Hvordan komme til en by? En ennå ukjent natt. Å ta de første skrittene over landingsbanen, deretter høre de dempede stemmene i ankomsthallen. Hender som rekker ut etter oss, bussen som venter på oss, lyset fra byen i horisonten, skarpt oransje, søvnig gulaktig. Sangen som synges om byen: The city was made from the people’s soul / from their wine, their sweat, bread and jasmin / But how does she taste now? / She tastes of fire and smoke … 

foto 1-26Vi kjører inn i de lange, mørke tunnelene, vi ser de første husene, balkonger dekket med stripete stoff, oppussede fasader, revnede fasader, ruiner. Ingen sover. Bussjåføren og kona hans smiler, rekker oss sterk og søt tyrkisk kaffe. Hva kan jeg fortelle om ankomsten til denne byen? Drømmenes by, dikternes by. At det luktet vår, de gamles frykt og ungdommenes håp? En tung, råtten lukt av søppel fra de østlige forstedene. Å reise til stedets navn, la det blomstre.

Beirut: Sypresser, hyasinter, fikentrær, furutrær, mandeltrær, liljer. Eunomia oppositifolia, origanum libanoticum. Alt det eviggrønne her. Den smeltende snøen fra fjellene, vannet som strømmer ned til dalene og gjør landet frodig. Libanon, landet som grenser mot Syria og Israel. Og ikke så langt unna: Middelhavet som strekker seg til Algerie, Marokko og Spania.

Maiblomsten. Jeg skriver til dere fra Hotel Mayflower i Beirut. Det er morgen, jeg tilbringer timene på balkongen, prøver å finne ord for å være her i byen, det er vanskelig. Det elfenbensfargede brevpapiret og konvolutten med det mørkeblå arabeskmønsteret som ligger i nattbordsskuffen, og som jeg senere pakker ned med bagasjen hjem, et brev som ikke ble sendt: Nehme Yafet Street, P.O. Boks 113–5304 Hamra. Jeg er her med den svenske forfatterskolen som jeg går på, navnet mitt er Kirstine Reffstrup. Jeg er i Beirut og skriver dette. Hva er et navn i en by? Et vestlig navn. Vi kjører langs Rue Clémenceau, langs Avenue Général de Gaulle. Rue Verdun. Det vakre ved navnene her, volden; slaget ved Verdun i det nordøstlige Frankrike var et av de lengste og blodigste slagene

Vi blir advart: En krig kan bryte ut her når som helst, på én dag bare, og plutselig og uventet kan det også skje i Europa.

under første verdenskrig. Slik navnga franskmennene byen her etter sitt eget lands ulykker. Libanon, et land som har vært herjet av invasjoner fra oldtiden av; herskere fra Egypt, Babylonia og Assyria. Senere kom Kalifatet, så kom korsfarerne og osmannerne hit, og ikke minst europeerne, kolonimaktene. England og Frankrike.

foto 4-15Navnet på hotellet vårt: The Mayflower. Hotellet er både veldig vakkert og slitt. Alle i byen kjenner til det. Et historisk sted, elegant, det er som om ingenting har endret seg her siden 1970-tallet: marmorfliser, parkett, fargene; lysegule vegger, rosa, mørkt tre. En gang var Beirut delt i øst og vest, under borgerkrigen som varte fra 1975 til 1990, og her i Vest-Beirut, på The Mayflower, bodde Robert Fisk, de utenlandske journalistene, spionene. Jeg forestiller meg at de sitter rundt bordet i konferanserommet, i det grønne, dempede, skyggefulle rommet med olivenfargete gardiner og dypgrønne duker; vestlige ansikter, drikker røykt whisky. Vesten er hele tiden til stede her. Det er sorgfullt, en krig som er umulig å bli kvitt, som flytter seg over landegrenser, fra Libanon, til Syria – og kanskje, spør innbyggerne her, kanskje den kommer hit igjen? Mange av konfliktene i regionen kan spores tilbake til tilstedeværelsen av de vestlige kolonimaktene, fordelingen av land og landområder disse i mellom. De döda går igen på de levandes ben, skriver den svenske forfatteren Michael Azar i sin bok om Beirut.

Krisens språk. Beirut. Som en sprukken milt, punktert, med hvite poser, sorte poser – som en elv som forurenser hele byens kropp, går fjellet av avfall gjennom Jdeideh, en av Beiruts fattige forsteder i øst. Og vi kan lukte det, men vi går likevel mot solnedgangen som vi kan se over fjellene. Vi beveger oss gjennom Gemmayzeh, og en søt og kvalmende råtten lukt av søppel henger i lufta. Avfallet har hopet seg opp siden en av byens største depoter for avfall ble stengt i fjor. Situasjonen gjenspeiler et delvis lammet politisk system. Den nåværende regjeringen kan ikke bli enige om en ny president eller hvordan den juridiske prosessen for å velge nytt parlament skal finne sted. Nå ligger søppelet i varmen og forurenser vannet og lufta, slik at innbyggere blir syke. Likevel sitter ungdommene på de hippe barene i Gemmayzeh, tilsynelatende sorgløse, ler, røyker, drikker cocktails. Hvordan kommer en krise til syne? Hvilke tegn skal vi lære oss å lese? De første strømbruddene kommer etter et par dager, og det er som om de kommer igjen med hyppigere og hyppigere frekvens. Til slutt blir vi vant til dem, de varer bare noen få sekunder, vi snakker videre, ser hverandre inn i øynene. Fra lys til mørke og tilbake til lyset; mørket som spiser seg inn på lyset, avfallet som spiser seg inn på byen. Det er altfor tydelige metaforer. Kroppens metaforer. Lyset og mørkets metaforer. Krisens språk.

