En usynlig kamp

To 33-årige, pakistansknorske kvinner forteller sine nakne historier. Det er på tide at både nordmenn og innvandrere flest bedre forstår budskapet.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Iram Haq (33) er skuespiller, artist og nå regissør. Du kjenner henne muligens som Fatima fra NRKs populære fjernsynsserie Borettslaget, eller som Jasmin i filmen Import-Eksport.

20. august i år regidebuterte Haq med kortfilmen Skylappjenta (2009), der hun også er manusforfatter og skuespiller, under filmfestivalen Haugesund. Haq forteller her en enkel historie, fortalt på en engasjerende måte. Den omtrent ti minutter lange filmen løftes flere hakk med filmens uttrykksform.

Skylappjenta er animert, bygget på brødrene Grimms fortelling om Rødhette og Ulven. Skuespillerne har tolket rollene foran en «greenscreen», animasjonen er lagt på i etterkant. Animasjonen og de visuelle effektene synes å være i verdensklasse, og de er uten tvil med på å holde seernes oppmerksomhet.

Historien i Skylappjenta er ikke direkte banebrytende, men det er noe ærlig over filmen til Haq. Det blir det gjerne når man forteller en historie som er selvopplevd. Haq bruker for eksempel en spionerende drosjesjåfør som ulven i sin film. Hvordan det føles å bli overvåket av drosjesjåførene i Oslo, kan bare pakistansknorske jenter vite. Rett og slett fordi de fleste har opplevd det på kroppen. Det gjør sterkt inntrykk når drosjesjåføren ruller ned vinduet, gir deg détblikket, ruller vinduet opp igjen, og kjører videre. Da vet du at du er «tatt».

Sår film

Haq har fanget dette i sin film, og man smiler gjerne gjenkjennende, men dette er ingen spøk. Hvem vet hvor mange jenter har fått sin skjebne forseglet etter at et slikt bilvindu ble rullet ned.

Skylappjenta kan oppfattes selvbiografisk, den er utleverende og sår. Mange minoritetsjenter kan kjenne seg igjen i den. Det er det som gjør den unik. Den er mer troverdig. Kanskje er ikke dette filmkunst på høyeste plan, men filmen er viktig.

Iram Haq har mer eller mindre brutt med sitt pakistansknorske miljø. Hun har kjempet en tøff kamp. Denne kampen har ikke vært synlig for miljøet hun har gått vekk fra. Hun er blitt oppfattet som frigjort og moderne. Hun har valgt seg vekk, og hun er blitt frosset ut. Til tider også umenneskeliggjort, eller kanskje gjort om til et overmenneske. En person som ikke føler noe, som ikke oppfatter hetsen. En person med unormal styrke, som må ha det mye bedre med seg selv. Fordi hun har brutt ut. De har oversett at under det vakre ytre til Iram Haq, befinner det seg en pike som har opplevd å være ensom, sårbar og overveldet.

Med Skylappjenta får vi innblikk i det skjøre vesenet med håp og drømmer. Rødhette som vil plukke den fineste blomsten hun har sett. Fristelsene er rundt henne, over alt. Haq leverer en av sine bedre rolletolkninger. Kanskje var det enkelt å huske hvordan det var å bli fristet. Hvordan bruene brennes, og hvordan oppdagelseslysten sendte henne ut i verden?

Dytter døtrene fram

Vi er i ferd med å oppleve et generasjonsskifte blant minoritetskvinnene i Norge. Fra å bli omtalt som ofre og representanter for nedbrytende statistikker, er strømmen i ferd med å snu. Minoritetskvinner utgjør for eksempel hele 46 prosent av innvandrerrepresentantene i kommunestyrene, mens kvinneandelen kun er 38 prosent blant de etnisk norske lokalpolitikerne. I sommer var det store oppslag om SSB-tallene som viste at innvandrerjenter ligger langt over landsgjennomsnittet når det gjelder fullføring av videregående skole.

