En vanskelig normalisering

17. februar feiret Kosovo 10 årsjubileum. Forholdet til Serbia, EU-medlemskap, sammenslåing med Albania og en president som risikerer å bli dømt i en forbryterdomstol for sin fortid som UCK-geriljaleder … Hvor står egentlig landet, ti år etter fødselen?

Alle foto: Emma Bakkevik

Etter krigen på 90-tallet ble Kosovo styrt av UNMIK, FNs midlertidige sivile administrasjon. Aktivistgruppen Vetëvendosje («selvbestemmelse») oppstod som en protest mot denne internasjonale regjeringen, som de mente var udemokratisk. I 2010 tok gruppen steget over i politikken, og er i dag Kosovos største parti, under ledelse av Albin Kurti – en populær aktivist, kjent for å ha avløst tåregass inne i parlamentet. Vetëvendosje sitter imidlertid ikke i regjeringen. De to høyrepartiene PDK og AAK styrer, i koalisjon med 18 andre mindre partier. President Hashim Thaci fra PDK ble valgt av parlamentet i 2016, mens AAK og Ramush Haradinaj vant statsministerposten i september 2017. Både PDK og AAK har sitt utspring fra UCK-geriljaen.

Ta makten tilbake. I Prizren ledes Vetëvendosje av Artan Abrashi. Overfor Ny Tid utdyper han hvorfor aktivistene besluttet å danne et politisk parti. «Vi forstod at for å oppnå våre politiske mål, var det nødvendig å delta i valg. Vi ville ta tilbake makten fra UNMIK, som var et slags diktatur bestående av utenlandske aktører.» Kosovo og Serbia underskrev i 2013 en avtale om å normalisere forholdet dem imellom, men Abrashi mener forhandlingene, som mekles av EU, er ørkesløse. «Serberne har fremdeles ikke beklaget krigsforbrytelsene, tvert imot prøver de konstant å ødelegge det vi har oppnådd, å sabotere selvstendigheten vår. Hvordan kan vi forhandle med noen som ikke anerkjenner at vi eksisterer?»

«Konflikten med Serbia tar all oppmerksomheten vår. Det gjør det vanskeligere å fokusere på interne problemer, som økt ulikhet og arbeidsløshet.»

For 5 år siden vant Vetëvendosje valget i Pristina. «Plutselig satt vi med makten i hovedstaden. Vi tok over etter Kosovos Demokratiske Parti (PDK), og målet vårt var å rydde opp i det korrupte styret til forgjengerne våre. Ordføreren var beskyldt for korrupsjon, men ble ikke stilt for retten – verken politiet eller domstolene turte å håndheve loven; de var redde for ham. PDK hadde makten i Pristina i 10 år. Folk var lei, de hadde mistet troen på de politiske institusjonene.» Nå vil Vetëvendosje gjenopprette befolkningens tillit til demokratiet, ved å avskaffe korrupsjonen som er så utbredt i Kosovo. «Tidligere fikk man ikke jobb uten å være medlem av det makthavende partiet. Fremdeles hender det at folk må bestikke en arbeidsgiver for å få jobb – 5000 euro for å bli ansatt. Korrupsjonen er med andre ord svært befestet i samfunnet, den er ikke avgrenset til politikken. Men korrupsjonen startet i de politiske institusjonene, så det er der vi må begynne», stadfester Abrashi.

Medieviteren Dokagjin Gorani er ikke enig. «Det nytter ikke at noen ovenfra forteller deg at korrupsjon skal avskaffes. Korrupsjon er en del av kulturen vår. Endringen må skje lokalt; vi må bygge en ny samfunnskontrakt med sosiale normer som lærer folk moral. Kan vi produsere sosiale normer? Vel, les litt Habermas. Gjennom akademia, politikk og media må vi holde en vedvarende politisk debatt om hvordan vi kan forbedre demokratiet.» Gorani sitter selv i parlamentet for Vetëvendosje. I skrivende stund er imidlertid partiet i ferd med å splittes i to. Gorani er blant de ti parlamentsmedlemmene som har besluttet å gå ut av partiet. «Jeg er en av separatistene», bekrefter han.

Identitetskrise. Mens Abrashi peker på partiets voldsomme utvidelse på kort tid som årsak til bruddet, har Gorani har en annen forklaring. «Problemet er nasjonalisme. Partiet må ta avstand fra den etnisk baserte nasjonalismen sin, og begynne å se på mangfoldet som en ressurs. Det er flott at de har sosialistiske ideer, men en slik konstant, storstilt mobilisering er ikke sunt for et land i vanskeligheter. Vi er ikke på vei mot krig; vi lider av en tilstand med dårlige tradisjoner for politisk organisering. Tilstander bør ikke behandles som nødsituasjoner.» Han mener Kosovo ikke er klar for Vetëvendosjes ambisjoner. «Vi har ikke gått gjennom opplysningstidens prosess; vi har ikke forstått at nasjon er vilje, og ikke slektskap. På Balkan er nasjonalisme en utvidet stamme, her baseres det på etnisitet. Vetëvendosje vil skape et nytt Kosovo, men nasjonalisme og sosialisme har blitt prøvd før. Vi burde lære av historien. Kurti leder en intellektuell populisme. Han teoriserer, og det er ikke noe galt med det, men bøkene han leser er ikke tilpasset samfunn som dette.»

Gorani peker på at FN har mye av ansvaret for dagens situasjon. «Når du administreres av en multinasjonal hydra, havner du i en alvorlig identitetskrise. Vetëvendosje var en reaksjon på at FN skulle administrere et samfunn de ikke forstod, som de ikke var interesserte i å forstå. De skulle bare fylle vakuumet etter krigen. Vetëvendosje minnet oss på at vi ikke fortjente å bli behandlet som et formløst samfunn. Men partiet lot det etnosentriske gå for langt. Vi albanere er majoriteten, men vi oppfatter det ikke slik. Vi har fremdeles en minoritetsbefolknings tankesett.»

Kofi Annan pekte ut Bernard Kouchner til å lede UNMIK, og Gorani ble hans rådgiver. Han beskriver for Ny Tid måten FN arbeidet på. «Istedenfor å reformere, valgte de å forsterke den eksisterende sosialkulturen, basert på bandittvirksomhet og korrupsjon, ved å gi myndighet til lokale gjenger. De ville bare finne en føyelig partner. Da ble det mindre jobb for dem, og mer demokratisk maktfordeling for alle. Men de valgte kjeltringer. Hvorfor? Kjeltringene kunne levere. FN skulle pasifisere og demokratisere, men de ga makten til sosiale grupper som var kontraproduktive i forhold til FNs egne politiske formål. Skaden de gjorde mot dette samfunnet har vært uopprettelig de siste 20 årene.»

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Kommentarer
DEL