Rundt millenniumskiftet så man en trend for såkalt personlige dokumentarfilmer , som Margreth Olins Kroppen min og Gunnar Hall Jensens Gunnar Goes Comfortable var blant de norske eksponentene for. Debatten i kjølvannet av disse filmene, hvor filmskapere delte intime sider ved sitt eget liv, handlet gjerne om skillet mellom det personlige og det private. Med det personlige siktet man til erfaringer og anliggender av allmenn interesse, som det følgelig var verdifullt og sågar beundringsverdig å dele, mens det private var aspekter man formodentlig burde ha holdt for seg selv.
Det private i det offentlige
Denne typen dokumentar har på ingen måte forsvunnet, med Sofia Haugans Amanda-vinnende Røverdatter og NRK-serien Innafor som nylige eksempler. Merkelappen «personlig dokumentar» synes imidlertid ikke lenger å bli brukt i like stor grad, og man er heller ikke like opptatt av å diskutere skillet mellom det personlige og det private. Dette kan til dels skyldes at dikotomien ikke nødvendigvis var så konstruktiv i utgangspunktet. Kanskje var den snarere en overforenklet retorikk for å avfeie elementer som ikke falt i smak? Men det kan også ha en sammenheng med at privatsfæren har beveget seg stadig lenger inn i det offentlige rom.
Her sikter jeg naturligvis til bloggsfæren og sosiale medier, men også til ministre som inviterer pressen hjem til seg for å lansere sitt nyeste politiske utspill eller viser seg fra en folkelig side i Gullrekka på NRK. Eller artister og skuespillere som i åpenhjertige intervjuer «snakker ut om den vanskelige tiden» i forbindelse med at de er aktuelle med en plate eller en film. Man måste bjuda på sig själv.
Grensesprengende åpenhet
Dokumentaren Searching Eva går inn i denne problemstillingen med hud, kroppshår, «likes» og kommentarfelt. Riktignok er ikke filmen per definisjon en personlig dokumentar, siden regissør Pia Hellenthal aldri selv tar del foran kameraet. Isteden har hun laget en portrettfilm om den Berlin-baserte italienske «millennialen» Eva Collé, som har gjort det til sitt livsprosjekt å utfordre oppfatningene om identitet og seksualitet med en nærmest grensesprengende åpenhet. I den grad det fortsatt finnes noen grenser for åpenhet, bør jeg muligens tilføye.
Eva er modell, blogger, forfatter, musiker og sexarbeider, uvisst i hvilken rekkefølge, og framstår som et slags levende kunstprosjekt. Motstanden mot konformitet og konvensjonelle kategoriseringer er tydelig: Hun føler seg ikke hjemme i kategorien folk vanligvis forbinder med ordet «jente», og hevder å ha viet livet sitt til å vise verden at man kan utgi seg for å være hvem man vil. Noen vanlig jobb ønsker hun heller ikke. «The system fucks you anyway, but I will make money out of it», lyder begrunnelsen for at hun valgte å prostituere seg – angivelig sagt til faren da hun forlot barndomshjemmet.
Paradoksal ærlighet
Evas lek med identitet er unektelig paradoksal, all den tid hun synes å dele det aller meste om seg selv med brutal ærlighet – i filmen så vel som i sosiale medier.
Dokumentaren består av både «flue på veggen»-observasjoner og iscenesatte, mer stiliserte sekvenser. Som fortellerstemme hører vi Eva lese fra formodentlig egenskrevne tekster om overgrep og diagnoser, om å være barn av heroinister og om eget rusmisbruk. Filmen viser henne ofte naken, hun lar seg filme når hun har sex og når hun tar sterke narkotiske stoffer.
Searching Eva benytter seg også av tekstplakater med kommentarer fra sosiale medier, hvor vi får innblikk i folks reaksjoner på Evas presentasjon av seg selv. «Du er den postmoderne Jeanne d’Arc», skriver en, mens andre er mer opptatt av hennes ubarberte kroppshår, som både inspirerer og provoserer. Flere ber om personlige råd, og en mener at Evas liv er så kult at det er som en «indie-film». En mistenker at Eva får livet sitt til å høres mer miserabelt ut for å framstå som mer interessant. Og en annen er fryktelig redd for at Eva ikke er et ekte menneske.
Åpenhetsrevolusjon
«Most of all, I love how you love me», heter det i en popsang i starten av filmen. Det er lett å avfeie Evas selveksponering som et desperat ønske om bekreftelse, hvilket utvilsomt gjelder mange som byr på seg selv på nettet.
Searching Eva søker imidlertid dypere i denne problematikken: Er det egentlig en revolusjon på gang med denne enorme tilgangen til andres blikk, meninger og erfaringer, og dertil hørende muligheter for å vise og iscenesette seg selv?
Ironisk nok lar ikke filmen oss føle at vi blir spesielt godt kjent med hovedpersonen.
Ironisk nok lar ikke filmen oss føle at vi blir spesielt godt kjent med hovedpersonen, alle hennes intime utleveringer til tross. Men dette er kanskje også poenget. Uansett hvor mye hun deler, vil ikke Eva la fortiden definere hvem hun er – like lite som omverdenen skal få gjøre det.
Searching Eva peker på negative og positive sider av den ekstreme åpenhetskulturen blant «millennials» på nettet, uten å gi klare konklusjoner. En konsekvens av denne «revolusjonen» er kanskje at det ikke lenger gir mening å skille mellom det private og det personlige – det aller meste vil uansett oppleves relevant for noen.
Langt viktigere er nok spørsmålet om eierskap til egen presentasjon. Filmen nevner jenter som har tatt livet av seg etter at videoer av dem har blitt spredd på nettet, dels i kontrast til Evas kontroll over egen eksponering. Vel å merke uten at hun dermed er et eksempel til allmenn etterfølgelse. «I couldn’t see that the joke was on me», synges det i en annen låt mot slutten av filmen – mens en ensom Eva holder blikket direkte mot oss.
For mange kan nok Evas iscenesettelse av seg selv framstå som hul, overflatisk og oppmerksomhetssøkende, men da har man ikke nødvendigvis sett hele bildet. For her synes selve medieringen å være budskapet.
Searching Eva er tilgjengelig på VG+ på nett og vises jevnlig på VGs TV-kanal.
