Da Sverige ble lurt

Det svenska ubåtskriget samler fredsforsker Ola Tunanders mangeårige arbeid med antatt russiske ubåters krenkelse av svensk farvann. Boken er en koloss på 400 sider med liten skrift der 50 av sidene utgjør et detaljrikt noteapparat. Den ble lansert på Norsk utenrikspolitisk institutt, NUPI, 26 februar.

Og la det være sagt med en gang: Det svenska ubåtskriget kan leses som en spenningsbok. Vitenskapelig detaljrikdom og overveldende kildemateriale hindrer ikke lesbarheten. Ved presentasjonen av boken framhevet tidligere direktør ved NUPI, Sverre Lodgaard, Tunanders språk: «Du skriver med eleganse. Og du knytter navn til de mest pirrende delene», sa Lodgaard. Men Lodgaards faglige støtte til Tunanders forskningsarbeid var viktigere, for Lodgaard er ingen hvemsomhelst: Som NUPI-direktør fra 1997 til 2007 og tidligere direktør også ved PRIO (Institutt for fredsforskning) er Lodgaard det nærmeste man kommer en norsk utenrikspolitisk landsfader. Han roste Tunander for hans «standhaftighet i møte ikke bare med meningsmotstandere, men også med folk som vil diskreditere det du gjorde».

Hvor kom ubåtene fra?

Den 27. oktober 1981 våknet svenskene til nyheten om at en sovjetisk ubåt (av typen Whisky) lå på et skjær nær den svenske marinebasen i Karlskrona. Utenfor den svenske skjærgården hadde det fram til denne dagen operert ubåter fra Vest-Tyskland, Storbritannia og Sovjetunionen samt italienske ubåter under amerikansk kommando.

Etterpå fikk vi humoristiske versjoner av denne «whisky-on-the-rocks»-hendelsen som idiotforklarte russisk etterretning og var pinlig for Sovjetunionen.

USAs daværende forsvarsminister Caspar Weinberger (1917–2006) og britenes marineminister Keith Speed (1934–2018) bekreftet på svensk TV i 2000 at de selv hadde «øvd regelmessig og ofte» i svenske farvann. Etter den berømmelige whisky-affæren hadde man ingen bevis for sovjetiske krenkinger av svenske farvann.

Amerikanerne hadde god oversikt over Sveriges kyst, fordi de hadde plassert avlytningsutstyr langs hele svenskekysten allerede på 70-tallet.

Amerikanerne hadde god oversikt over Sveriges kyst, for de hadde plassert avlyttingsutstyr langs hele svenskekysten allerede på 70-tallet med italienskbygde miniubåter som ble fraktet inn i skjul av amerikanske sivile handelsfartøy.

Utover 80-tallet fortsatte svenske medier å melde om omfattende ubåtobservasjoner i nasjonalt farvann – og Sovjetunionen fikk skylden. Det ble lagt ut dypvannsminer mot ubåtene, men uten resultat. Den sovjetiske presidenten Jurij Andropov og statsminister Nikolaj Ryzjkov oppfordret Sverige til å senke ubåtene; slik ville det komme for en dag at de ikke var sovjetiske. Det ble aldri gjort.

I løpet av kort tid snudde den svenske opinionen mot russerne. Olof Palme var kommet tilbake etter valget i 1982 med sin Palmekommisjons-rapport med tanker om dialog og samarbeid overfor Sovjet. Men med omfattende rykter om sovjetisk inntrenging ble dette umulig: Det ble «russerne kommer», og Palmes oppmykningspolitikk ble lagt død.

I løpet av kort tid snudde den svenske opinionen mot russerne.

Tunander fikk rett

Fredsforsker Tunander er svensk, men som professor emeritus ved verdens første fredsforskningsinstitutt, PRIO, er det i Oslo han har arbeidet det meste av sitt liv. Han kan vise til en svært omfattende produksjon med bidrag til prestisjetunge internasjonale publikasjoner. Han tok doktorgraden på temaet amerikansk sjømilitær strategi og er en internasjonal ekspert på ubåter.

Vi nordmenn har vår egen historie med ubåtjakt i fjordene våre. Men den omfattende svenske skjærgården utgjør helt andre komplekse utfordringer for den svenske forsvarsmakten: Med titusener av øyer mot Østersjøen ligger det nøytrale Sverige utsatt til i spenningsområder mellom stormakter i en kald krig.

