Bestill sommerutgaven her

En vanlig dag i Sheikh Jarrah

JERUSALEM / Jeg blir truffet av en bøtte vann, et eple, en stein. En glassflaske. En mann skrur stereoanlegget på fullt rett i øret mitt. Jeg flytter på meg. Jeg forsøker å skrive. En guttunge kommer løpende og stjeler pennen min. «Vil du ha kaffe?» spør en mann vennlig. Han kaster en kopp til meg.

Det er bare én ting som er enkelt i Sheikh Jarrah i Øst-Jerusalem: å finne gaten alle snakker om. Politiet er på gatehjørnet. Og hvis politiet ikke står der, er det en mann som hoster på deg og hevder han er covid-smittet. Bortsett fra dette er det fredag og demonstrasjonsdag. Til å lede demonstrantene finner vi Salah Dieb, som snakker flytende hebraisk selv om han er palestiner.

Det krangles, spyttes, det er munnhuggeri og drittslenging, dytting og knuffing og et og annet slag med bibelen mot en hodeskalle.

Det ligner en vanlig demonstrasjon. Kanskje fordi den har foregått etter samme oppskrift i årevis, hver eneste uke: Ingen har våpen med, heller ikke steiner. Det ligner ikke på en slagmark, men minner mer om en profesjonell kamparena med regler og restriksjoner: Det krangles, spyttes, det er munnhuggeri og drittslenging, dytting og knuffing og et og annet slag med bibelen mot en hodeskalle: «Du kommer ikke hit for å lage bråk, egentlig, men for å få utløp for spenningen», sier en aktivist mens han dytter en annen ned i en sølepytt. Det tar en stund å innse at det er noe som skiller dette opptoget fra andre demonstrasjoner: Alle demonstrantene er israelere. Unntatt Salah Diab. Han er her fordi det neste huset som skal jevnes med jorden, er huset han bor i.

«Omstridt»

Sheikh Jarrah ligger rett bak gamlebyen i Jerusalem og er ikke noe spesielt i utgangspunktet. Men det var på grunn av dette pregløse strøket, med humpete asfalt og ugresstuster, at den siste Gazakrigen brøt ut. For disse hjemmene er omstridt, alt her er omstridt – også ordbruken. Det å si «omstridt» er å akseptere at det finnes en uenighet, og dermed tar man side, for motparten din tar jo simpelthen feil – «det er jo ikke omstridt, alt er klart», sier en fyr før han havner i bakken, truffet av en paraply.

Her er en floke av gitter, porter, låser, stengsler og gjerder, siden israelere og palestinere bor fastlåst med hverandre, og ikkeved siden av hverandre, én bor i en etasje og en annen i en annen, og du forstår ikke hvem som bor hvor, eller hvem som er hvem. De barrikaderer seg i sine hjem. Hvis de går ut, sniker fienden seg inn i stuen.

I 1948 gikk den østlige halvdelen av Jerusalem til Jordan. I Sheikh Jarrah. bygget FN boliger til palestinere som hadde mistet hjemmet sitt i det som hadde blitt til Israel – hovedsakelig på arabisk grunn, men delvis også på jødisk. I 1967 erobret Israel alt. Og i 1972 sendte Israel et utkastelsesvarsel for manglende husleie til 27 familier her.

Nå forakter Hamas og Fatah hverandre mer enn de forakter Israel.

Palestinere hevder at de fikk eiendomsrett av FN i bytte mot å gi opp sin flyktningstatus, og søksmålet har pågått siden 1982. Og mens alle vi andre var opptatt av covid-19-pandemien, ble alt verre. En ny bølge av boligriving ble besvart av Hamas med raketter mot Israel.

Salah Diab: «Lei av fredsbevegelsen»

«For første gang følte jeg meg ikke alene», sier Salah Diab. «I Tunis, i Bagdad, i Kairo, i Istanbul, i Damaskus – alle gikk ut i gatene. Før eller siden er jeg ikke i tvil om at Hizbollah vil angripe. Og vi vil vinne. Når araberne samler seg, er det over for Israel.»

Skjønt, nå forakter Hamas og Fatah hverandre mer enn de forakter Israel. Det siste valget ble avholdt i 2006, etter dette kan du bli fengslet for å demonstrere, om du ikke får sparken eller bli skutt – uten ledelse er det ingen som bryr seg. Salah Diab har en arabisk solidaritet, og en israelsk også: Han mangler bare palestinsk solidaritet. Han snakker ikke engang med naboen. Men når sant skal sies, snakker ikke naboen Nabil el-Kurd med noen. Hjemmet hans er delt i to, for i Øst-Jerusalem blir 93 prosent av byggesøknadene avvist – som så mange andre har han bygget og utvidet boligen sin uten tillatelse.

