaper, men det finnes andre muligheter til å være pådrivere enn å gi økonomisk støtte. Allerede i dag finnes det miljøer som presenterer ulike muligheter her (se blant annet www.zero.no). Jo dyrere det er å slippe ut CO2, desto mer lønnsomt vil det være å deponere. Man kan også tenke seg ulike varianter om krav til deponering av en viss mengde av det fossile brenselet som pumpes opp på norsk sokkel. Det vil ikke være urimelig å kreve at oljeselskapene selv må ta ansvaret for å utvikle produksjonsmetoder som møter de klimaforpliktelsene vi har. Vi må ikke stille oss i en situasjon der begrensende offentlige ressurser prioriteres bort fra satsing på fornybare energikilder. Situasjonen i dag er ikke at vi har for lite utslipp og for mange billige tiltak tilgjengelig.

Norge som teknologieksportør

De samlede norske FoU aktivitetene på gasskraft med CO2- håndtering har i løpet av få år nådd et betydelig omfang og omfatter en rekke teknologier og forskningsområder. I internasjonal sammenheng setter dette Norge i en særstilling og gir samtidig et godt utgangspunkt for teknologiutvikling med et sterkt innslag av norske aktører. I tillegg til arbeidsplasser knyttet til energi- og teknologiproduksjon for det norske markedet, åpner satsing på gassteknologi med CO2-fjerning også for eksport av teknologi, og kan slik være en forutsetning og en drivkraft på veien fra råvareprodusent til energileverandør og teknologieksportør.

Hva skjer videre

SV går en spennende og krevende tid i møte. Mange diskusjoner og avveininger må tas. Det er åpenbart at vi vil møte på utfordringer i energipolitikken, men i spennet mellom SVs miljøpolitikk og APs mer tradisjonelle industripolitikk, ligger det også muligheter. Klarer vi å forene noen av disse interessene på en konstruktiv måte, har vi kommet et stort steg videre.

---
DEL

Legg igjen et svar