En Wiseman for vår tid

I februar på Cinematekene: Gjennom 50 år har den meritterte regissøren Frederick Wiseman gått institusjons­samfunnet etter i sømmene – til glede, sinne og fortvilelse.

Margareta Hruza
Hruza er filmskaper.

Titicut Follies (1967)/Near Death (1989)/At Berkeley (2013)/Ex Libris (2017)

Frederick Wiseman

USA

Det er ikke ofte man kommer ut av en kinosal og føler seg både intellektuelt beriket og emosjonelt engasjert, men en av Frederick Wiseman-filmene som vises på cinematekene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø’ i disse dager, har en slik effekt. Den amerikanske filmskaperen, dokumentaristen og teaterregissøren Frederick Wiseman (f. 1930) er en av de få gjenlevende filmlegendene vi har, og det er første gang et utvalg av filmene hans settes opp i Norge.

Sjokkdebut. Wiseman debuterte som dokumentarfilmskaper i 1967 med Titicut Follies, et rystende portrett av en offentlig psykiatrisk klinikk for kriminelle i Massachusetts. Wiseman hadde tilbrakt 29 dager på sykehusets lukkede avdeling og filmet pasienter systematisk utsatt for nedverdigelser, tvang og mobbing med tragiske konsekvenser, og deretter brukt et år på å klippe materialet. For filmen mottok han priser både i Italia og Frankrike før filmen ble kalt tilbake og sensurert av de amerikanske myndighetene. Først 24 år senere, etter flere rettssaker og tre år etter at klinikken var blitt stengt, kom filmen endelig ut i offentligheten. Titicut Follies betraktes i dag som en klassiker innen dokumentarfilmsjangeren.

Hvis utdanningssystemet tvinger studentene til å ta opp lån, har man allerede styrt valgene deres for fremtiden: Etter studiene må de få seg en jobb og tjene mest mulig penger.

Gamle metoder. Den prisbelønnede regissøren lager omtrent én film i året og har i dag hele 44 tankevekkende filmer om ulike typer amerikanske institusjoner på sin merittliste. I 2016 ble han belønnet med en Oscar-hederspris, og i fjor vant han Den gylne løve-prisen på filmfestivalen i Venezia, sistnevnte for Ex Libris, en fire timer lang film om New Yorks offentlige bibliotek. New York Times’ anmelder beskrev filmen som «fantastisk, illuminerende og fullstendig fascinerende»; andre har rapportert at de gråt av glede da de så filmen, som ikke bare har en stor kulturhistorisk betydning, men som også representerer en sannhet som man sjelden ser på film.

Dokumentaristens stil går ofte under betegnelsen cinéma vérité, eller observerende film, da regissøren aldri gjør bruk av hverken intervjuer, fortellerstemme eller hovedpersoner i sine filmer. Men Wiseman selv misliker at filmene hans blir kalt observerende – det høres for passivt ut. «Måten jeg velger å filme en scene på, måten jeg velger ut sekvensene i klipperommet på, måten jeg strukturerer historien på gjennom hvordan jeg setter sekvensene sammen i en viss rekkefølge – alt dette er i høy grad manipulerende. Men jeg prøver å holde på en etikk om å lage filmene mine så sannferdige som mulig, tettest mulig opptil det jeg føler er essensen av det som utspiller seg i scenen.

Wiseman er ikke bare regissør, men også sin egen produsent, lydmann og, kanskje viktigst av alt, sin egen klipper. Det er ikke uvanlig at Wiseman ender opp med 160 timer råfilm, som han så bearbeider på et gammelt, mekanisk klippebord. Han er skeptisk til digitale verktøy; å klippe på gamlemåten tvinger ham til å analysere scenene før han faktisk limer dem sammen manuelt med tape.

