Bestill sommerutgaven her

En vanlig dag i Sheikh Jarrah

JERUSALEM / Jeg blir truffet av en bøtte vann, et eple, en stein. En glassflaske. En mann skrur stereoanlegget på fullt rett i øret mitt. Jeg flytter på meg. Jeg forsøker å skrive. En guttunge kommer løpende og stjeler pennen min. «Vil du ha kaffe?» spør en mann vennlig. Han kaster en kopp til meg.

Det er bare én ting som er enkelt i Sheikh Jarrah i Øst-Jerusalem: å finne gaten alle snakker om. Politiet er på gatehjørnet. Og hvis politiet ikke står der, er det en mann som hoster på deg og hevder han er covid-smittet. Bortsett fra dette er det fredag og demonstrasjonsdag. Til å lede demonstrantene finner vi Salah Dieb, som snakker flytende hebraisk selv om han er palestiner.

Det krangles, spyttes, det er munnhuggeri og drittslenging, dytting og knuffing og et og annet slag med bibelen mot en hodeskalle.

Det ligner en vanlig demonstrasjon. Kanskje fordi den har foregått etter samme oppskrift i årevis, hver eneste uke: Ingen har våpen med, . . .

Kjære leser.
For å lese videre, opprett ny fri leserkonto med din epost,
eller logg inn om du har gjort det tidligere.(klikk på glemt passord om du ikke har fått det på epost allerede).
Velg evt abonnement (69kr)

Avatar photo
Francesca Borri
Borri er krigskorrespondent og skriver jevnlig for Ny Tid.

Relaterte artikler