En annerledes krig

Krigen i Libanon er alt annet enn en ny omdreining i en gammel konflikt.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[libanon] Brutale kriger med store sivile tap har alltid retoriske følgesvenner. Én av disse er påstanden om at konflikter ikke kan løses ved hjelp av militære midler. De underliggende politiske og strukturelle problemer må løses først.

Det er et argument like besnærende som det er befriende. Men sant er det ikke. Ofte er det nettopp militære seire som skaper stater, definerer grenser og legger grunnlaget for politisk bærekraftige systemer.

I Midtøsten snakkes det mye om en politisk avtale som innbefatter hele regionen. Så langt har ingen ytret noe konkret om hvordan en slik løsning skal se ut.

Ingen tilfredsstillende løsninger

Krigen mellom Israel og Hizbollah i Libanon er et nullsumspill. Hvis den ene vinner, vil den andre tape. Det er derfor ingen av partene kommer til å gi seg. En våpenhvile nå vil bare utsette en konflikt som til syvende og sist vil bli avgjort militært, ikke politisk.

I skrivende stund jobber FNs sikkerhetsråd med en resolusjon hvis politiske tannløshet bare speiler konfliktens iboende uforsonlighet. Det internasjonale samfunnets mageplask kommer etter uker med munnhuggeri om rekkefølgen av våpenhvilens ulike elementer: først bombestans, deretter våpenhvile og en internasjonal fredsstyrke, slik europeerne ville. Først en robust fredsstyrke, og deretter våpenhvile, slik amerikanerne ville.

Det er lett å gjøre seg morsom på stormaktenes bekostning. Det er også fristende å være indignert over en samlet verdens manglende evne til å stanse en krig som dreper hundrevis av kvinner og barn.

Men denne konflikten har ingen løsning som tilfredsstiller begge parter. Hizbollah nekter å la seg avvæpne slik FN-resolusjon 1559 fra 2004 krever. Israel på sin side krever ikke bare full avvæpning, men at Hizbollah trekker seg tilbake fra Sør-Libanon og frigir de to kidnappede israelske soldatene. Det er et krav som får islamistene til å trekke på skuldrene: Det blir ingen løslatelse av gisler før Israel frigir de politiske fangene.

For Hizbollahs ledere er triumfen både politisk og personlig. For første gang i Israels historie er en arabisk styrke i stand til å påføre den jødiske staten militære sår. I 1967 brukte den israelske hæren seks dager på å slå ut fire naboland. Etter fire-fem sommeruker har de ennå ikke klart å nedkjempe en liten geriljagruppe på noen tusen mann.

Det er dette som er denne krigens kjerne. Der deler av den vestlige verden ser Israels konfrontasjon som nok en omdreining i en gammel konflikt, er landet fullt klar over at den er alt annet enn det. Libanon er innledningen på en ny æra, mener man der. Konflikten er beviset på at den jødiske staten er utsatt for en helt ny type fiende, en fiende som ikke kan mobilisere stater, men jihadister og geriljakrigere.

Libanon er bare første test i en langvarig krig som kommer til å sette Israel opp mot islamister i ulike avskygninger. Disse islamistene er på vei inn i regjeringskontorene, båret fram av et ideologisk skifte i den arabiske verden og forsterket av en demografisk utvikling som presser mot den jødiske statens grenser.

Det gjør ikke Israels kriger mer legitime. Men det forklarer psykologien som ligger bak når landet sender inn sine bombefly.

Gjennomtenkt provokasjon

Målet på kort sikt for Israel er å tvinge fram en avvæpning av Hizbollah. Hvis det må skje militært, med fare for store sivile tap, ja, da gjør man det. For israelerne handler det om retten til forsvar av eget territorium. Hizbollahs raid over grensa var et eklatant brudd på folkeretten og en gjennomtenkt provokasjon som hadde ett eneste mål: å utløse et militært svar.

Da israelerne reagerte akkurat som forventet, høynet Hizbollah innsatsen. Det må ha overrasket israelske generaler som nok hadde tenkt at islamistene ville pakke sammen idet bombeflyene gikk på vingene.

