En velkommen forstyrrelse

Klassekamp, raseskille, telefonsalg og fordummende reality show er sentrale elementer i Boots Rileys fandenivoldske og satiriske debutfilm, Sorry to Bother You.

Photo by Doug Emmett.
Aleksander Huser
Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.
film:

Sorry to Bother You

Boots Riley

USA

Og nå til noe helt annet, for si det med Monty Python. Da rapmusiker og aktivist Boots Riley skulle selge inn spillefilmdebuten sin for potensielle investorer, startet han med å beskrive den som en «absurd, mørk komedie med magisk realisme og science fiction, inspirert av telefonsalg-verdenen». Med disse ordene burde det være klart at Sorry to Bother You er ganske annerledes enn det meste man ser av amerikansk film – eller film fra andre land, for den saks skyld.

Spillefilmen handler om den unge, svarte amerikaneren Cassius Green (Lakeith Stanfield) – «Cash» blant venner – som bor i sin onkels garasje og har et desperat behov for en jobb. Det får han hos et telefonsalgsselskap, der han raskt knekker koden for suksess: Etter råd fra en kollega (spilt av veteranen Danny Glover) begynner han å snakke til kundene med sin «hvite stemme». Cassius er så dyktig i arbeidet at han raskt stiger i gradene, også i bokstavelig forstand; nærmere bestemt til etasjen lenger opp i kontorbygget, hvor de utelukkende snakker med «hvit stemme», og hvor produktene som selges, etisk sett, er langt mer tvilsomme enn de innledende leksikonene.

Klassekamp og reality-tv

Tidlig blir det åpenbart at filmen skildrer en rimelig skrudd virkelighet, med like opplagte, satiriske paralleller til dagens USA. I kulissene reklamerer selskapet WorryFree for at folk skal oppgi friheten sin for en nærmest robotaktig lykke hvor alle primære behov er dekket, og på tv ruller programmet «I Got the Sh*t Kicked Out of Me» – der folk får nettopp livskiten banket ut av seg for masseunderholdningens skyld.

Cassius’ suksess og påfølgende streikebryteri gjør at han svikter vennene på arbeidsplassen, som ønsker å danne en fagforening for telefonselgerne. Blant dem er kjæresten Detroit (Tessa Thompson); en performancekunstner og aktivist som retter sine aksjoner mot WorryFree. Gjennom sine nye salgsoppgaver kommer også Cassius nærmere i kontakt med det samme selskapet, samt den lyssky utviklingen av en ny og ganske så revolusjonerende form for arbeidskraft.

Regissør Riley retter hardt skyts mot corporate business.

Det er svært sjelden man ser en amerikansk spillefilm – attpåtil en komedie – som handler såpass mye om fagforeninger som Sorry to Bother You. I filmen retter regissør og manusforfatter Riley, som angivelig har vært selverklært kommunist helt siden tenårene, hardt skyts mot corporate business og den amerikanske drømmen om økonomisk suksess. Like opptatt er han av å diskutere de stadig eksisterende raseskillene i dagens USA. Blant annet harselerer filmen om stereotype forventinger til svarte amerikanere, som når Cassius blir bedt av sine nye, hvite kolleger om å fremføre en rap. I mangel av både evner og verselinjer ender han med å gjenta ordene «nigger shit» (til stor begeistring hos tilhørerne!), i en sekvens som formodentlig også er ment som et spark til oppfatningen av hva hiphop skal dreie seg om.

Fornøyelige og velplasserte er også de satiriske salvene mot vår tids forkjærlighet til ekstreme (og ekstremt fordummende) reality show, og hvordan YouTube er veien for å nå ut til massene. Hvorvidt dette faktisk vil bidra til en endring, er imidlertid en annen sak.

Uavhengig produksjon

Med sine mange kreative innfall og sin fandenivoldske mangel på konformitet, bærer Sorry to Bother You tydelige preg av å være produsert utenfor de store Hollywood-studioene, samt av å være en debutfilm. Også i sitt visuelle filmspråk viser Boots Riley en forfriskende vilje til å gå egne veier.

En spillefilm som er tydelig i behandlingen av politiske temaer.

Helt unik er filmen dog ikke. Selvsagt lages det andre satiriske komedier med politisk brodd, også i USA. Og med superheltfilmen Black Panthers gedigne suksess har det trolig blitt større rom for afroamerikansk forankrede historier i landets filmindustri. Sorry to Bother You har flere likheter med fjorårets satiriske sci-fi/grøsserkomedie Get Out av Jordan Peel, der hovedrolleinnehaver Lakeith Stanfield også medvirket. I tillegg kan den gi assosiasjoner til John Sayles’ uavhengig produserte og til dels absurde science fiction-film Brother From Another Planet. Men det sier vel noe om hyppigheten av slike filmer at den sistnevnte er fra 1984.

Det kan for så vidt innvendes at Boots Rileys film gjerne kunne ha vært enda mer fandenivoldsk og drøy, og det er ikke alltid humoren treffer like godt. Likevel lever Sorry to Bother You langt på vei opp til den betydelige «hypen» den har fått fra og med premieren på Sundance-festivalen tidlig i år. Det er befriende å se en film som er så direkte og tydelig i sin behandling av politiske temaer, samtidig som det gjøres i en løssluppen og fengende stil som kan appellere til et nokså bredt publikum. Og kanskje er ikke amerikanerne de verste i klassen i så måte: Hvor ofte ser vi for eksempel norske spillefilmer som er like politisk ladede som denne?

Sorry to Bother You har norsk kinopremiere 23. november.

 

Kommentarer