Alt dette overrasker muligens majoritetssamfunnet, men dette var som forventet for de som kjenner innvandrermiljøene godt. Dette har man visst lenge, og endelig fikk vi tall som kunne bekrefte det. Nå trenger en ikke å bruke energien på å overbevise skeptikerne. Nå står det svart på hvitt. Når en tenker seg om, er suksessen til minoritetskvinner egentlig ikke så rart, for dette er tross alt døtrene til mødre som ble kastet inn i en ukjent, nærmest utenomjordisk verden i begynnelsen av 70-tallet. Damene har hatt en enorm indre styrke. De som opplevd å bli isolert og utelukket fra samfunnet, men lovet seg selv at datteren aldri skulle få oppleve det samme.

Seilende på denne strømmen, som varsler om at vi har andre tider i vente, har vi fått en rekke stemmer. Stemmer som har tatt tilbake regien over hvem som definerer «innvandrerkvinnen». Vi har fått stemmer som Bushra Ishaq, Amel Aden og Shabana Rehman.

Rehmans slag

Shabana Rehman (33) kom ut med sin tredje bok i forrige uke. Blåveis(Kagge, 2009) er som Iram Haqs Skylappjenta et innblikk i livet til en tilsynelatende sterk jente. En jente som har levd et liv i rampelyset, et liv som har virket glamorøst og uredd. Blåveis handler om de blåmerkene Shabana ble til del, men leseren vil også føle seg mørbanket. For den treffer deg, hardt og brutalt. Midt i Solar Plexus, som Shabana Rehman velger å kalle det.

Den mangeårige hetsen som Shabana Rehman har levd med, er ingen hemmelighet. Men hennes framtoning ga aldri indikasjoner på hvilket smertehelvete hun hadde overlevd. Hennes kroppsmalende og rumpevisende stunts ga på den tiden ingen mening. Hun hadde med sine valg i det offentlige rom ertet på seg mange. De hadde følt seg stigmatisert og uglesett. Selv oppegående, ressurssterke og engasjerte pakistansknorske har ikke nølt med å servere saftige gloser når hun har blitt nevnt i en samtale. Det har vært sterke følelser i sving, både fra hun som har levert, og fra de som har mottatt.

Inntil Blåveisvisste vi dog ikke at forfatteren hadde mottatt slag av både den fysiske og psykiske art, at det nå var hennes tur til å gjengjelde.

Virkemidlene Rehman brukte, åpnet dørene til det norske samfunnet. Norge tok henne til sitt bryst, hun ble den nye yndlingen. Hennes budskap druknet i hennes altoverskyggende personlighet. Nordmenn lyttet, men tok ikke budskapet til seg. Minoritetsmiljøet ble derimot nærmest hermetisk lukket og etter hvert ugjennomtrengelig for Rehman. Hun nådde ikke de hun ville eller burde nå.

Blottlegger sjelen

Blåveis er en bok til alle oss, vi som trodde Shabana Rehman ikke hadde peiling. Vi som hoderistende konstaterte at hun i alle fall ikke representerer oss. Med Blåveisfår vi et sjeldent innblikk i den historien som formet standupkomikeren, Aftenposten-spaltisten og samfunnsdebattanten.

For første gang blir vi kjent med jenta som ble mørbanket av kjæresten. Jenta som var så redd at hun ikke turde ta trikken. Hun som hadde så mye stolthet at hun nektet å fortelle noen om grusomhetene. Med boka blottlegger hun sjelen sin. Hennes stunts, tindrende engasjement, sinne og frustrasjon gir plutselig mening.

Noen vil kanskje ikke være villig til å se forbi virkemidlene, andre vil føle seg litt flau over den hetsen de utsatte Rehman for. Men uansett hvor man står etter å ha lest Blåveis, en ting er ganske sikkert: Boka setter ting i perspektiv.

En kan godt være uenig i budskapet og hvordan det blir levert. Man kan godt ha et annet sett av leveregler enn jentene som valgte å bryte ut. Men man har ingen rett til å bagatellisere deres livserfaringer, meninger og selvverd.

Med tiden har det modnet en rekke historier, og med tiden har motet kommet. Nå er tiden inne for historiene å bli fortalt. Modige historier, fra modige jenter.

---
DEL