En verden å bli voksen i?

Halvparten av all regnskog i verden har blitt ødelagt i løpet av de siste femti årene. Samtidig er nyhetsbildet fylt med beretninger om at stadig flere norske barn sliter med psykiske problemer. Hva skjer hvis vi knytter disse sakene sammen?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

At det ikke er vanlig å se etter en sammenheng mellom disse to tingene, har å gjøre med at de som arbeider med miljøspørsmål, ikke arbeider med psykisk helse – og vice versa. Tiden er moden for at de to kunnskapsområdene slutter å orientere seg adskilt fra hverandre, og i stedet blir oppmerksomme på det som gjør naturødeleggelser og psykiske lidelser til trekk ved én og samme samfunnsutvikling.
Årsakene som angis for at barn og unge sliter mer psykisk enn tidligere, er knyttet til forventninger om å yte og prestere: Det gjelder å fremstå som vellykket – ja, perfekt – på alle arenaer. Blant dem som opplever at de kommer til kort, tyr noen til ulike former for selvskading. Foreldrene vet ofte ikke sine arme råd; problemet eksisterte knapt i deres egen oppvekst, og det er vanskelig å skjønne at en generasjon unge i et av verdens rikeste land, med et vell av muligheter å velge mellom, utvikler psykiske lidelser i et slikt omfang. Skulle ikke denne generasjonen unge være den mest tilfredse og fremtidsoptimistiske noensinne?

Samtidig med at berørte fortviler og de lærde skal forklare hvorfor unge blir psykisk syke i et av verdens rikeste land, minner nyhetsbildet oss om kostnadene ved vår materielt sett så fremgangsrike livsstil: Den nevnte regnskogen er halvert; det er også, i løpet av 40 år, antallet ville dyr i verden. Tørke og flom ødelegger store områder i mange land på flere kontinenter, isbreene smelter, og fuglene – den halvparten som er igjen – er stadig fullere av plast, likesom den truede isbjørnen av miljøgifter. Flyktningstrømmen vi nå ser fra sør til nord, har i tillegg til konfliktorienterte politiske årsaker – krigen i Syria – også en klimadimensjon som etter alt å dømme vil tilta kraftig i kommende tiår.
De som er unge i dag, er kjent med miljøødeleggelsene, og mange er urolige for hvordan det skal gå med regnskogen og isbjørnen. Vil de forsvinne? Kommer dagens unge til å bli generasjonen som skal oppleve større artsdød enn noen generasjon før dem har gjort? Samtidig får de med seg at de voksne som styrer innen politikk og næringsliv, vil fortsette med nåværende samfunnsmodell i overskuelig fremtid – slik Perspektivmeldingen som Regjeringen navigerer etter illustrerer, der det legges opp til en tredobling av forbruket i Norge innen år 2050. Lite tyder på at vi blir tre ganger lykkeligere.

Vi har å gjøre med to former for destruktiv adferd: Samfunnets ødeleggelse av naturen i form av artsutryddelse, overutnyttelse og tømming av ressurser, og enkeltindividers praksis med selvskading. Den første kollektiv, utadrettet og synlig, med uopprettelige konsekvenser for økosystemene og artene som berøres, slik at de unge dømmes til å overta en alvorlig såret klode. Den andre personlig, innadrettet og skjult i betydningen skamfull fordi den er tilknyttet opplevelsen av tapt verd og status, og således noe som ikke tåler andres innsyn. Der den ene formen for ødeleggelse er betraktet som prisen vi må betale for vår materielle suksess, og som et uttrykk for vår overlegenhet overfor alle andre arter vi deler kloden med, er den andre formen en type selvødeleggelse vi aner har overindividuelle, samfunnsmessige årsaker, men uten at vi helt gjennomskuer dem, enn si klarer å forhindre deres patologiske utslag.
Det haster med å innse følgende: Ødeleggelsene er to sider av samme sak, samme samfunnsmodell, i samme tidsepoke. Jeg hevder ikke dermed at de på direkte vis står i en årsakssammenheng. Men ødeleggelsenes samtidighet varsler at de må settes i kontakt med hverandre, både hva forståelse og mulige utveier angår.
Samtidigheten består i at det samfunnet som i løpet av drøye 100 år har ødelagt og/eller brukt opp flere naturgoder enn i hele menneskehetens forutgående historie, i form av rovdrift på den «ytre natur» som vi behandler som rent middel for våre formål, er det samme samfunnet som forlanger rovdrift på den «indre natur» i form av den enkeltes utnyttelse av seg selv som «humankapital», som prestasjonsorientert elev og senere arbeidstaker.

