«Og med hieroglyfen av et åndedrag vil jeg finne tilbake til ideen om et guddommelig teater.»
Antonin Artaud
Antonin Artauds essay «Serafim-teateret», som ble skrevet under et månedslangt opphold i Mexico våren 1936, var tenkt inkludert i hans teoretiske verk Le Théâtre et son Double (på norsk: Det dobbelte teater, 2000), men ble av plasshensyn utelatt av forleggeren. Kanskje var dette et tap med hensyn til å lese en praktisk vei med Artaud.
Der bokutgivelsen konsentrerer seg om nødvendigheten av et nytt teater i Vesten basert på filosofien bak Østens performative tradisjoner, lar essayet «Serafim-teateret» oss møte den materielle siden av en scenisk virkelighet basert på tegn – og ikke på ord. Vi presenteres for skuespillerens vei mot en tilstedeværelse av poesi, der virkeligheten gjengis i dens skjulte dybder. En bevissthet om pusten utgjør kjernen i sammenhengen.
En grunnleggende utsatthet
Fjorårets forestilling Mor Courage og barna hennes (Bertolt Brecht, 1939/40) holdt frem et bilde av en verden vi helst vil unngå, og pekte slik på nødvendigheten av en annen virkelighetsforståelse. Brecht ville ha et samfunn basert på sosialisme og solidaritet. Kapitalisme og maktbegjær . . .
Kjære leser.
For å lese videre, opprett ny fri leserkonto med din epost,
eller logg inn om du har gjort det tidligere.(klikk på glemt passord om du ikke har fått det på epost allerede).
Velg evt abonnement
Følg redaktør Truls Lie på X(twitter) eller Telegram
