En vanskelig normalisering

17. februar feiret Kosovo 10 årsjubileum. Forholdet til Serbia, EU-medlemskap, sammenslåing med Albania og en president som risikerer å bli dømt i en forbryterdomstol for sin fortid som UCK-geriljaleder ... Hvor står egentlig landet, ti år etter fødselen?
Alle foto: Emma Bakkevik
Avatar
Email: emmabakkevik@gmail.com
Publisert: 01.03.2018

Etter krigen på 90-tallet ble Kosovo styrt av UNMIK, FNs midlertidige sivile administrasjon. Aktivistgruppen Vetëvendosje («selvbestemmelse») oppstod som en protest mot denne internasjonale regjeringen, som de mente var udemokratisk. I 2010 tok gruppen steget over i politikken, og er i dag Kosovos største parti, under ledelse av Albin Kurti – en populær aktivist, kjent for å ha avløst tåregass inne i parlamentet. Vetëvendosje sitter imidlertid ikke i regjeringen. De to høyrepartiene PDK og AAK styrer, i koalisjon med 18 andre mindre partier. President Hashim Thaci fra PDK ble valgt av parlamentet i 2016, mens AAK og Ramush Haradinaj vant statsministerposten i september 2017. Både PDK og AAK har sitt utspring fra UCK-geriljaen.

Ta makten tilbake. I Prizren ledes Vetëvendosje av Artan Abrashi. Overfor Ny Tid utdyper han hvorfor aktivistene besluttet å danne et politisk parti. «Vi forstod at for å oppnå våre politiske mål, var det nødvendig å delta i valg. Vi ville ta tilbake makten fra UNMIK, som var et slags diktatur bestående av utenlandske aktører.» Kosovo og Serbia underskrev i 2013 en avtale om å normalisere forholdet dem imellom, men Abrashi mener forhandlingene, som mekles av EU, er ørkesløse. «Serberne har fremdeles ikke beklaget krigsforbrytelsene, tvert imot prøver de konstant å ødelegge det vi har oppnådd, å sabotere selvstendigheten vår. Hvordan kan vi forhandle med noen som ikke anerkjenner at vi eksisterer?»

«Konflikten med Serbia tar all oppmerksomheten vår. Det gjør det vanskeligere å fokusere på interne problemer, som økt ulikhet og arbeidsløshet.»

For 5 år siden vant Vetëvendosje valget i Pristina. «Plutselig satt vi med makten i hovedstaden. Vi tok over etter Kosovos Demokratiske Parti (PDK), og målet vårt var å rydde opp i det korrupte styret til forgjengerne våre. Ordføreren var beskyldt for korrupsjon, men ble ikke stilt for retten – verken politiet eller domstolene turte å håndheve loven; de var redde for ham. PDK hadde makten i Pristina i 10 år. Folk var lei, de hadde mistet troen på de politiske institusjonene.» Nå vil Vetëvendosje gjenopprette befolkningens tillit til demokratiet, ved å avskaffe korrupsjonen som er så utbredt i Kosovo. «Tidligere fikk man ikke jobb uten å være medlem av det makthavende partiet. Fremdeles hender det at folk må bestikke en arbeidsgiver for å få jobb – 5000 euro for å bli ansatt. Korrupsjonen er med andre ord svært befestet i samfunnet, den er ikke avgrenset til politikken. Men korrupsjonen startet i de politiske institusjonene, så det er der vi må begynne», stadfester Abrashi.

Medieviteren Dokagjin Gorani er ikke enig. «Det nytter ikke at noen ovenfra forteller deg at korrupsjon skal avskaffes. Korrupsjon er en del av kulturen vår. Endringen må skje lokalt; vi må bygge en ny samfunnskontrakt med sosiale normer som lærer folk moral. Kan vi produsere sosiale normer? Vel, les litt Habermas. Gjennom akademia, politikk og media må vi holde en vedvarende politisk debatt om hvordan vi kan forbedre demokratiet.» Gorani sitter selv i parlamentet for Vetëvendosje. I skrivende stund er imidlertid partiet i ferd med å splittes i to. Gorani er blant de ti parlamentsmedlemmene som har besluttet å gå ut av partiet. «Jeg er en av separatistene», bekrefter han.

