En vitenskapelig psykoanalyse?


For noen uker siden ble psykoanalysens vitenskapelighet – eventuelt manglende sådan – diskutert i Aftenposten og i Dagsnytt 18. Utgangspunktet for diskusjonen var en liten artikkel skrevet av biologiprofessor Kristian Gundersen i spalten «Uviten» – en institusjon i nevnte avis der naturvitere skriver mot det de oppfatter som kvakksalveri og ukritisk tenkning. Gundersen tolker dette […]

Email: redaksjon@nytid.no
Publisert: 9. juni 2015

For noen uker siden ble psykoanalysens vitenskapelighet – eventuelt manglende sådan – diskutert i Aftenposten og i Dagsnytt 18. Utgangspunktet for diskusjonen var en liten artikkel skrevet av biologiprofessor Kristian Gundersen i spalten «Uviten» – en institusjon i nevnte avis der naturvitere skriver mot det de oppfatter som kvakksalveri og ukritisk tenkning. Gundersen tolker dette mandatet usedvanlig bredt; han mener at vitenskap er harde data på bordet, statistisk signifikant og reprodusert i et så stort antall studier at enhver rimelig tvil er fjernet. Alt annet er lureri som ikke fortjener offentlig finansiering, kan man få inntrykk av. At han med dette utgangspunkt kaster en del barn ut med badevannet ser ikke ut til å plage ham nevneverdig. Han lykkes i hvert fall med å provosere, noe som synes å være et ikke altfor samvittighetsfullt kamuflert motiv.

Fremmedgjørende. Jeg har skrevet mot Gundersen før, og et hovedankepunkt jeg har mot hans forståelse av vitenskap er at han griper tak i vitenskapens sluttfase – den statistiske testingen av hypoteser – og gjør denne til hovedkriterium for vitenskapelig aktivitet. All den tid Gundersens tenkning representerer en sterk trend i samtiden, er det grunn til å ta dette opp til debatt. En slik tenkning bidrar nemlig til å fremmedgjøre vitenskapen, å fjerne dens røtter og forbindelser inn i vanlige menneskers gjøren og laden. Vitenskap er nemlig ikke noe som bare foregår i avanserte laboratorier der uforståelige data prosesseres med avanserte matematiske modeller. Vitenskap handler om prisen på gulrøtter, for å låne et sitat fra en kjent dansk økonom – det handler grunnleggende sett om forståelse av dagligdagse fenomener, om systematisering av erfaringer, og om den noe uutgrunnelige prosessen der hypoteser dannes.

Testingen av hypotesene, som Gundersen gjør til hovedsak, er en forholdsvis banal affære som ideelt sett kommer inn i sluttfasen av prosessen. Den revolusjonære vitenskapsmann – som for eksempel Newton, Darwin, Einstein og Pauling – baserer sine hypoteser i stor grad på intelligente observasjoner, god tenkning og et oppriktig ønske om å forstå. Og i denne kategorien bør vi også plassere Freud.

Sjelstilstand. Det er en kjent sak at Freud tidlig i sin karriere så for seg en psykologi basert på psykofysiologi. I en artikkel fra 1890 finner vi noe som kan oppfattes som et førvitenskapelig program:

«A man’s states of mind are manifested, almost without exception, in the tensions and relaxations of his facial muscles, in the adaptations of his eyes, in the amount of blood in the vessels of his skin, in the modifications in his vocal apparatus and in the movements of his limbs and in particular of his hands.»

Med en manns «state of mind» snakker Freud her ikke bare om hva vi kaller tanker, men i større grad om konglomeratet av tanker og følelser – kort sagt hva som opptar ham, og i særdeleshet hva som plager ham. De som er kjent med Darwins bok The expression of emotions in man and animal vil se at Freud her er mer en bare litt inspirert av Darwin. En annen av Freuds viktige inspirasjonskilder var faktisk Ibsen, men det blir en annen historie. Hovedsaken her er Freuds oppfattelse av at et menneskes ekspressivitet til enhver tid vil avsløre hva som foregår «bak pannebrasken», for å bruke en forslitt og villedende metafor. Villedende fordi poenget jo nettopp er at det man er ute etter å studere, ikke bare foregår bak pannebrasken, men på en og samme tid i hele kroppen.

