En ulykke, en skjære, en fotograf

Uten disse tre elementene hadde boken Penguin Bloom aldri blitt til. Bokens hovedpersoner hadde helt sikkert også foretrukket at fortellingen aldri hadde blitt til.

Ranveig Eckhoff
Eckhoff er fast anmelder for Ny Tid.

Penguin Bloom. The Odd Little Bird Who Saved a Family

Cameron Bloom & Bradley Trevor Greive

Cannongate Books Ltd.

USA

En skjære som redder en familie? Man får bange anelser. En tåreperse. Kjærlighet, katastrofe, redning. Alt vender seg til det beste … nei, til det bedre. Det beste har fremdeles til gode å vise seg. Men én ting av gangen.

Skjæra, denne forulykkede lille pjusken – etter hvert gitt navnet Penguin Bloom – lar historien skinne, en historie som i verste fall kunne gjort seg som dameroman, basert på en sann historie, eller endt som en bortgjemt sykejournal. Det starter med tenåringen Cameron, som møter sitt livs kjærlighet på bakeriet: «Jeg forelsket meg i Sam mens jeg spiste pai. Hun hadde på seg slitte jeans, en hvit t-skjorte og et kongeblå forkle fullt av mel; det var til og med en dæsj mel på nesetippen. Hun var liten, fryktløs og cute as hell.» Sam er en energibunt, alltid smilende og vanvittig sta – en som elsker hardt arbeid, avskyr latskap og ler av smerte. Sam er Camerons første, siste og eneste virkelige kjæreste. Det blir ekteskap, det blir barn,tre stykker. Så snart guttene er store nok, begir familien seg ut på sin første større reise – til Thailand. Strandliv, kos, idyll. Så stopper tiden.

Fallet

Cameron og Sam har gått opp til et utsiktsdekk. Der lener Sam seg mot rekkverket. Fundamentet er råttent. Brister. Sam raser utfor, lander på betongen seks meter nedenfor. Cameron styrter til. Det er som et granatsjokk. Lyd og omgivelser er som innhyllet i vatt.

Strandliv, kos, idyll. Så stopper tiden.

Lidelseshistorien er fortalt i korte drag. Sam overlever, men med brukket rygg og flere brudd på hjerneskallen. Etter sju måneder og utallige operasjoner er hun hjemme igjen, lam fra livet og ned. Familielivet sirkler fra nå av rundt en person som i sin hjelpeløshet mister seg selv. Cameron og guttene kan tross all sin hengivenhet og innsatsvilje ikke redde Sam fra en nedadgående spiral, og alle ser mot en avgrunn.

Når så en skjæreunge opplever et liknende fall, ut av redet, ned på bakken, og bokstavelig talt ramler inn i Bloom-familien, blir det et avledningsprosjekt, et samlivsprosjekt og etter hvert et dobbelt redningsprosjekt. Penguin – en sort og hvit liten fjærball – inntar sin plass i søskenflokken på uvanlig vis – for en skjære. Vi ser fotografier av Penguin – under dyna; på ekspedisjon i en hårmanke; med skjerf om halsen; i sin pubertet og goth-periode; Penguin som deler en spaghettistrimmel med en Bloom; Penguin som går i dusjen med Sam.

Pottetrening funker derimot ikke. Det blir mye søl. Penguin, som ennå ikke kan fly på grunn av en skadet vinge, blir tildelt en egen leilighet på en gren utenfor vinduet. En støtt skjære stirrer anklagende inn i kameraet, får sine første leksjoner i livets nådeløshet utenfor redets lune hygge. Hun sniker seg tilbake så ofte hun kan, humper opp i nærmeste seng. Og hun blir til slutt en selvstendig fugl på egne vinger, som stadig kommer tilbake på visitt. Som byr på hilsningssanger og har lange samtaler tête-à-tête med Sam. Livskraften har sivet tilbake, for alle. Sam er på vei opp igjen, trener og trener – og vinner medaljer i kajakk-konkurranser. Hun blir en av dem vi ser på TV-skjermen mens vi lurer på hvordan i h… de klarer det.

Synkronisitet

Man kan skumlese Penguin Bloom på et par timer. Boken er en salgssuksess, er oversatt til flere språk og blir etter sigende snart film. Jeg-personen føres i pennen av Bradley Trevor Greive, og de altfor store følelsene tones ned med stil og humor. Likevel – isolert ville denne teksten vært en nokså ribbet affære. Fotografiene er glimrende, men også helt avhengige av teksten. Hva har denne boken som gjør den spesiell, utover det å appellere til leserens feel-good-behov? Den har synkronisitet.

Familielivet sirkler fra nå av rundt en person som i sin hjelpeløshet mister seg selv. 

Dette er psykologen Carl Gustav Jungs navn på meningsfulle sammentreff uten årsakssammenheng, et begrep som knytter den fysiske verden sammen med den spirituelle. Her vartes vi opp med et paradeeksempel: En sammensveiset, lykkelig familie rammes av en katastrofe; idet familien er på vei til å gå under, kommer en fjærkledt engel dem til unnsetning; familiefaren er tilfeldigvis profesjonell fotograf og gir oss med sin nærhet til stoffet en følelsesmessig og visuell boost. Og enten man heller til oppfatningen at en høyere makt har intervenert, eller man holder fast ved tilfeldighetenes spill – Penguin Bloom er ganske enkelt i alle deler en fulltreffer.

Å vende hjem

Utover denne suksessoppskriften kommer noe til, apropos det at alt vendte seg – kun – til det bedre. Sam er fremdeles invalid. Tross medaljer og annen suksess er hennes største drøm fremdeles en drøm: å kunne rusle barføtt langs stranden igjen, hånd i hånd med Cameron, og føle sand mellom tærne.

Deler av bokens inntekter går til forskning på en fremtidig kur for lammende ryggskader. Håpet om at alt vil endre seg til det bedre, består. I mellomtiden har Sam Bloom levert et kvalitetsbidrag til boken. Siste kapittel er hennes verk. I nøkterne ord: «Den verste tiden for oss (invalide) er når vi kommer ut av sykehuset og vender hjem. Der venter det oss et fryktelig øyeblikk. Den søtlige opphisselsen ved å komme hjem knuses til støv; vårt etterlengtede paradis oppleves komplett annerledes fra en rullestol. Så lenge vi ligger på sykehuset, drømmer vi om å komme hjem til vår egen seng, men uten alle de tekniske hjelpemidlene er alt hjemme mye vanskeligere enn vi kunne forestille oss. Dessuten er vi nå den eneste lamme personen i huset … Det ikke å kunne gå tilbake til gamle rutiner fører til en grusom følelse av avstengthet fra et liv vi elsket. Å være vitne til hvordan min mann overtok alle oppgaver og i effekt ble eneansvarlig for våre tre gutter, fikk meg til å føle at jeg ikke lenger var en virkelig mor og knapt del av familien …»

Penguin Bloom er ganske enkelt i alle deler en fulltreffer.

Sam vender seg også til andre familier, slektninger av invalide: «Vi vil kanskje aldri bli i stand til fullt ut å erkjenne hvor dypt vår smerte rekker, eller hvor høyt vi verdsetter deres hjelp, men husk bare at det er deres kjærlighet som holder oss i live.»

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.