Abonnement 790/år eller 190/kvartal

En virkelighet som eksisterer parallelt med den moderne staten

Mafia Politics
Forfatter: Marco Santoro
Forlag: Wiley (USA)
MAFIAEN / En ny bok forklarer hvorfor en politisk organisasjon er mer enn et kriminelt nettverk. Det er en korrekt, men farlig tese.

I april 2006 blr mafiabossen Bernardo Provenzano pågrepet, etter hele 40 år på rømmen. Sommeren 2006, i kjølvannet av arresten av Provenzano, ble det rullet opp mange mafiaceller i Palermo, og en rekke små og store mafialedere ble arrestert.

Den samme sommeren flyttet jeg til Italia. For å lære meg språket stavet jeg meg gjennom avisene så godt som hver dag, og noen av nyhetene fra Sicilia husker jeg bedre enn andre. Den ene var et bilde av politimenn som plasserer en mafiaboss i en politibil omringet av en stor folkemengde. Midt i folkemengden holdt en dame opp en plakat der det stod «GRAZIE» («takk»).

Den andre nyheten jeg bet meg fast i, var et utdrag fra en pressekonferanse der lederen for politistyrken som sto bak de mange arrestene, fastslo at «Lo stato c’è.»

Sicilianerne

«Lo stato c’è» betyr «staten finnes», eller «staten er her», en poengtering som det i det statsfikserte Norge virker fullstendig bortkastet – ingen tviler på at «lo stato c’è». På Sicilia er sentralmaktens maktdominans langt fra like åpenbar.

Den historieinteresserte vil vite at sicilianerne opp igjennom århundrene, for ikke å si årtusenene, er blitt styrt av alt fra grekere og normannere til spanjoler. Da norditalienerne kom fra Piemonte for å inkludere øya i den nye, italienske staten, var det liten forskjell på dem og de erobrerne som var kommet før dem, og de nye herskerne måtte bevise sin rett til å herske. For å gjøre det måtte de beseire konkurrende samfunnsstrukturer.

Den kompliserte legitimeringsprosessen den moderne italienske nasjonalstaten har vært gjennom, ikke bare på Sicilia, men også mange andre steder i Sør-Italia, er ennå ikke fullført. Derfor hadde etterforskningslederen jeg så i avisen, behov for å understreke at «staten finnes». Pågripelsen av en mafiaboss er en måte å bevise og legitimere statens tilstedeværelse og maktutøvelse på i det sicilianske samfunnet.

De sicilianske samfunnsbåndene

Det er nettopp i det intrikate historisk-sosiologiske landskapet som er knyttet til legitimering av politisk maktutøvelse, at Marco Santoro plasserer sin analyse av mafiaen. Santoro tar utgangspunkt i den sicilianske mafiaen, men mener hans analyse også kan brukes på andre mafiaorganisasjoner i og utenfor Italia. Ifølge Santoro er mafiaen verken en bedrift eller et organisert kriminelt nettverk, men «først og fremst en måte å organisere og administrere mellommenneskelige forhold» på. En politisk struktur, altså.

Som å klemme druer fra ulike trær for å lage samme vin.

For å underbygge påstanden sin går Santoro en lang intellektuell vei. Teksten hans er rik på referanser til tenkere og forskere innen mange disipliner, fra sosiologi og samfunnsvitenskap til antropologi og filosofi. Langt fra alle er vestlige. Alle disse referansene er imidlertid som å klemme druer fra ulike trær for å lage samme vin: Mafiaen oppsto som et resultat av særlige forhold på Sicilia. Dette er forhold som er og til dels forblir annerledes enn de politiske og sosiale realitetene i det kontinentale Europa, som ga opphav til vår kulturtradisjons viktigste politiske og sosiale teorier. Slike teorier har derfor liten forklaringsmakt på fenomenet mafia. Selv den dag i dag baserer mafiaen seg på teknikker, spesielt utdeling av gaver, som opprettholder og viderefører de båndene som knytter det sicilianske samfunnet sammen. Dette samfunnet er en virkelighet som eksisterer parallelt med den moderne staten, og som sistnevnte har vondt for å penetrere og dominere fullstendig.

Jeg tror Santoro har rett, men om tesen hans er forklarende, er den også uhyre farlig. Den er farlig fordi den er legitimerende: Et «organisk» historisk opphav rettferdiggjør mafiaens eksistens som politisk struktur, som Santoro altså hevder den er. Men mafiaen kan ikke lenger rettferdiggjøres.

Beskyttelsespenger

En av de mest virkningsfulle antimafia-tiltakene på Sicilia i dag vil jeg påstå er Addio Pizzo, en frivillig organisasjon som hjelper forbrukere å velge varer fra produsenter og forhandlere som ikke betaler «pizzo» –  beskyttelsespenger. Ifølge aktivistene bak Addio Pizzo overlever mafiaen fordi den er kulturelt akseptert på Sicilia. Men, sier de, vi må endre kultur, vi må stoppe mafiaen her i vår midte ved å endre kulturelle mekanismer. For på Sicilia er konsensuell praksis blitt et overgrep.

Uansett hvordan mafiaen oppsto, må vi aldri glemme at den i dag er et voldelig regime som skaper og sprer terror og frykt og holder lokalbefolkningen som gisler i et usselt spill om økonomisk og politisk gevinst. Ingenting kan unnskylde det.

Du vil kanskje også like