En Wiseman for vår tid

I februar på Cinematekene: Gjennom 50 år har den meritterte regissøren Frederick Wiseman gått institusjons­samfunnet etter i sømmene – til glede, sinne og fortvilelse.

margaretahruza
Hruza er filmskaper.

Titicut Follies (1967)/Near Death (1989)/At Berkeley (2013)/Ex Libris (2017)

Frederick Wiseman

USA

Det er ikke ofte man kommer ut av en kinosal og føler seg både intellektuelt beriket og emosjonelt engasjert, men en av Frederick Wiseman-filmene som vises på cinematekene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø’ i disse dager, har en slik effekt. Den amerikanske filmskaperen, dokumentaristen og teaterregissøren Frederick Wiseman (f. 1930) er en av de få gjenlevende filmlegendene vi har, og det er første gang et utvalg av filmene hans settes opp i Norge.

Sjokkdebut. Wiseman debuterte som dokumentarfilmskaper i 1967 med Titicut Follies, et rystende portrett av en offentlig psykiatrisk klinikk for kriminelle i Massachusetts. Wiseman hadde tilbrakt 29 dager på sykehusets lukkede avdeling og filmet pasienter systematisk utsatt for nedverdigelser, tvang og mobbing med tragiske konsekvenser, og deretter brukt et år på å klippe materialet. For filmen mottok han priser både i Italia og Frankrike før filmen ble kalt tilbake og sensurert av de amerikanske myndighetene. Først 24 år senere, etter flere rettssaker og tre år etter at klinikken var blitt stengt, kom filmen endelig ut i offentligheten. Titicut Follies betraktes i dag som en klassiker innen dokumentarfilmsjangeren.

Hvis utdanningssystemet tvinger studentene til å ta opp lån, har man allerede styrt valgene deres for fremtiden: Etter studiene må de få seg en jobb og tjene mest mulig penger.

Gamle metoder. Den prisbelønnede regissøren lager omtrent én film i året og har i dag hele 44 tankevekkende filmer om ulike typer amerikanske institusjoner på sin merittliste. I 2016 ble han belønnet med en Oscar-hederspris, og i fjor vant han Den gylne løve-prisen på filmfestivalen i Venezia, sistnevnte for Ex Libris, en fire timer lang film om New Yorks offentlige bibliotek. New York Times’ anmelder beskrev filmen som «fantastisk, illuminerende og fullstendig fascinerende»; andre har rapportert at de gråt av glede da de så filmen, som ikke bare har en stor kulturhistorisk betydning, men som også representerer en sannhet som man sjelden ser på film.

Dokumentaristens stil går ofte under betegnelsen cinéma vérité, eller observerende film, da regissøren aldri gjør bruk av hverken intervjuer, fortellerstemme eller hovedpersoner i sine filmer. Men Wiseman selv misliker at filmene hans blir kalt observerende – det høres for passivt ut. «Måten jeg velger å filme en scene på, måten jeg velger ut sekvensene i klipperommet på, måten jeg strukturerer historien på gjennom hvordan jeg setter sekvensene sammen i en viss rekkefølge – alt dette er i høy grad manipulerende. Men jeg prøver å holde på en etikk om å lage filmene mine så sannferdige som mulig, tettest mulig opptil det jeg føler er essensen av det som utspiller seg i scenen.

Wiseman er ikke bare regissør, men også sin egen produsent, lydmann og, kanskje viktigst av alt, sin egen klipper. Det er ikke uvanlig at Wiseman ender opp med 160 timer råfilm, som han så bearbeider på et gammelt, mekanisk klippebord. Han er skeptisk til digitale verktøy; å klippe på gamlemåten tvinger ham til å analysere scenene før han faktisk limer dem sammen manuelt med tape.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.