Mange ansikter. Vi blir advart: En krig kan bryte ut her når som helst, på én dag bare, og plutselig og uventet kan det også skje i Europa. Vi møter den libanesiske forfatteren Rashid Al-Daif, han er en mann som tenker seg om, drikker sort te fra en liten kanne, ser på oss med et lett, tvetydig smil. Fra tid til annen skjenker han mer te i koppen sin, er Vestens rasjonalisme, opplysningstidens epoke ved å ta slutt? spør han. Dette er tydelig en mann som lever et tenkende og skrivende liv, ordene faller, nøye avmålt, som skriften hans, bøkene, lett ironisk, dypt og klokt. Han sier: We are all in the darkness. De som har levd under krigen her, har lært én ting: at krigen kan man ikke forutsi, hvor plutselig den kom, borgerkrigen, nå er vi ved et vendepunkt. Og han advarer oss: Ikke tro at dere er sikre i Europa, krigens logikk er at det ikke er noen logikk.

Fairuz synger: Beirut’s ashes are witness to her glory / Now my city has turned out her lights …

Hvordan fortelle om en by? Horace Engdahl skriver om vitnesbyrdet: Ingen är vittne endast genom att observera en händelse med egna ögon. Vittne blir den som tar till orda och säger: «Jag var där, jeg såg, jag kan berätta!»

Hva betyr det å være vitne til sin tid? Å leve, å observere for å fortelle? Og samtidig være i mørket: We are all in the darkness, sier Al-Daif.

Hvordan fortelle om Beirut?

Spørsmålene stopper ikke.

Jeg kan fortelle om mynten og den salte yoghurten som er så frisk og god. At det knapt er noen turister igjen i Beirut. At jeg ikke kjenner igjen den katastrofale byen som den er beskrevet i media. Katastrofen her har sin egen logikk – treg, langsom, folk lever livene sine, i gatene, passer jobbene sine, butikkene, restaurantene. Venter og håper og frykter. Beirut: en vidunderlig by, en sorgfull by.

Den armenske drosjesjåføren er urolig, den muslimske drosjesjåføren er urolig, og likevel drikker ungdommene cocktails i Gemmayzeh.

Vi blir fortalt at de har samlet sandsekker i sentrum av byen, vi leser det som et tegn om kommende uro; et tegn i det språket vi er i ferd med å lære.

Når jeg skriver dette, er det over én million syriske flyktninger i landet, de fleste lever i ytterste fattigdom i Bekaadalen, i Beirut og i de palestinske flyktningleirene, som Shatila, som i forveien er svært belastet.

En by med så mange ansikter.

The city was made from the people’s soul … 

Et ansikt som veksler mellom smil og sinne.

Shatila som ligger i den sørlige delen av Beirut – en advarsel til oss, til Europa, om ikke å bygge leirer: Leiren som permanent tilstand er katastrofal for de menneskene som bor der. Leiren har vært her siden 1949, generasjon etter generasjon av palestinere er født her, nesten uten rettigheter, hverken til å arbeide, flytte, å kjøpe seg et hus et annet sted, leve et annet liv; nå har de bare retten til så vidt å leve.

Spøkelse. Horace Engdahl skriver: För historieforskningen är en händelse avslutad när den beskrivs. För vittnena och deres tolk har den aldrig upphört att hända. Vi er vitne til en tid med store forandringer. Når jeg tviler mest på det jeg gjør, på det jeg skriver, har det å gjøre med dette: Hva vil det si å skrive i en tid som nå? Jeg er bare på en kort visitt her i byen, jeg kan ikke engang kalles en fremmed for byens innbyggere, et spøkelse fra Vesten, kanskje, blek, klossete. Som gatenavnene, de franske og engelske, opprinnelig fremmede for landet, dets folk og kultur, men gradvis, over flere tiår, likevel vokst sammen med byen.

Rommet vårt, nr. 106. Natt til onsdag driver et uvær inn over oss, holder oss våkne. Visker himmelen ren. Og i morgen åpner vi døren til balkongen, til byen, Beirut som ligger foran oss, i vårens blendende lys.

Sangen som siteres i teksten, er «Li Beirut» fra 1987, sunget av den ikoniske libanesiske sangeren Fairuz, skrevet under borgerkrigen i Libanon, oversatt til engelsk fra arabisk av Liz Barnard.

DEL
Kirstine Reffstrup
Reffstrup er forfatter. Hennes siste bok er "Jeg, Unica". Se også Gyldendal.