En vinglende kattunge

OM KUNST: En bemerkelsesverdig bruksanvisning for kunstens og livets kritiske øyeblikk.

Avatar
Solberg er ny kritiker i Ny Tid.
Email: norskarbeid@gmail.com
Publisert: 03.06.2019
Kunsten og livet: en bruksanvisning
Forfatter: Kjetil Røed
Flamme Forlag, Oslo

Det er november 2017. På vei nedover fra Sagene kjører 37-bussen, den nærmer seg sentrum. Inni bussen sitter en mann. Han ser ut av vinduet, og mens han ser tenker han. Han tenker på det han ser, men også på det han har sett. Mannen heter Kjetil Røed, han er filosof, litteraturviter og kunstanmelder. Han forsøker å sette sine erfaringer sammen til en lang sammenhengende tanke. Det er vinter. Det er snø ute.

Det sies at bruksanvisninger ikke blir lest. Det er først når funksjonaliteten ikke virker eller mestres man tyr til bruksanvisningen. Moderne produkter byr på kompleks funksjonalitet som krever nøyere forklaringer, og bruksanvisningene inneholder teknisk dokumentasjon, informasjon om riktig installasjon og vedlikehold, men også forbehold og advarsler. Slik er det ikke med Kjetil Røeds bruksanvisning. Den er uten teknisk dokumentasjon, uten advarsler og forbehold, men er skrevet for å bli lest. Den leker med ideen om produktveiledning, men er en lettlest håndbok i en kompleks, men ryddig struktur.

Kunsten og livet er inndelt i elleve ulike felt: oppmerksomhet, dømmekraft, tilbaketrekning, nysgjerrighet, erkjennelse, håp, samarbeid, tvisyn, håndverk, kjærlighet og solidaritet. Som essayist henviser Røed til Montaigne, men også til de sammensatte erfaringers erfaring, på tvers av tid og rom – det har han fra Proust. Som kunstkritiker framhever han tålmodighet og tilbaketrekning som sine viktigste verktøy.

RELOCATING THE PAST. RUINS FOR THE FUTURE. AV AHNAD GHOSSEIN.

Det oversette

Kreves det i dag en egen kunnskap eller spesielle studier for å forstå eller gjøre bruk av kunst? Antikkens søken etter Det Skjønne og Nyklassisimens etter Det Sanne har forvitret i en diskusjon som er knyttet an til kunstteoretiske vurderinger og debatter. En gang var Gud et felles referansegrunnlag for det samme. En annen gang var det det modernitetens blikk som bandt oss sammen. Forutsetningene for betraktningene har endret seg. Ifølge Røed angår samtalen om kunst alle. I en individorientert verden, hva er det som kan binde oss sammen? Røed omtaler selv boken som en undersøkelse av «sin mentale tilhørighet i ulike sosiale fellesskap og setter det i sammenheng med utvalgte kunstverk», videre som «kunsten å se det oversette». Det er en vinglende kattunge i et risikofylt prosjekt i snøen som setter i spill en lang tankerekke om erkjennelse, omsorg og tenkning, at det hører sammen, og at det er denne oppmerksomheten som knytter levende vesener til hverandre.

I vår utsiktstrang kommer vi selv i søkelyset – vi blir sett.

Hele boken innledes med å henlede oppmerksomheten på vår egen oppmerksomhet, og han påpeker at blikket vårt er forpliktende. Blikk er handling. Dette aktiviserer eller ansvarliggjør betrakteren – etisk. Blikket til Røed går horisontalt. Han trekker kunsten og kunstneren vekk fra ikoniseringen, og påpeker at det er stedet du ser fra som er det viktige.

Vår samtidshistorie

Kunst er et unikt redskap for å bearbeide spørsmålet om hvem vi er og dermed også hva et godt liv kan være. Vi er altså med på en oppdagelsesferd i liv og kunst i et tekstlandskap preget av forfatterens ydmyke nysgjerrighet i et landskap av livs- og kunsterfaringer. Han holder mine tanker i bevegelse, fra et portrett av Køln, til innramming av grønnsaker, fra Rembrandts fascinasjon av å opptre i sine egne bilder, til Tor Børresens Float (2016), og videre gjennom nasjonalromantiske landskap og nødvendigheten av tvisyn, om erfaringer i Venezia, men også om Oslofeltets betydning.

KJETIL RØED

Hvilken verdi har kunst? For hvem? Er kunst nødvendig? Hvorfor er kunst nødvendig?

Når bussen er kommet til Akersgata, til sentrum av Oslo, går han av. Akersgata er avishusenes gate, og Aftenposten og VG er blant de tradisjonsrike forvalterne av den frie sannhetsformidlingen i Norge. Men disse avishusene ble rammet i et av de mest kritiske øyeblikkene i vår samtidshistorie. De var nærmeste nabo med Regjeringskvartalet 22. juli 2011. Stillheten i ekkoet etter gjødselsbomben manifesterer seg i Røeds undersøkelse av Ahnad Ghosseins verk Relocating the Past. Ruins for the Future (se bilde). Igjen denne vinglende kattungen i snøen. Hele boken er på en måte bygd opp rundt dette punktet og er kanskje noe av det fineste som er skrevet om den sårbare stillheten etter 22. juli. Hva skaper det gode i livet? Er det mulig å skape det gode i livet også i de kritiske fasene av det?

Ferden går videre, nå til Eidsvolls plass hvor Marianne Heskes verk House of Commons (2015)  i en periode stod i en slags opposisjon til Stortingets sal, i en samtale om elitisme.

Innsyn og utsikt

På bussen hjemover har det begynt å snø. Snøen er forgjengelig, og med snøen forsvinner også kattene, plutselig er de borte uten spor etter seg. Også perspektivene endrer seg. Det periferiske aksepunktet er ikke lenger Sagene, men Malmøya, og senter er også i ferd med å flytte seg, mot København. Vi står med andre ord utsatt til. Selv Oslofeltet kan virke mer monumentalt enn Y-blokka som skjelver under rivningstrusler, på tross av at dens estetiske bestandighet ble skrevet i stein.

Som betraktere er vi ikke bare senter i vårt eget perspektiv, i vårt eget utsyn og innsyn, i vårt eget innsyn og utsikt, men vi er også en del av de andres. For i vår utsiktstrang kommer vi selv i søkelyset – vi blir sett. Det er i et slikt horisontalt perspektiv kunsten tar sin plass som noe mer enn en markedsøkonomisk vare. Kunsten uttrykker dype menneskelige erfaringer, eller som former for overlevelse. Det er som den ensomme betrakteren i Caspar Friederich Davids Der Wanderer über dem Nebelmeer vender om, kommer ned fra fjellet, og slutter seg til Kjetil Røed og hans humanøkonomiske kunstsyn og alle møtes til slutt i The House of Commons for gjenkjennelser, hilsninger, undersøkelser og utveksling. Kunsten og livet: En bruksanvisning er en bemerkelsesverdig betraktningskunst om kunst (s)om livet. Kjetil Røed, takk for at du deler.

Gratis prøve