Særstilling. Freud fortsetter: «In certain mental states described as ‘affects’, the part played by the body is so obvious and on so large a scale that some psychologists have even adopted the view that the essence of these affects consists only in their physical manifestations … The affects in the narrower sense are, it is true, characterized by a quite special connection with somatic processes; but, strictly speaking, all mental states, including those that we usually regard as ‘processes of thought’, are to some degree ‘affective’, and not one of them is without its physical manifestation or is incapable of modifying somatic processes.»

Litt klokere vil vi bli om vi stiller mer åpne spørsmål som: Kan det være noe i dette?

Freud forlot som kjent denne tidlige ideen om en psykofysisk basert vitenskapelig psykologi, blant annet fordi han manglet gode verktøy til å undersøke sine hypoteseutkast videre. Men han sluttet aldri å tro at hans senere psykoanalytiske psykologi – basert på tolkning av ord, ideer og forestillinger hos pasienten – grunnleggende sett handlet om det samme, og at denne psykologien en dag vil finne sitt fundament i fysiologien.

Psykologien står i en særstilling blant vitenskapene fordi den undersøker fenomener som bare delvis er tilgjengelig for objektiv eller intersubjektiv undersøkelse. Det enkelte menneskets opplevelsesdimensjon, som er så sentral i psykologien, vil alltid delvis være skjult og kun indirekte observerbar. Av denne grunn bør vi akseptere at psykologien enda er en ung vitenskap, selv etter 150 år. Psykoanalysen tematiserer dessuten emner som er vanskelige for folk, og hvor sjansene for nøktern og klartenkt vurdering er redusert.

Vitenskapelighet. La oss ta utgangspunkt i ødipushypotesen til Freud. Gir det mening å spørre om denne er vitenskapelig begrunnet? Kan man dele ut et spørreskjema til folk og spørre om de har ubevisste fantasier om å elske med sin mor og drepe sin far? Om vi følger Gundersens metode og foretar et søk i Pubmed (eller lignende medisinske databaser) etter dobbeltblindede, randomiserte studier som bekrefter hypotesen, vil vi sannsynligvis stå ganske tomhendt tilbake. Og konkludere med at Freud er uvitenskapelig? Dette tankeeksperimentet er ment å demonstrere omtrent akkurat hvor relevant Gundersens argumentasjon er. Litt klokere vil vi bli om vi stiller mer åpne spørsmål som: Kan det være noe i dette? Hvilke grunner kan vi ha til å anta at Freud har rett, eventuelt at han tar feil? Hvordan kunne vi forsøke å undersøke dette? Hvordan bør vi best forstå Freuds hypotese?

I skrivende stund foregår det en rivende vitenskapelig aktivitet og utvikling innenfor feltet som ofte omtales som neural science. Denne utviklingen synes å skaffe til veie flere og flere verktøy som vil gjøre en mer utviklet vitenskapelig undersøkelse av Freuds tidlige hypoteser mulig. For eksempel er det mulig å filme forsøkspersoner samtidig som fysiologiske parametre av det slaget Freud beskriver – ansiktsmimikk, håndbevegelser, øyebevegelser, muskulær bevegelse i blodkar og dessuten hjerterytme, hormonutskillelse, pustefrekvens med mer – registreres synkront med filmopptaket. Her kan hypoteser generert i en mer førvitenskapelig sammenheng, som for eksempel den kliniske situasjon Freud hentet mesteparten av sitt materiale fra, gjøres til gjenstand for mer systematiske undersøkelser. Å ha tiltro til at dette arbeidet vil gi resultater, er å se vitenskapelighet som en bestemt form for prosess snarere enn som et sannhetsstempel på et allerede ferdig resultat. En slik tiltro bør vi unne oss.


 

Næss er medisinstudent og magister i filosofi. torekierulfnaess@hotmail.com.

 

Abonnement kr 195 kvartal