Identitetskrise. Mens Abrashi peker på partiets voldsomme utvidelse på kort tid som årsak til bruddet, har Gorani har en annen forklaring. «Problemet er nasjonalisme. Partiet må ta avstand fra den etnisk baserte nasjonalismen sin, og begynne å se på mangfoldet som en ressurs. Det er flott at de har sosialistiske ideer, men en slik konstant, storstilt mobilisering er ikke sunt for et land i vanskeligheter. Vi er ikke på vei mot krig; vi lider av en tilstand med dårlige tradisjoner for politisk organisering. Tilstander bør ikke behandles som nødsituasjoner.» Han mener Kosovo ikke er klar for Vetëvendosjes ambisjoner. «Vi har ikke gått gjennom opplysningstidens prosess; vi har ikke forstått at nasjon er vilje, og ikke slektskap. På Balkan er nasjonalisme en utvidet stamme, her baseres det på etnisitet. Vetëvendosje vil skape et nytt Kosovo, men nasjonalisme og sosialisme har blitt prøvd før. Vi burde lære av historien. Kurti leder en intellektuell populisme. Han teoriserer, og det er ikke noe galt med det, men bøkene han leser er ikke tilpasset samfunn som dette.»

Gorani peker på at FN har mye av ansvaret for dagens situasjon. «Når du administreres av en multinasjonal hydra, havner du i en alvorlig identitetskrise. Vetëvendosje var en reaksjon på at FN skulle administrere et samfunn de ikke forstod, som de ikke var interesserte i å forstå. De skulle bare fylle vakuumet etter krigen. Vetëvendosje minnet oss på at vi ikke fortjente å bli behandlet som et formløst samfunn. Men partiet lot det etnosentriske gå for langt. Vi albanere er majoriteten, men vi oppfatter det ikke slik. Vi har fremdeles en minoritetsbefolknings tankesett.»

Kofi Annan pekte ut Bernard Kouchner til å lede UNMIK, og Gorani ble hans rådgiver. Han beskriver for Ny Tid måten FN arbeidet på. «Istedenfor å reformere, valgte de å forsterke den eksisterende sosialkulturen, basert på bandittvirksomhet og korrupsjon, ved å gi myndighet til lokale gjenger. De ville bare finne en føyelig partner. Da ble det mindre jobb for dem, og mer demokratisk maktfordeling for alle. Men de valgte kjeltringer. Hvorfor? Kjeltringene kunne levere. FN skulle pasifisere og demokratisere, men de ga makten til sosiale grupper som var kontraproduktive i forhold til FNs egne politiske formål. Skaden de gjorde mot dette samfunnet har vært uopprettelig de siste 20 årene.»

EU-medlemskap? EU har investert mye i Kosovo, men om landet har noen fremtid i unionen er fremdeles uvisst. Denne usikkerheten preger hverdagen. «I 15 år har EU holdt denne gulroten foran oss. Det er i EUs interesse å inkludere Balkan, de som tror at EU kommer til å holde oss utenfor, forstår ikke politikk. Men årene med venting har produsert bitterhet og anti-vestlige holdninger. USA så imidlertid hva som skjedde da Tyrkia ble avvist av EU, og advarer nå EU-kommisjonens leder, Jean-Claude Juncker, om en økende radikalisering. Under amerikansk press har EU begynt å fokusere mer på Balkan, noe lederne her vil utnytte. Men Kosovo ser på EU som en svær sparegris; politikerne har ingen forståelse for hva det innebærer av verdiendring. Alt presidenten bryr seg om, er hvorvidt han vil havne i Haag. Hva er vitsen med å bli medlem i EU, hvis det betyr at han blir tatt med til forbryterdomstolen? Politikerne vil gjøre alt for å bli med i EU, det store spørsmålet er om de kan gjøre det uten å miste makten.»

