En varslet krise

Etter Voldtektsutvalgets rapport i 2008 har det vært mye snakk, men forbausende lite handling. Er forslagene for kontroversielle?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

(NB! Delta i debatten mellom Kaatee og Storberget på ukemagasinet Ny Tids debattsider: Send ditt innlegg til debatt@nytid.no)

KRONIKK. Den 24. januar 2008 presenterte det regjeringsoppnevnte Voldtektsutvalget innstillingen «Fra ord til handling» for justisminister Knut Storberget, i et fullsatt auditorium i regjeringskvartalet. Rapporten var resultat av to års intens utredningsarbeid, der framtredende jurister, helsearbeidere og andre kompetansepersoner hadde reist verden rundt for å kartlegge hensiktsmessige tiltak mot voldtekt.

Resultatet var en helhetlig og systematisk rapport som presenterer konkrete tiltak for å sikre en mer effektiv forebygging, etterforskning og straff av seksuelle overgrep, og en tilrettelagt behandling og oppfølging av voldtektsutsatte.

Offentliggjøringen av Voldteksutvalgets rapport ble fulgt opp med en omfattende høringsrunde. «Før Justisdepartementet tar endelig stilling til utredningens anbefalinger, ønsker departementet å motta høringsinstansenes synspunkter på de foreslåtte tiltak og eventuelle merknader til rapportens innhold», skrev departementet i høringsbrevet.

Justisdepartementet fikk inn over femti forskjellige høringsinnspill fra politiet og domstolene, helsevesenet, advokatstanden, fagbevegelse, menneskerettighetsorganisasjoner og andre. Noen av høringsinstansene var kritiske til enkelte av de foreslåtte tiltakene, men alle framhevet betydningen av en koordinert satsing mot voldtekt.

Høringen ble avsluttet i juni 2008. Siden den gang har det vært en del snakk, mest i korridorene, og forbausende lite handling. En smule her og en liten økning der, men ingen helhetlig og koordinert satsing, og ingen nasjonal handlingsplan mot voldtekt, som det hadde vært nærliggende å forvente.

Etterlyser handlingsplan

Amnesty International har i mange år etterlyst en nasjonal handlingsplan mot voldtekt som kan sikre en helhetlig og systematiske oppfølgingen av Voldtektsutvalgets innstilling, der foreslåtte tiltak blir konkretisert og ansvar for oppfølging, budsjett og tidsfrister definert.

Men i dag, nesten fire år etter at Voldtektsutvalgets rapport ble offentliggjort, er det tydelig at ingen har hatt det overordnede ansvaret for oppfølgingen av innstillingen.

Justisdepartementet skriver i en e-post datert 19. oktober 2011: «Justisdepartementet er i ferd med å utarbeide en statusrapport for de tiltakene som ble foreslått i NOU 2008: 4 Fra ord til handling, og som er besluttet iverksatt. Vi har i den forbindelse bedt om innspill fra de øvrige departementene om å rapportere på tiltak som hører inn under deres ansvarsområder…. Statusrapporteringen vil være et viktig verktøy i det videre arbeidet for å bekjempe voldtekt, for å få en oversikt over hva som er gjort, hva som gjenstår og hva som bør videreføres av de foreslåtte tiltakene fra Voldtektsutvalget».

Noen få tiltak som er foreslått i Voldtektsutvalgets innstilling er plukket fram og gjennomført, om enn i en omdefinert og meget begrenset form. Dette gjelder blant annet

Voldtektsutvalgets hovedanbefaling, opprettelsen av en døgnåpen og landsdekkende spesialenhet i politiet med ansvar for seksualisert vold: SEPOL.

Spesialenhet i politiet

Formålet med SEPOL var å sikre en koordinering og ressursutnyttelse på tvers av politidistriktene, nasjonal kompetanseutvikling, og heving av fagfeltets status innen politiet.

Opprettelsen ble ansett for å være en nødvendig forutsetning for å få ned antallet henleggelser og øke antallet domfellelser i voldtektssaker, og dermed bidra til å styrke voldtatte kvinners rett til beskyttelse mot overgrep og likhet for loven på linje med menn.

Opprettelsen av SEPOL ble for kontroversiell. Istedenfor ble det etablert en voldtektsgruppe i Kripos. Først som et «miljø» på fire personer, deretter en gruppe på åtte, nå tolv personer, og til neste år muligens seksten. Gruppen er så vidt kommet i gang med sitt arbeid.

Etter opprettelsen for rundt ett år siden er overfallsvoldtekten på Oppsal i Oslo i oktober 2011 den første voldtektssaken gruppen etterforsker selvstendig. I tillegg har gruppen bistått forskjellige politidistriktene i totalt ti saker. Kripos’ voldtektsgruppe er i aller beste fall en svært blek avskygning av den opprinnelige ideen om et SEPOL, til tross for justismininister Knut Storbergets hardnakkede påstander om det motsatte.

I følge NRK mener lederen for voldtektsgruppa Cecilie Lilaas-Skari, at også politidistriktene fortsatt har en jobb å gjøre for å heve kvaliteten i etterforskningen i voldtektssaker. Det er ikke overraskende, siden Voldtektsutvalgets forslag om å opprette egne seksuelle overgreps (SO)-team i de største politidistrikt aldri ble iverksatt.

Det er mulig det kunne ha bedret situasjonen. Istedenfor fikk allerede overbelastede familievoldsteam utvidet sitt mandat til også å inkludere seksuelle overgrep.

Tiltak ikke gjennomført

Voldtektsutvalgets forslag til tiltak for å styrke det forebyggende arbeidet mot voldtekt, er i liten grad fulgt opp. Det holdningsskapende arbeid i skolene er ikke på plass, og kunnskap om seksuelle overgrep er fremdeles ikke inkludert i læreplanene for grunn – og videregående skole.

Flere viktige tiltak for å bedre oppfølgingstilbudet til voldtektsutsatte, som eksempelvis rett til nødvendig psykologoppfølging utover akuttfasen, er ikke gjennomført. Det foreligger fremdeles ingen forekomstundersøkelse som kan gi mer kunnskap og informasjon om mørketall, selv om den etter sigende skal være gjennomført. Mens antallet voldtektsanmeldelser fortsetter å stige, blir opp mot 85 prosent av anmeldelsene fremdeles henlagt, noe som blant annet skyldes at etterforskning i voldtektssaker ofte mangler den nødvendige koordinering og prioritet.

Halvparten av sakene som kommer til retten ender med frifinnelse, blant annet på grunn av kjønnsstereotype forestillinger om kjønn og seksualitet blant både lagmenn og jurymedlemmer. Overgrepsmottakene finnes, men er av svært varierende kvalitet, og ikke alle kan gi overgrepsutsatte jenter og kvinner et tilpasset behandlingstilbud.

Hvert eneste år blir mellom 8.000 og 16.000 jenter og kvinner i Norge utsatt for voldtekt. Et sted mellom 20 og 40 om dagen. Overgrepsvoldtekt. Festvoldtekt. Vennevoldtekt. Voldtekt i nære relasjoner. Et overgrep som vil prege livet for alltid, og som endrer selvbilde, forhold til familie og venner, synet på livet.

Voldtektsbølgen som nå skyller over hovedstaden, er beretningen om en varslet krise.

Hvor lenge skal samfunnet være vitne til dette uten å kreve at myndighetene faktisk går veien fra ord til handling? ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 11.11.2011. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL