En verden å bli voksen i?

Halvparten av all regnskog i verden har blitt ødelagt i løpet av de siste femti årene. Samtidig er nyhetsbildet fylt med beretninger om at stadig flere norske barn sliter med psykiske problemer. Hva skjer hvis vi knytter disse sakene sammen?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

At det ikke er vanlig å se etter en sammenheng mellom disse to tingene, har å gjøre med at de som arbeider med miljøspørsmål, ikke arbeider med psykisk helse – og vice versa. Tiden er moden for at de to kunnskapsområdene slutter å orientere seg adskilt fra hverandre, og i stedet blir oppmerksomme på det som gjør naturødeleggelser og psykiske lidelser til trekk ved én og samme samfunnsutvikling.
Årsakene som angis for at barn og unge sliter mer psykisk enn tidligere, er knyttet til forventninger om å yte og prestere: Det gjelder å fremstå som vellykket – ja, perfekt – på alle arenaer. Blant dem som opplever at de kommer til kort, tyr noen til ulike former for selvskading. Foreldrene vet ofte ikke sine arme råd; problemet eksisterte knapt i deres egen oppvekst, og det er vanskelig å skjønne at en generasjon unge i et av verdens rikeste land, med et vell av muligheter å velge mellom, utvikler psykiske lidelser i et slikt omfang. Skulle ikke denne generasjonen unge være den mest tilfredse og fremtidsoptimistiske noensinne?

Samtidig med at berørte fortviler og de lærde skal forklare hvorfor unge blir psykisk syke i et av verdens rikeste land, minner nyhetsbildet oss om kostnadene ved vår materielt sett så fremgangsrike livsstil: Den nevnte regnskogen er halvert; det er også, i løpet av 40 år, antallet ville dyr i verden. Tørke og flom ødelegger store områder i mange land på flere kontinenter, isbreene smelter, og fuglene – den halvparten som er igjen – er stadig fullere av plast, likesom den truede isbjørnen av miljøgifter. Flyktningstrømmen vi nå ser fra sør til nord, har i tillegg til konfliktorienterte politiske årsaker – krigen i Syria – også en klimadimensjon som etter alt å dømme vil tilta kraftig i kommende tiår.
De som er unge i dag, er kjent med miljøødeleggelsene, og mange er urolige for hvordan det skal gå med regnskogen og isbjørnen. Vil de forsvinne? Kommer dagens unge til å bli generasjonen som skal oppleve større artsdød enn noen generasjon før dem har gjort? Samtidig får de med seg at de voksne som styrer innen politikk og næringsliv, vil fortsette med nåværende samfunnsmodell i overskuelig fremtid – slik Perspektivmeldingen som Regjeringen navigerer etter illustrerer, der det legges opp til en tredobling av forbruket i Norge innen år 2050. Lite tyder på at vi blir tre ganger lykkeligere.

Vi har å gjøre med to former for destruktiv adferd: Samfunnets ødeleggelse av naturen i form av artsutryddelse, overutnyttelse og tømming av ressurser, og enkeltindividers praksis med selvskading. Den første kollektiv, utadrettet og synlig, med uopprettelige konsekvenser for økosystemene og artene som berøres, slik at de unge dømmes til å overta en alvorlig såret klode. Den andre personlig, innadrettet og skjult i betydningen skamfull fordi den er tilknyttet opplevelsen av tapt verd og status, og således noe som ikke tåler andres innsyn. Der den ene formen for ødeleggelse er betraktet som prisen vi må betale for vår materielle suksess, og som et uttrykk for vår overlegenhet overfor alle andre arter vi deler kloden med, er den andre formen en type selvødeleggelse vi aner har overindividuelle, samfunnsmessige årsaker, men uten at vi helt gjennomskuer dem, enn si klarer å forhindre deres patologiske utslag.
Det haster med å innse følgende: Ødeleggelsene er to sider av samme sak, samme samfunnsmodell, i samme tidsepoke. Jeg hevder ikke dermed at de på direkte vis står i en årsakssammenheng. Men ødeleggelsenes samtidighet varsler at de må settes i kontakt med hverandre, både hva forståelse og mulige utveier angår.
Samtidigheten består i at det samfunnet som i løpet av drøye 100 år har ødelagt og/eller brukt opp flere naturgoder enn i hele menneskehetens forutgående historie, i form av rovdrift på den «ytre natur» som vi behandler som rent middel for våre formål, er det samme samfunnet som forlanger rovdrift på den «indre natur» i form av den enkeltes utnyttelse av seg selv som «humankapital», som prestasjonsorientert elev og senere arbeidstaker.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here