«Vetëvendosje var annerledes, de gjorde virkelig en god jobb. De var den nye intellektuelle politiske eliten, endelig var det noen som kritiserte privatiseringen av statseide foretak.»

Eraldin Fazliu er statsviter og journalist for magasinet Kosovo2.0. Over en kopp kaffe i Pristina uttrykker han sin skuffelse over EU. «Programmet EULEX hadde to oppgaver: de skulle bekjempe korrupsjon og innføre rettssikkerhet. De hadde lovgivende og utøvende makt, likevel mislyktes de. Uten å innrømme sitt eget nederlag, krever de nå at vi skal ordne opp i korrupsjonen. Det er en dobbeltstandard fra EUs side.» Et av kravene for EU-medlemskap er at en del av grensen med Montenegro må defineres bedre. «De kommer med absurde betingelser. Kroatia og Slovenia har også et udefinert grenseterreng, men de er EU-land. Mens vi ikke engang får reise visumfritt. Hva med Ukraina? Er deres grenser veldefinerte for tiden? Ingen hindrer dem i å reise.» I visumrapporten fra 2016 konstaterte EU at Kosovo må forbedre tiltakene mot korrupsjon. Fazliu mener det er altfor abstrakt. «Hvordan måler du forbedring? De kan alltid bruke den unnskyldningen, at vi må forbedre oss. Ja, vi er korrupte, som alle andre i regionen. Forskjellen er at EU var direkte involvert i å utarbeide lovgivningen vår. EULEX hadde utøvende makt til å ta seg av korrupsjon på høyt nivå. Det var USA og EU som lot de korrupte politikerne komme til makten, fordi de ville ha stabilitet – og nå krever de at vi løser korrupsjonsproblemet.»

Et skarpere fokus. Normaliseringsforhandlingene med Serbia har han lite til overs for. «Den såkalte normaliseringen er bare en fasade, den skaper ikke ekte forsoning.» Kosovo er ikke medlem av verken FN eller EU, men benytter ifølge Fazliu begge arenaene flittig. «De samme politikerne som høflig tar hverandre i hånden i Brussel, er neste dag bitre fiender i Sikkerhetsrådet, der de konkurrerer over hvem som led mest under krigen. Det får deg til å innse hvor falsk dialogprosessen er. I 20 år har nyhetsbildet vært dominert av Serbia, daglig er det nye kimer til konflikt.» I januar 2017 åpnet serbiske myndigheter en toglinje fra Beograd til Mitrovica i Kosovo, for å forbinde den serbiske minoriteten der med Serbia. Det spesielle var at toget var malt med ordene «Kosovo is Serbia» på 20 forskjellige språk. Fazliu mener toghendelsen bare var ett av Serbias forsøk på å destabilisere Kosovo. «Konflikten med Serbia tar all oppmerksomheten vår. Det gjør det vanskeligere å fokusere på interne problemer, som økt ulikhet og arbeidsløshet. Staten er landets største arbeidsgiver. Hvem tror du folk kommer til å stemme på for å beholde jobben? Vetëvendosje var annerledes, de gjorde virkelig en god jobb. De var den nye intellektuelle politiske eliten, endelig var det noen som kritiserte privatiseringen av statseide foretak. Men nettopp derfor er det så skuffende at de har brukt de siste månedene på å krangle internt – vi har mistet det eneste håpet vi hadde.» Om Vetëvendosjes ønske om sammenslåing med Albania, peker Fazliu på at ingen vet hvordan det skulle gått til. «Vi har vokst opp med drømmen om Albania. Men det er en drøm fra fortiden, uten noen indikasjon på hvordan det skal fungere i fremtiden.»

