I dagene som fulgte slo den paramilitære spanske politistyrken Guardia Civil ned på trykking og utdeling av materiale knyttet til folkeavstemningen. Spanske myndigheter hevdet den var grunnlovsstridig, og over 700 katalanske ordførere ble kalt inn på teppet av domstolen og truet med bøter på mange tusen euro dersom de ikke motsatte seg avstemningen. Onsdag 20. september våknet Catalonia opp til at spansk politi hadde raidet både offentlige bygninger og avislokaler – de beslagla flere millioner stemmesedler og arresterte 12 politikere. Dette førte til en spontan reaksjon fra folket, som tok til gatene. Dagen etter okkuperte studentene universitetet.
Sendte inn troppene. Så kunngjorde innenriksdepartementet at de tok kontroll over det katalanske politiet, los Mossos. I tillegg sendte de forsterkninger fra hele landet – ikke minst i form av de nå berømte båtene som la til havn i Barcelona. Tre cruiseskip med Looney Tunes-tema, fylt med spansk nasjonalt politi som om de var en trojansk hest, ble latterliggjort i sosiale medier – særlig da de på oppfordring fra Warner Bros. forsøkte å dekke til de digre tegneseriefigurene. Samtidig fyltes motorveiene av politibiler med kurs for Catalonia.
Beslaglegging av stemmemateriale, stenging av nettsteder – den katalanske regjeringen måtte lage nye krypterte nettsider og twitterprofiler for folkeavstemningen.
Omfattende sensur. Madrid jobbet altså hardt for å hindre at folkeavstemningen skulle gjennomføres. Posten fikk forbud mot å sende valgmateriale – noe som i praksis innebar at privat post ble åpnet og undersøkt. Private Unipost, som ble hyret inn av den katalanske regjeringen, måtte kaste inn håndkleet da Guardia Civil dukket opp og konfiskerte 45 000 konvolutter. Sensuren og overvåkningen har vært massiv; telekommunikasjonsselskapene Vodafone og Movistar ble pålagt å begrense nettaktiviteten, og selv Googles kontorer i Barcelona fikk besøk av politiet med streng beskjed om å legge ned alle apper og linker knyttet til folkeavstemningen. Gruppen som administrerer nettsuffikset «.cat» fikk ordre om å finne og stenge alle nettsider med informasjon om folkeavstemningen. Selv de katalanske myndighetenes nettsider ble stengt av den spanske regjeringen, noe WikiLeaks’ Assange engasjerte seg i ved å opprette såkalte speilsider. For å kunne spre informasjon til borgerne om hvor det ville bli mulig å stemme, laget den katalanske regjeringen nye, krypterte sider og åpnet twitterprofiler for anledningen.
Verst var politivolden. Skolene som skulle brukes som stemmelokaler skulle ifølge politiets ordre stenges fra fredag ettermiddag, men foreldre, lærere og elever organiserte aktiviteter for å kunne holde dem åpne hele helgen, og overnattet for å holde vakt. Da søndagen kom, dannet folk fra morgengry køer utenfor, mens frivillige lenket valgurnene fast med kjetting og betong. Man begynte å registrere stemmene manuelt, på grunn av begrensningene de spanske myndighetene la på internettilgangen.
Allerede i nitiden om morgenen slo politiet til ved flere skoler i Barcelona og andre byer i Catalonia. Politimenn i finlandshetter rev stemmesedler og valgurner ut av hendene på både unge og gamle. Overfor fredelige sivile ble det ikke nølt med å utøve vold. Videoene ute på nettet taler for seg; uten synlig grunn gikk opprørspoliti til angrep på sivile som enten satt på bakken eller sto syngende med hendene i været. Spesielt alvorlig var politiets bruk av gummikuler, som har vært forbudt i Spania siden 2014.
EU-parlamentsmedlem Mark Demesmaeker – i Barcelona som deltaker i en internasjonal delegasjon av parlamentarikere invitert av katalanske myndigheter som valgobservatører – var til stede da det spanske politiet slo til på skolen Ramon Llull. Demesmaeker var sjokkert over voldsbruken, som han mente var unødvendig brutal. Rystet konstaterte han at dette var resultatet av manglende dialog, og at Spania ikke lenger kunne kalles et demokrati dersom en folkeavstemning vurderes som provokasjon mot demokratiet.