Det er her Tunander kommer inn som medlem av den svenske Ubåtsutredningen av 2001. Som sivilekspert og fredsforsker bidrar han med sitt internasjonale nettverk langt inn i amerikansk og britisk topp-politikk. Og en annen versjon enn medienes historier trer fram i hans forskning. I bokens forord oppsummerer hovedsekretær for samme statlige utredning, Mathias Mossberg: «Den mest aktuella reella bevisning som finnes i dag, som kan förklara ubåternas nationalitet, står Ola Tunander för i denna bok.»

At USA sto bak, er ikke løse påstander

Det er underlig, fortsetter Mossberg, at Sverige er det eneste landet i verden hvor det å forske i dette spørsmålet er kontroversielt. Og kontroversielt var det i hvert fall da Sveriges daværende utenriksminister Lennart Bodström (1928–2015) ytret tvil om det virkelig var russernes ubåter – og med det også reiste tvil om den rådende opinionen. Det utløste et press, ikke minst fra medienes side, som tvang ministeren til å gå av i 1985, til tross for at han altså senere fikk rett.

På svensk tv kunne den amerikanske forsvarsministeren Caspar Winberger i 2000 fortelle at båten var vestlig og ikke sovjetisk. Tunander går dypt og i detalj med tekniske bevis og strategiske resonnementer om hva som hadde foregått. Men tre hovedtrekk er viktige for å forstå den underliggende årsaken til ubåt-krenkelsene:

1. Reagan-administrasjonen ved CIA-sjef William Casey opprettet en bred, tverretatlig komité for psykologisk krigføring, «The Deception Committee», med det erklærte mål å sette svensk opinion opp mot Sovjetunionen. Ubåtaksjoner ble planlagt fra et kontor i USAs toppledelse. Dette er godt dokumentert med intervjuer av nettopp USAs forsvarsminister Caspar Weinberger, marineminister John Lehman og admiral James «Ace» Lyons.
2. Amerikanernes propaganda hadde avgjørende innflytelse på svenskenes forhold til Sovjet: Svensker som oppfattet russerne som «en trussel» eller som «uvennlige», økte fra 27 til 83 prosent i perioden 1980 til 1983. Svenskene begynte å tro at «russerne kommer».
3. Ubåtsakene skapte inntrykk av at Sverige var under angrep fra Sovjetunionen, og at landet ikke kunne beskytte seg mot naboen i øst – ikke engang i sin egen skjærgård. Dette ga ammunisjon til motstandere av Palmes avspenningspolitikk overfor Sovjet.

Hvem styrer Sverige i dag?

Tunander viser at amerikanske ledere som Weinberger og Lehman var åpne om at det var de selv som sto bak ubåtenes krenkelser av svenske farvann.

Men Tunander stiller seg tvilende til at den eneste grunnen, som Weinberger hevdet, var å teste svenskenes årvåkenhet overfor Sovjet. For hvis intensjonen i hovedsak var å skape økt svensk årvåkenhet i skjærgården, var listen lagt uhyre lavt ved ubåtinntrenginger langt inn i Stockholms indre havn. Så lavt at det er lite troverdig, mener også Lodgaard. En viktig grunn for – og i hvert fall resultatet av – de fingerte vestlige ubåtsinntrengningene var å torpedere Palmes planlagte avspenningspolitikk overfor Sovjet. Og det var jo nettopp det Reagans Deception Committee skulle gjøre.

Topp-diplomat Mossberg understreker da også at Tunanders avsløringer er viktige for dagens sikkerhetspolitiske situasjon, siden det i dag er flere som forsøker å «återuppliva tesen om sovjetisk/rysk intrång».

Sverre Lodgaard avsluttet boklanseringen på NUPI med å tenke i forlengelsen av Mossberg, om at åpenhet om 80-tallets ubåt-krenkelser er viktig for dagens situasjon. Han pekte på mulige underliggende nivåer av makt i Sverige som ikke reflekteres i det demokratiske landskapet. Og han spør: «Er dualismen i det svenske statsapparatet fortsatt en realitet? Og hvis Sverige fortsatt har en dyp stat i noen mening, hvordan ser den todelingen ut? Og hvilke påvirkningsteknikker er i så fall mest aktuelle nå?»

Slik er Det svenska ubåtskriget ikke bare et oppgjør med myter fra 80-tallet, men en brannfakkel inn i dagens Sverige.

Les også: Politisk taskenspill fra den kalde krigens kokebok av Ola Tunander