At de ikke gjorde det, kan tyde på at Hizbollah ville andre ting med krigen enn bare å terge den mektige naboen. Var angrepet ledd i en strategi som handlet om å kuppe makten i Libanon? Trodde islamistene at de var så sterke militært at de kunne påføre Israel et nederlag? Eller er krigen, slik USA og Israel ser det, del av en syrisk-iransk offensiv mot den forhatte jødiske staten?

Spekulasjonene går i alle retninger. Men sikkert er det at det var Hizbollah som ønsket denne krigen, ikke Israel. Eller for å være helt presis: Israel ønsket også denne krigen, bare ikke akkurat nå. Det er også grunnen til at Israel kan akseptere en internasjonal styrke i Sør-Libanon.

For israelerne er det en fordel at elimineringen av Hizbollah skjer i regi av FN. På den måten unngår man en krig der fienden både har et taktisk og et moralsk overtak. Men det forutsetter at FN-soldatene er villige til å engasjere Hizbollah i kamp. Hvis ikke styrken er tøff nok, kommer israelerne til å gjøre jobben sjøl. Israel er likevel veldig klar over at de slåss mot en fiende som nettopp ønsker deres fysiske nærvær.

Hizbollah har en strategi for denne krigen som ville fått Mao til å nikke gjenkjennende: lokk fienden dypt inn, og slå til mot flankene! Israelerne er, til tross for sin militære overlegenhet, dårlig rustet til å kjempe en geriljakrig. Selv i de palestinske områdene bruker Israel klassisk militærmakt i møtet med militante grupper. I økende grad står de overfor en fiende som velger virkemidler fra krigens minimalistiske repertoar: myke mål og selvmordsaksjoner.

Et paradigmeskifte

Foreløpig er krigen i Libanon en militær konfrontasjon av klassisk merke. Men den kan fort utvikle seg til en geriljakrig der islamistene har alle fordeler.

Det er også en annen grunn til at Israel ikke ønsker en ny okkupasjon av Libanon. Og det er at en slik «over-grensa-opplevelse» er stikk i strid med Israels politiske strategi de siste årene.

Det er en strategi som griper tilbake til sionismens opprinnelige idé, til Balfour-erklæringen fra 1917 og den jødiske statens opprettelse i 1948. Det handler om å bevare Israel som en stat med jødisk flertall og demokratiske institusjoner, og det innebærer at israelerne må trekke seg ut av okkuperte områder. Det er dette som er arven fra Ariel Sharon. Men det var den sittende statsministeren Ehud Olmert som først erkjente sionismens fallitt: at den jødiske immigrasjonen aldri ble stor nok til å kunne bære en stat i hele det bibelske området.

I dag kjemper Olmert for å bevare et politisk prosjekt han mener er helt nødvendig hvis ikke den jødiske staten skal gå under. Men israelerne kan ikke trekke seg tilbake fra de okkuperte områdene, eller fra Libanon, før grensene mot Israel er trygge og stabile. Dessverre for regjeringen i Jerusalem har israelerne gjennom sin brutale okkupasjon og bevisste undergraving av det palestinske selvstyret nettopp skapt den situasjonen som gjør at de ikke kan leve trygt på innsiden av muren.

Krigen i Libanon representerer dermed et paradigmeskifte, og er en krig som både slutter sirkelen og åpner den igjen. Den vil antakelig bringe høyresiden tilbake i israelsk politikk, forlenge okkupasjonen av Vestbredden og fornye den i Gaza. Den vil også føre til nye kriger i Midtøsten. Men den nye runden vil ikke være en kamp mellom sionisme og arabisk nasjonalisme. Det vil være en kamp mellom sionisme og islamisme, med konfliktlinjer som går tvers igjennom den arabiske verden.

Det som en gang var en krystallklar konflikt mellom to parter, involverer i dag så mange stater, parter og kryssende agendaer at en fredsløsning for hele regionen er mer illusorisk enn noensinne.

---
DEL

Legg igjen et svar