«Internt anerkjenner serbiske politikere allerede at Kosovo er selvstendig. De mangler politisk mot til å innrømme det, så de overlater det til nestemann, til rivalen – de utsetter saken til folkeopinionen er klar for det.» Ardian Arifaj

Sannhet og forsoning? I hovedstaden møter Ny Tid presidentens rådgiver, Ardian Arifaj. Han mener Kosovo har kommet langt på kort tid, og understreker at de tar viktige skritt mot EU-medlemskap. «Vi må ikke glemme forutsetningene for utviklingen. Det bare er 10 år siden uavhengigheten, 20 år siden krigen. Senest i dag (6. februar, journ. anm.) publiserte EU utvidelsesstrategien sin for Vest-Balkan, og det er enda en bekreftelse på at regionen kan se frem mot deltagelse i EU, så lenge vi fortsetter å oppfylle kriteriene.» EUs plan for Vest-Balkan setter som mål at Serbia og Montenegro kan bli medlem i 2025. Arifaj kritiserer likevel unionens forskjellsbehandling. «At Kosovo er det eneste landet i Europa som trenger visum for å reise innenfor Schengen-området, får oss til å føle oss uønsket av Europa. Vi håper at borgerne våre kan få reise visumfritt så snart som mulig. EU burde også forstå at deres nøling åpner et tomrom som andre land og ideologier konkurrerer om å fylle. Russland og andre aktører forsøker å få et fotfeste på Balkan. Og interessene deres tilsvarer ikke nødvendigvis varig fred og stabilitet i regionen.»

Kosovos økonomi går fremdeles dårlig, og arbeidsledigheten blant unge ligger på 60 %. I tråd med EUs krav forsøker myndighetene å bygge en fri, åpen markedsøkonomi. Ifølge Arifaj er USA og Tyskland blant de som investerer mest i landet. «I desember 2017 undertegnet vi en kontrakt med et amerikansk konsortium, CountourGlobal, om å bygge en ny kraftstasjon. Det er kullbasert, dessverre, men kull er det vi har her i Kosovo.»

Prosjektet er det største siden Kosovos uavhengighet. Landet får 90 % av energien sin fra to kullkraftverk, som anses som miljøverstinger. I motsetning til Fazliu ser Arifaj lyst på samtalene med Serbia. «I går fikk vi faktisk vårt eget nasjonale retningsnummer – hittil har de to mobiloperatørene vi har her, betalt for å leie retningsnummer fra andre land, henholdsvis Slovenia og Monaco. Nå feirer vi at vi har vårt eget +383. Dette er et av de store resultatene fra forhandlingene med Serbia.» På spørsmål om han tror Serbia vil anerkjenne Kosovo, svarer Arifaj: «Internt anerkjenner serbiske politikere allerede at Kosovo er selvstendig. De mangler politisk mot til å innrømme det, så de overlater det til nestemann, til rivalen – de utsetter saken til folkeopinionen er klar for det. Det er svært velkomment at den serbiske presidenten, Aleksandar Vucic, har startet en intern dialog om Kosovo, som forhåpentligvis vil skape rom for en konstruktiv debatt, og ikke en diskurs basert på myter. Her i Kosovo etablerer vi nå en kommisjon for sannhet og forsoning. Vi kan ikke tvinge Serbia til å gjøre noe som helst, men vi kan sette et godt eksempel.»

Internasjonal involvering i kjølvann av krigen har gitt Kosovo et ambivalent forhold til FN og EU; deres innblanding i statlige affærer ga avsmak, samtidig som det skapte forventninger om en håndsrekning på lengre sikt, særlig fra EU. Isteden føler befolkningen seg oversett og isolert, men har ikke annet valg enn å søke, og vente, på medlemskap. I mellomtiden fortsetter Serbia og Kosovo sin turbulente normaliseringsprosess.

Kommentarer