Lange suksesser. Frederick Wiseman jobber med en frihet som er uvanlig å se i dagen filmindustri. Det er temaet og prosessen bak hver film som får diktere lengden filmen ender med, slik som for eksempel Near Death fra 1989. Filmen følger leger og sykepleiere på Beth Israel Hospital i Boston, Massachusetts, som jobber døgnet rundt for å gi pleie til pasienter som opplever sine siste timer før døden inntreffer. Til tross for sine seks timers spilletid hadde filmen et høyt seertall både i USA og i Frankrike da den ble vist på offentlig tv. «Den kunne ikke klippes kortere om man skulle forstå de komplekse helsesituasjonene til de fire hovedpersonene i filmen,» sier Wiseman i et intervju med magasinet The Phonex i 1988. «Jeg prøver alltid å klippe en film slik at den får en dramatisk struktur,» forklarer han videre. Scenene er organisert i et rytmisk mønster, og hovedtemaet dukker opp i faste repetisjoner som i en klassisk symfoni. Sekvensene er såpass lange at de til tider virker som små kortfilmer. Publikum plasseres midt i et sett av slike sekvenser, og utfordres dermed til å reflektere både over det vi ser og hører – og tenke over våre egne refleksjoner.

«Fantastisk, illuminerende og fullstendig fascinerende,» skrev én anmelder; andre rapporterte at de gråt av glede da de så filmen.

Tankevekkere. I 1985 laget Wiseman den glimrende filmen Racetrack, som ikke handler om veddeløp i seg selv, men snarere fungerer som en fascinerende tidskapsel hva gjelder det amerikanske samfunnet på 1980-tallet. Her har vi et miljø hvor flere av USA økonomiske klasser er samlet på ett sted: Nederst på ranglisten finner vi de haitiske immigrantene som holder orden i stallene; øverst er hesteeierne. Imellom disse samfunnslagene finner vi gamblerne, som utgjør en klasse for seg. Dramatikken i filmen oppstår gjennom måten de ulike scenene er satt opp mot hverandre på.

I filmen At Berkeley fra 2013 følger vi et døgn ved dette unike eliteuniversitetet. Av 10-på-topp-universitetene i USA er det bare to som er offentlige: Berkeley og Madison. Disse institusjonene er intellektuelle fristeder og stolte av sin uavhengighet av makthaverne i Washington. Filmen åpner med et halvtime langt krisemøte hvor lederne i administrasjonen diskuterer den katastrofale økonomien. I sentrum står studieavgiften: Øker de den, blir studentene nødt til å ta opp studielån. Hva er galt med studielån, tenker vi som kommer fra Norge: Hvem har vel ikke studielån? En professor i statsvitenskap forklarer det slik: Hvis systemet tvinger studentene til å ta opp lån, har man allerede styrt valgene deres for fremtiden: Etter utdanningen må de få seg en jobb og tjene mest mulig penger. Dette strider imot Berkeleys prinsipper om den frie tanke og alternativ livsstil.

Utdannet – og fanget. Holdningen er at man skal ha høyere mål enn penger. «Fighting the intellectual privatization», som en av professorene sier. Fire svært interessante filmtimer følger, og det demrer for meg hvordan maktstrukturene i mitt eget land presser meg inn i avgjørelser jeg ikke vil ha tatt dersom jeg var fri. Er det i det hele tatt mulig å ha en familie i Norge uten å binde seg til huslån som strekker seg utover de neste 30 årene av ens liv? Og hvor mange mødre har ikke følt på en  dyp tvil når de leverer sitt ett år gamle barn fra seg til en institusjon for å komme raskest mulig tilbake til arbeidslivet? Finnes det fremdeles mulighet og toleranse for en alternativ livsstil i vårt samfunn? Finnes i det hele tatt lenger noe fritt valg i vårt system?

Blikk på Norge. Verden trenger filmskapere som Frederick Wiseman, som vekker oss opp fra vanens søvn og får oss til å tenke over våre omgivelser. Vi kan håpe at filmene hans vil gi inspirasjon til fremtidens dokumentarister også i Norge, for hadde det ikke vært interessant med en Wiseman-film om et gamlehjem i Norge, eller hva med en film om Plan- og bygningsetaten i Oslo? Ville vi da endelig fått en forståelse av hvordan det er mulig at boligutviklere er blitt dagens nye baroner på bekostning av fremtidens generasjoner? Trenger vi ikke en film om hvorfor rasering av historiske bydeler er blitt akseptabelt? Eller om Oljefondet – hvordan styres egentlig verdens største statsfond? Hvem tør å ta en titt på hva som faktisk skjer bak maktens lukkede dørene og hvordan beslutningene der påvirker våre liv?

Et utvalg Frederick Wisemans filmer går for tiden på cinematekene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Se program på Cinemateket.no.

---