AFGHANISTAN: I hovedstaden Kabul, som bare får internasjonal oppmerksomhet når selvmordsbombere angriper, er regissør Aboozar Amini flue på veggen i vanlige menneskers tilværelse.

Avatar
Holdsworth er forfatter, journalist og filmskaper.
Email: holdsworth.nick@gmail.com
Publisert: 2020-03-10
Kabul, City in the Wind
Regissør: Aboozar Amini
(Nederland, Tyskland, Japan, Afghanistan)

Aboozar Amini står bak både filming, regi og manus til Kabul, City in the Wind . Filmen er et oppsiktsvekkende portrett av livet til lite oppsiktsvekkende mennesker, som bor i et land hvis navn minner oss på krig og elendighet. Det er et poetisk verk, hvor hovedpersonene selv får beholde ordet. Aminis intensjon med filmen, som er laget med støtte fra Busan internasjonale filmfestival#, er å vise at livet må leves uansett, samt å avmystifisere det røffe, vakre, stolte og plagede landet for et internasjonalt publikum.

Kabul, City in the Wind lever opp til sitt navn, med den tørre, støvete vinden i Afghanistan som en evig tilstedeværende aktør mens barna underholder seg selv med å slå steiner mot gamle og rustne tanks etterlatt av Sovjetunionens styrker (tanksene forsøpler stadig hovedstadens gater) og den fattige bussjåføren Abbas strever med å reparere den ustø bussen sin.

Aminis håndholdte kamera følger de opplevelsesrike utfluktene til de tre sønnene til en politimann, samt den mer plagede eksistensen til Abbas. Når bussjåførene og billettørene snakker seg imellom i matpausen, kretser samtalen rundt det siste selvmordsbombeangrepet og hvor mange som ble drept. Men «krigen mot terror» er ikke i fokus, den nevnes knapt i filmen. Kun én gang tvinger den seg inn, idet vi hører lyden av et bombeskrall i det fjerne.

Shakespearsk høyttenkning

Gjennom kornete nærbilder av sine hovedkarakterer – bildene på lerretet er like intense som Rembrandts penselstrøk – lokker Amini fram deres innerste hemmeligheter. Og i bussjåføren Abbas finner regissøren sin perfekte filosof: kjekk og uanfektet – en støvete og værbitt versjon av Imran Khan, cricketspilleren som ble Pakistans statsminister. Abbas er analfabet, men har en nærmest lyrisk forståelse av den menneskelige eksistens. Om man samler sammen Abbas’ hjertesukk, sitter man igjen med en slags shakespearsk høyttenkning: «I løpet av livet har jeg knapp hatt ti dager med fred»; «Jeg har kjempet konstant for å overleve»; «Alle slags jobber – jeg har solgt frukt og godterier, jeg har pusset sko»; «Helt siden jeg begynte å jobbe for 30 år siden, har livet mitt forvunnet i problemer og overlevelseskamp»; «Jeg kommer neppe til å leve mer enn 10–15 år til.»

Det er ingen svar å få i denne stillferdige, tidvis drømmeaktige, filmen.

Men alt er ikke så svart som Abbas vil ha det til: Han har en pliktoppfyllende kone og tre glade barn, og bor i et lite hus, beskyttet av en mursteinsvegg, i en ren og ryddig gate i sentrum av Kabul. Men løgnen han serverte da han forsøkte å slippe å betale det første av de tre avdragene på bruktbussen han kjøpte for 3000 euro, innhenter ham. Betegnende nok for hans karakter viser han seg å være ærlig når det kommer til stykket: «Jeg forsto at man ikke kommer særlig langt med å være ærlig i Afghanistan. Så jeg bestemte meg for ikke å være ærlig, for en gangs skyld. Men nå befinner jeg meg i en enda verre situasjon. Ingen av mine planer og triks virket. Jeg mistet både bussen og jobben min.»

Stillferdige skygger

Faren til de tre guttene er politimann og jobber i en by i nærheten av frontlinjen mot Taliban, mens moren deres er en usynlig skygge og holder seg innenfor hjemmets fire vegger. Familien bor oppe i åssiden og har utsikt over den enorme, støvete gamle gryten som er omkranset av høye fjell – Kabul.

Kabul, City in the Wind Regissør Aboozar Amini
Kabul, City in the Wind
Regissør Aboozar Amini

Eldstegutten er rundt 13 år, og vi møter ham første gang nede i byen sammen med de to yngre brødrene (den aller yngste pleier som regel å bli etterlatt hjemme, hvor han gråter over urettferdigheten han blir utsatt for). Faren overlevde en selvmordsbombe da han var i militæret, men mistet sin nærmeste kamerat i samme eksplosjon. Siden han må jobbe utenbys, har han gitt eldstesønnen ansvaret som familiens overhode, og guttens liv er dermed fylt av små og store gjøremål. Det er nettopp disse gjøremålene Amini retter kameralinsen mot.

Den militære konflikten er derimot aldri langt unna: Både Abbas og guttene bærer på en frykt de forsøker å skjule, men som lekker ut når de forteller om drømmene sine eller svarer på regissørens spørsmål. Eller når de glemmer at kameraet er der: En av minsteguttene nynner en sangstrofe til seg selv: «Gule katt gå ikke i krigen, for da vil du dø»; arbeidskarene på busstasjonen sjekker stadig siste nytt om bombingen på mobiltelefonene sine, overgitt til det skjebnen bringer dem: «Vi vet ikke når vår siste time kommer.»

Kabul, City in the Wind Regissør Aboozar Amini
Kabul, City in the Wind
Regissør Aboozar Amini

Aminis film byr ikke på noen løsning på den fastlåste konflikten som river og sliter Afghanistan i stykker, men legger noen spørsmål på bordet, spørsmål vi alle med fordel kan stille oss: Hva handler livet vårt egentlig om? Hva håper vi på, hva frykter vi? Og: Hvordan kan vi bidra til å gjøre verden bedre?

Det er ingen svar å få i denne stillferdige, tidvis drømmeaktige, filmen. Vi blir heller ikke vitne til noe rystende eller voldsomt rørende. Men filmen gir oss et oppriktig bilde av et sted hvor helt vanlige mennesker lever og elsker og gjør så godt de kan, selv om nyhetssendingene gir inntrykk av at dette stedet bare er fylt av død og hat.

Abonnement kr 195 kvartal