Hvis jeg har rett i at rovdriften på naturen og de ikkemenneskelige formene for liv foregår parallelt med den enkeltes rovdrift på seg selv, i en situasjon der nok aldri er nok, hverken på det ene eller det andre området, men der strikken – grensene – alltid skal strekkes litt til, og så litt til – hvorfor ser vi dem ikke som to sider av samme forløp?

De som er unge i dag, er kjent med miljøødeleggelsene, og mange er urolige for hvordan det skal gå med regnskogen og isbjørnen. Vil de forsvinne?

Grunnene til at politikere og businessfolk ikke dveler ved sammenhengen og de lidelsene den frembringer, er opplagt nok: De første vil gjerne gjenvelges for en ny periode, og de andre må tenke på overskuddet som eierne skal sikres neste kvartal. Refrenget hos begge er vekst, alltid mer vekst, og perspektivet tilsvarende kortsiktig: Det er ens egen levetid som gjelder. At regningen som følger må karakteriseres som tidenes generasjonsegoisme, tales det lite om.
Det er imidlertid også andre grunner til at sammenhengen jeg fremholder ofte forblir usagt. For min del begynte det med at jeg som foredragsholder tok meg i å nøle når spørsmålet kom fra salen: Tror du det går bra?
Jeg tok meg nemlig i å se etter om det var barn til stede, underforstått: noen som ikke vil tåle å høre et ærlig voksensvar. Hva handler dette om? Jo, om at når vi legger sammen det vi vet fra opplyste kilder, med faktabaserte fremskrivninger, så taler mye for at vi lever i det siste århundret med levelige forhold for menneskene på kloden. Det er en setning jeg har skrevet før, sagt før, men som praktisk talt aldri møter et svar.
Unntatt fra barnet, da, det vil si den som vi voksne tror (innbiller) oss å ville skåne. Det er snarere oss selv vi vil skåne, siden vi er den historisk ansvarlige generasjonen fremfor noen. Barn vil tas på alvor om det alvorligste av alt: Hva slags verden de arver, hva slags fremtid de skal få. Om ikke voksenperspektivet har skjønt at en verden mer og mer ribbet for fugler, bjørner og hele mylderet – mirakelet – av «naturlige» andre, til forskjell fra menneskelige andre, er en fattigere verden, en som tappes for kilder til mening og tilhørighet, så merkes de unge av det, på kropp og sinn. Kulturen de er del av, er imidlertid så menneskesentrert og individualistisk at den ikke tilbyr et språk for økosorg, smerten ved at naturen – alt levende som vi er en del av, og som utgjør det totale miljøet – tynes, kvestes, legges øde, kort sagt lider, og at det er vi som har skylden.

Det sies at det du ikke har erfart, vil du ikke kunne savne: Uglen pappa husker, men som ikke treffes her lenger; forestillingene om hva som er «normalt» som endrer seg i takt med tapt natur, slik at vi tilvenner oss selv de farligste endringer. Det er bare delvis sant. At ødeleggelsen av naturen bidrar til tapt livskvalitet for unge – «nature deficit disorder» – og at meningstapet som driver noen av dem til å skade seg selv, må forstås i lys av raseringen av livsmiljøet i videste forstand slik at en innadrettet aggresjon er et svar på en pågående og strukturelt forankret ytre sådan, er ikke fremmed for de unge. Selv om den er det for såkalt ansvarlige voksne. Tvert om, ødeleggelsen dikterer – mer presist: undergraver – deres generasjonsvilkår på Jorden. Og ødeleggelsen reiser et spørsmål, et som hos mange tar form av selvdestruktiv fortvilelse, slik at protesten ikke forstås som sådan, men kun som personlig patologi, altså som noe strikt individuelt og biografisk snarere enn samfunnsmessig: Hvorfor bli voksen når det betyr å tre inn i en livsstil som innebærer ødeleggelsen av sine egne livsbetingelser – den regelrette destruksjonen av en fremtid det er grunn til å ønske å være del av?

---
DEL