I 1999 flyttet nybyggere inn i de beslaglagte rommene. Men han er lei av journalister, og av verden også. De fleste konsulater og NGO-er ligger i Sheikh Jarrah – «de får tåregass gjennom vinduene, men sier ingenting», forteller han. Han er også lei av israelerne som deltar i fredagsdemonstrasjonene, og lei av fredsbevegelsen:

«De forsvarer ikke palestinerne, men seg selv. I 1948 kom vi fra Haifa, og hvis vi blir her, drar vi ikke tilbake til Haifa. Til Jaffah. Vi drar ikke hjem igjen, til deres hjem», sier han. «Jøder kan komme til Lod fra hvor som helst og få statsborgerskap, mens jeg, som har alle mine forfedre her, er den som skal reise?» Med Lod mener han Tel Aviv flyplass, for han er 77 år gammel, og kartet hans ser ut som det gjorde i 1948. «Men hvorfor er du her?» utbryter Diab. «Hva mer trenger du å forstå?» sier han avvisende og sender meg rett ut på gårdsplassen, der det ligger et geitehode. Middagsrester, antar jeg.

Her er det litt av alt. Malingsbokser, bilbatterier, en tromme, en utslagsvask, skateboard uten hjul, et lite bord og et klimaanlegg. En slitt handlevogn. Dette området som alle vil ha, er det ingen som tar vare på – det er rot overalt.

Familiene

På min høyre side bor el-Kurd-familien. Til venstre for meg Store-Yaacov og Lille-Yaacov. De kalles det, for ingen har noen gang spurt dem hva de heter. De kommer inn, de går ut, de ser forbi hverandre. Og sånn er det i hele gaten. Selv om dører og porter faktisk står på gløtt: «For ikke å bli knust. Jeg sparer i hvert fall penger på snekkere og smeder», sier Lille-Yaacov. For pengene han har spart, har han nettopp kjøpt seg en schæferhund.

Uansett ignorerer de hverandre, men de ignorerer ikke andre. Spesielt hvis du er brunette og ser arabisk ut – og samtidig går uten hijab og ser jødisk ut, som meg. Jeg blir truffet av en bøtte vann, et eple, en stein. En glassflaske. En mann skrur stereoanlegget på fullt rett i øret mitt. Jeg flytter på meg. Jeg forsøker å skrive. En guttunge kommer løpende og stjeler pennen min. Jeg flytter meg igjen. Guttungen kommer tilbake og fjerner stolen min mens jeg setter meg ned. Og dette er den første dagen jeg er her. «Vil du ha kaffe?» spør en mann vennlig. Han kaster en kopp til meg.

Mannen er i synagogen på den andre siden av gårdsplassen. Til og fra synagogen går det stadig ultraortodokse, oppslukt i Toraen med svarte hatter og krøllete lokker. De ankom nettopp med en kjerre – de lever som i det forrige århundre. I Jerusalem utgjør de 25 prosent av befolkningen.

Det har ikke noe for seg å spørre hvordan folk i Sheikh Jarrah har det, for det finnes ikke noe Sheikh Jarrah: De bor i Shimon Hatzedek. Et samfunn som er etablert rundt graven til Simeon den rettferdige. Dette er heller ingen sak for domstolene. «Den eneste loven er Guds lov», sier en rabbiner. «Vi har vært her i to tusen år. Du kan grave hvor som helst, og hva finner du? Levningene våre er overalt», sier han.

«Men hvorfor er du her? Arabere og jøder bor sammen her», sier han. Teknisk sett kan vi ikke nekte for det. Så ler han plutselig og peker mot en eldre, litt lurvete mann som feier inngangen. «Se», sier han, «vi har araberen!»

Okkupasjonen

Nybyggere er frekke og uhøflige, og ofte foraktet enda mer av andre israelere enda av palestinere. De er en slags stat i staten. De føler seg uovervinnelige. Men Joel Lunger har aldri våget å gå inn i parallellgaten her. Mens han snakker, ser han seg bakover som om han var ved frontlinjen, der en araber når som helst kunne hoppe frem bak en busk – han er barnebarn av Auschwitz-overlevende. «Jeg forstår palestinerne. Jeg skulle gjerne betalt dem kompensasjon, for det er sant – alt de hadde, ble tatt fra dem. Men du kan ikke ignorere holocaust. Vår frykt. Vi har ikke noe annet sted vi føler oss trygge. Vi vil aldri dra herfra», sier han.

«Hvis du har et traume, overvinner du det ikke ved å skape et traume for andre.»

«Dra herfra? Men han er amerikaner!» utbryter Aref Hammoud, en annen nabo. For Joel Lunger er ikke herfra, han er fra New York. «Sannheten er at 1948 aldri tok slutt», sier han. «Det dreier seg ikke om dette huset eller et annet hus. Jeg kan til og med vinne i retten og bevise at på et tidspunkt var dette landet mitt, men det er et politisk spørsmål. Jeg utfordrer ikke synagogen, jeg utfordrer selve forestillingen om Israel som en jødisk stat, og jeg har allerede tapt. Israel har ikke plass til oss», sier han.

