En verden i stabil bevegelse

I 2018 opprettet Collège de France et eget professorat i migrasjonsstudier. Francois Héran ble valgt til å fylle det, og boken Migrations et sociétés er en utvidet versjon av hans tiltredelsesforelesning.
Avatar
Hansen er professor i samfunnsfag ved UiS og fast anmelder i Ny Tid.
Email: ketil.f.hansen@uis.no
Publisert: 02.06.2019
Migrations et sociétés
Forfatter: Francois Héran
Fayard, Frankrike

Collège de France har siden opprettelsen i 1530 ansatt vitenskapsmenn – og etter hvert kvinner – som er i fronten i sine respektive fag, forskningsområder eller vitenskapelige metoder. Professorene får muligheten til å vie nesten all sin tid i resten av karrieren til akkurat det de selv mener er viktigst. Hvert år presenterer de forskningen sin. Tidligere var presentasjonene forbeholdt kongelige og den adelige eliten, men i dag er forelesningene gratis og åpne for alle. Her kan man følge en enkelt presentasjon, eller man kan jevnlig følge forelesninger av noen av verdens mest banebrytende forskere, uavhengig av fagfelt. Blant noen av de kjente samfunnsforskerne som tidligere har hatt livsvarige professorater på Collège de France, finnes Roland Barthes, Fernand Braudel, Pierre Bourdieu og Michel Foucault. Francois Héran følger med andre ord i gode fotspor. Og om noen av Ny Tids lesere befinner seg i Paris på en torsdag nå i februar, er det bare å troppe opp i god tid før klokken to på Amphithéatre Marguerite de Navarre ved Marcellin Berthelot-plassen i 6. arrondissement i Paris for å høre Francois Héran forelese om migrasjon.

Krevende felt

Héran har mange og lange etnografiske feltopphold bak seg i både Bolivia og Spania, men er også skolert i demografi og statistikk. I en alder av 65 år har han publisert en rekke betydningsfulle arbeider om migrasjon i skjæringsfeltet mellom disse fagene. Grunnen til at få har hørt om ham i Norge, er trolig at han nesten utelukkende publiserer på fransk og spansk.

I Migrations et sociétés forklarer Héran at migrasjonsstudier er et vanskelig forskningsfelt fordi det er så politisert – alle mener noe om migrasjon. Samtidig er vokabularet som brukes når vi snakker om migrasjon, svært uklart; det legges ulik betydning i identiske ord. På den måten blir den offentlige debatten preget av tilsynelatende helt motstridende fakta, noe som igjen skaper steile holdninger. For eksempel består den franske befolkningen av omtrent 11 prosent innvandrere. Men i dagligtalen om innvandrere inkluderes ofte også barn av innvandrere, dermed representerer de som betegnes som «innvandrere», totalt rundt 23 prosent av befolkningen i Frankrike. Det er omtrent like mange som i USA (26 prosent), Tyskland (23 prosent) og Nederland (22 prosent).

Andelen migranter i verden er påfallende stabil over tid.

I Norge utgjør innvandrere, inkludert barn av innvandrere, cirka 17 prosent av befolkningen. Dersom vi ikke hadde inkludert barn som er norske statsborgere født i Norge av utenlandskfødte foreldre, ville andelen sunket til 14 prosent. Hos oss er det omtrent fire ganger flere innvandrere fra Europa (390 000) enn fra Afrika (94 000). I Frankrike er det annerledes – der kommer nesten halvparten av alle nye immigranter fra Frankrikes tidligere kolonier i Afrika.

Francois Héran
Francois Héran

Héran påpeker at andelen migranter i verden er påfallende stabil over tid: De siste 30 årene har mellom 2,8 prosent og 3,4 prosent av verdens befolkning offisielt vært migranter. Om vi legger til noen millioner ulovlige migranter, er det likevel slik at mer enn 95 prosent av verdens befolkning aldri flytter fra sitt hjemland. Spesielt stabile er de 2,5 milliard kineserne og inderne: 99 prosent av kinesere og indere migrerer aldri.

Falsk krise

Selv om 2015–2016 representerte et foreløpig unntak i antall internasjonale migranter, er det feil å kalle dette en «migrasjonskrise». Europa tok imot 2,4 millioner migranter på ett år, noe som gjorde at den europeiske befolkningen økte med noe mindre enn 0,5 prosent. De siste 30 årene har innvandring ført til at den europeiske befolkningen har økt med omtrent 0,3 prosent årlig. Økningen i 2015 og 2016 utgjorde altså en marginal endring, selv om politikere og massemedier fikk det til å høres ut som en krise, hevder Héran.

Mange tror at folk migrerer fra fattige land til rike, men slik er det ikke.

Noen land fikk imidlertid en uforholdsmessig stor andel av migrantene i 2016. Sverige tok imot flest asylsøkere i forhold til sin egen befolkningsstørrelse – i overkant av 7000 asylsøkere per én million innbyggere. Tyskland tok imot cirka 5500, og Norge cirka 2500. Frankrike ga omtrent 500 asyl per én million innbyggere, mens det tilsvarende tallet i Polen, som tok færrest i Europa, var 10 (!). I en global verden må det etableres et bedre og mer rettferdig system for å behandle asylsøknader. Uten dette får vi en skjev fordeling som vil skape store konflikter, mener Héran.

Mange tror at folk primært migrerer fra fattige land til rike, men slik er det ikke. Héran forklarer dette med at lovverket i rike land er for rigid og den personlige økonomien til fattige for anstrengt til å muliggjøre migrasjon. Folk som migrerer, flytter oftest kort. Langt de fleste afrikanske migranter bosetter seg i andre afrikanske land. Det har de alltid gjort. Det er både billigere og lettere med hensyn til familie, språk, mat og kultur.

Héran påpeker også det paradoksale i hvor lett det er å emigrere i forhold til å immigrere. Menneskerettighetene gir alle lov til å forlate sitt eget land, men ingen land er forpliktet til å ta dem imot. Økonomisk og/eller kunnskapsmessig kapital er ofte avgjørende for om et annet land vil ønske deg velkommen. Således bidrar dagens migrasjonslovverk til å opprettholde ulikhet og går dermed mot FNs bærekraftsmål nummer 10. «Det er vi som har styrt verden slik at mange ser seg nødt til å migrere. Det er vi som er ansvarlige for at folk vil emigrere, derfor må vi også ta konsekvensen av immigrasjonen,» avslutter Francois Héran. Det er ikke lett å la være å bli politisk, selv for en som starter boken med å hevde at en av svakhetene til migrasjonsstudiet er at feltet er så politisert …

Kommentarer