Los Mossos måtte velge mellom å gå imot sine medborgere eller risikere å miste jobben dersom de ikke fulgte innenriksdepartementets ordre. De løste dilemmaet ved å informere velgerne om at de var i ferd med å begå en kriminell handling og forsikret seg om at folk forsto konsekvensene,før de trakk seg tilbake. Det katalanske brannvesenet, som ikke er underlagt spansk overmyndighet, møtte på sin side opp for å forsvare stemmelokalene sammen med lokalbefolkningen.
Til tross for de voldelige sammenstøtene med politiet, ble folkeavstemningen gjennomført. Politivolden hadde imidlertid minnet mange om tiden under Franco.
EU har så langt uttrykt at dette er en intern sak som Spania selv får ta seg av.
EU støtter Spania. Catalonias folk var skuffet over mangelen på internasjonal fordømmelse av de spanske myndighetenes fremferd. Utpå kvelden holdt Rajoy tale på direkten. Retorikken var slående; statsministeren understreket hvor stolt han var av sin regjering og politiets hederlige innsats mot dette voldelige angrepet på demokratiet. Pipekonserten her økte da han fra storskjermen påpekte hvordan han selv alltid hadde søkt å føre en ærlig dialog, men at det ikke var blitt gjengjeldt. Folkeavstemningen var grunnlovsstridig og politivolden nødvendig for å beskytte demokratiet. Videre skrøt Rajoy av støtten han hadde fått fra EU og det internasjonale samfunnet; han hadde allerede glemt bekymringsmeldingen fra FN, som ba Spania respektere sine borgeres rettigheter.
Europakommisjonens president Junkcers holdning har alltid vært at dette er en intern sak som Spania selv får ta seg av. Da internasjonale journalister dagen etter folkeavstemningen forsøkte å få Europakommisjonens talsmann Schinas til å fordømme politivolden, gjentok han at dette ikke var noe EU skulle blande seg inn i. EU ser på folkeavstemningen som ugyldig fordi den var grunnlovsstridig, og stoler på statsminister Rajoys evne til å opprettholde spansk lov og verne om sine borgeres rettigheter. Fra Frankrike, Storbritannia og Tyskland hadde pipen samme låt.
Mange håpet EU ville benytte seg av artikkel 7 i EU-traktaten, som sier at medlemsstater som bruker militære styrker mot egen populasjon, skal suspenderes. Når EU tvert imot går god for spanske myndigheters håndtering av saken, øker det uvissheten om hva som kommer til å skje videre. Allikevel har Catalonias president Puigdemont og Barcelonas ordfører Colau bedt EU om å mekle mellom Catalonia og Spania.
Mer vold ønskelig? Med drøyt to millioner stemmer avlagt, har Puigdemont annonsert at «ja-siden» vant og at republikken vil proklameres i løpet av få dager. Dersom dette skjer, kan Madrid i teorien ta i bruk grunnlovsartikkel 155 og oppheve den katalanske regionens autonomi. Spørsmålet er hvor langt partene er villige til å gå.
En ny voldelig konfrontasjon kan være i begges interesse. For Rajoys del gir det anledning til å slå enda hardere ned på opprøret og statuere et eksempel for andre som skulle tenke på å løsrive seg. Han har allerede sett at EU gir ham nærmest frie tøyler – som NATO-landene overfor Tyrkia. Rollen som alliert gir mye trygghet. Fra Puigdemonts ståsted vil mer voldsbruk fra spanske myndigheter fremstille dem som en stat som undertrykker sine egne borgere – og det vil både være av uvurderlig symbolsk betydning for å få internasjonal sympati for Catalonias sak, og et solid argument for opprettelsen av egen stat.
Mest sannsynlig er det imidlertid at partene går tilbake til forhandlingsbordet, og at forhandlingene trekker ut så lenge at den katalanske bevegelsen mister momentum. Eventuelt at Madrid tilbyr Catalonia litt mer autonomi enn de allerede har, mot at de sløyfer kravet om uavhengighet. Med andre ord: Tilbake til start.