«Hvis du har et traume, overvinner du det ikke ved å skape et traume for andre», kommenterer barnebarnet hans, som er 17 år gammel og er oppslukt av dataspillet Wordle [Wordle er et spill der man gjetter ord på 5 bokstaver, online hos New York Times, red.anm.]. Hun ser ut som skoleflinke Lisa Simpson og har bestemt seg for å studere psykologi. På Arafats tid ville hun ha blitt med i motstandsbevegelsen. På Osloavtalens tid ville hun heller studert juss og kjempet som advokat.

Domstolene

Men ved nærmere ettersyn er domstolene en del av okkupasjonen. De utgjør et kraftig våpen. Etter israelsk lov er ekspropriering av Sheikh Jarrah lovlig. Under folkeretten er den selvfølgelig ikke det, men her, her og nå, er det to lover som gjelder: en lov fra 1950 som klassifiserer som «tilstedeværende fraværende» alle som ikke var i Israel under krigen 1947–1948, altså palestinske internt fordrevne og flyktninger – som må overføre all sin eiendom til staten. Dessuten en lov fra 1970 som tillater jøder, og bare jøder, å kreve tilbake eiendommen de eide i Øst-Jerusalem før 1948. Det å forsvare seg i retten er håpløst. En dag vil alle dokumenter havne i Haag. Men foreløpig er det abstrakt.

Store-Yaakov er et bevis på tingenes tilstand: «På hebraisk sier vi: respekt, men mistanke.» Han siterer en bærebjelke i sionismen, jernmur-teorien til Ze›ev Jabotinsky: å forhandle med andre, men fra en posisjon av overlegen styrke. «Vi har alltid vært et mål. Ikke på grunn av våre handlinger, men på grunn av vår identitet. Så la det være klart: Vi tar lett på dem som oppfører seg ordentlig, men vi vil besvare vold med mye mer vold», sier han.

Rett til å vende tilbake

«Jeg er ikke her for å ha færre arabere her, men flere jøder», sier han – som betyr å opprettholde 70:30-forholdet grunnleggerne av Israel mener må til for å ivareta statens jødiske karakter. Selv om ingenting her er som det ser ut til, og du aldri kan si hvem som er hvem, hva som er hva, er ingenting verre enn et nederlag. Bortsett fra en seier, for hvis domstolen skulle anerkjenne jødenes rett til å vende tilbake til Sheikh Jarrah, hvordan kan man nekte arabernes rett til å vende tilbake til de andre områdene i Israel? Ved en gjenåpning av dokumentene fra 1948 ville rundt 30 prosent av landet blitt omstridt. Men Store-Yaacov er egentlig ikke bekymret: «Hvis vi ikke blir angrepet med den ene forklaringen, vil vi bare bli angrepet med en annen.»

Derfor prøver han å tilpasse seg på et vis. «Han smiler, i håp om å få et smil tilbake, før eller siden», sier Nabil el-Kurd. «Han er tross alt ganske normal», sier han. Men så tar han seg brått i det: «Men hva er det du får meg til å si? De satte fyr på huset mitt! Med Muna inni.» Muna er datteren hans. Hun var tre år gammel.

Malingsbokser, bilbatterier, en tromme, en utslagsvask, skateboard uten hjul.

Hans andre nabo er nå en slags plen. Huset til familien Salahiya har nylig blitt jevnet med jorden. Huset var ikke blant dem som ble bygget av FN. I årenes løp økte de 27 familiene til 75. Her, akkurat her, vil kommunen ha en barnehage. Det er ingenting igjen. Noen ganger stikker en dør opp fra gresset. En huske, eller andre gjenstander. Men ingen er innom. Bulldoserne ser ut som bulldosere på en hvilken som helst annen byggeplass. En arbeider bærer bort en blomsterpotte som om det var en vanlig husflytting på gang.

Folkemengdekontroll

En diplomat jogger forbi, med Vuitton-maske over nesen. En lastebil kommer for å vaske gaten, men det er ikke rent vann – det er politiet som har med skunkvann; et illeluktende våpen for folkemengdekontroll. Lastebilen kjører mot Salems hus. Det israelske militærpolitiet setter opp et campingbord i hagen og finner frem termosen. Plutselig er det kamp og demonstrasjoner igjen. Hele kvelden, over hele Sheikh Jarrah. Klokken åtte om morgenen kommer jenta som ligner Lisa Simpson forbi, hun skal på skolen. «Hvordan har du det?» spør hun meg. «Æh», svarer jeg. Som jeg pleier. «Ser du, du begynner å venne deg til dette», sier hun og legger til: «Vi trenger definitivt Freud.»

Oversatt av Iril Kolle

Avatar photo
Francesca Borri
Borri er krigskorrespondent og skriver jevnlig for Ny Tid.

Relaterte artikler