Abonnement 790/år eller 195/kvartal

En terskelpraksis for skeive

God Save the Queer. Catechismo femminista
Forfatter: Michela Murgia
Forlag: Einaudi (Italia)
FEMINISME / I forsøket på å samkjøre identitetspolitikken med den katolske kirkes lære ser den italienske forfatteren og feministen Michele Murgia for seg en mulighet for fornyelse – for kirken. Her åpner Den hellige ånd for noe annerledes og ikke-kjønnet, for queerness.
[Obs. Denne finnes her på engelsk]

De siste årenes debatt om feminisme, skeive og transpersoner har gitt andrebølgefeminismen (likelønn, familiepolitikk, statsfeminisme, selvbestemt abort …) et skudd for baugen. Ett av spørsmålene som melder seg ved lesning av denne boken, er derfor om Murgia ser for seg at feminister, skeive og transpersoner alle hører innunder begrepet queer og kjemper den samme kampen? Svaret på det er tja, idet forfatteren gir oss en ABC i navngivning og utestengelse, som at dikotomien homofil/lesbisk er like ekskluderende som motsetningsparet heterofil/homofil. I sin ikke-binaritet er queerness mer inkluderende, et samlebegrep for å tre over den kristne terskelen.

Kroppen

Terskel og dør er i det hele tatt sentralt, og foruten trosbekjennelsen, Credo, går disse Jesu ord igjen: «Jeg er døren inn til fårene» (Joh 10:7). Men forfatteren selv skiller ikke mellom identifikasjon og transisjon (overgang til et annet kjønn). I det innfløkte spørsmålet om identitet og biologi utelates biologien.

Hva vil det egentlig si å ha et queer-teologisk perspektiv?

Men det lar seg selvfølgelig ikke gjøre. Et godt stykke ut i boken heter det at «dersom Kristi eksistens er en avgjørende hendelse for min kropp som kvinne, og hans kjød er møtestedet, er min kropp slagmarken for mannlig kontroll i kirken». Biologien kommer vi ikke utenom, og enhver kvinne vet at kroppen er selve kampplassen imot patriarkatet. Den som søker å frigjøre seg fra denne kontrollen, begynner å tenke på kroppen på en ny måte – som et symbolsk sted. Murgia viser til at så vel feminismen som kristendommen er et sted for konvertering, fra passivitet til kamp, fra ignoranse til overbevisning, fra det kjødelige til det symbolske. Jeg finner ikke helt ut av hva som gjelder for feminismen, og hva som gjelder for skeive og queerness, og skulle ønske forfatteren var mer i dialog med andre tenkere innenfor skeiv teori enn hun er med evangeliene og Det nye testamente generelt.

Banebrytende teoretikere innenfor feministiske studier, som Donna Haraway og Judith Butler, burde være en selvfølge i renningen, men er ikke nevnt. Og hun som regnes som arkitekten bak skeiv teori, Eve K. Sedgwick, nevnes bare i bibliografien. De fleste andre henvisningene er til teologiske og politiske tekster. Boken har også et etterord av en professor i Det nye testamente ved det pavelige atheneum St. Anselmo, som vel borger for en tyngde mot det teologiske perspektivet fremfor det skeive.

Fra Filmen Andrej Rubljov Av Tarkovskij.

Giftig maskulinitet

Hva tilfører så hennes kristne perspektiv feminismen og LHBTQIA+-bevegelsen? For en troende, som Murgia er, er det maktpåliggende å myke opp kirkens patriarkalske struktur. Hun peker på paradokset med at kirken er for ‘veik’ for machoidealet, og minnes fedre som sto på kirketrappa og røykte under begravelser, mens kvinner og barn istemte bønnen inne. Den katolske kirke har et problem med manglende rekruttering av prester, også etter at pave Frans i større grad enn før har tillatt kvinner å utføre sakramenter. Også homofile blir sett på med blidere øyne. Likevel sliter kirken, som samfunnet for øvrig, med giftig maskulinitet.

Og hvor er feministen Murgia da? Hvordan kan hun la være å nevne fenomenet femminicidio, drap på kvinnelige partnere og slektninger, og i stedet rote seg inn i formuleringer som at menn «fornekter kristendommens åpne gester inspirert av elendighet, ømhet i sjelen og vilje til tilgivelse – alle ansett som kvinnelige verdier»? Er dette en programerklæring for mer åpenhet og avpatriarkalisering av kirken? Ja, hva vil det egentlig si å ha et queer-teologisk perspektiv?

Michela Murgia

Rubljov og treenigheten

Murgias metode er å dele opp kirkens bilde av treenigheten. Da står vi tilbake med den maskuline, omnipotente faren, den tilgivende, feminine Jesus som døde på korset for vår skyld – og Den hellige ånd. Som genderless, representert ved en due, kan Den hellige ånd tilby den katolske kirke en måte å «komme ut av skapet på» og være portalen til en queerness innenfor dens doksia. På den måten kan skeive innlemmes i kirken uten at man får satt en merkelapp på seg eller bekjenner seg til en legning. Her tyr Murgia til det jødiske begrepet for pust, ‘ruah’, og ‘desorientering’ som en kanal til en ny type symbolikk. Fra 70-tallets ‘forskjellenes feminisme’ til ‘kroppens feminisme’ ender vi opp med en form for terskelpraksis for skeive. Som Murgia understreker, har både feminismen og kirken bestandig bedrevet omvendelse.

Åpenbaringen er ikke fullført før hver og en gis muligheten til å føle seg sett av «Guds generative blikk, samtidig som Gud erklærer at det hen ser, ‘er godt’». Også språket er tilpasset et italiensk der kjønnsbøyninger nøytraliseres med et 3-tall: credenti spaventat3.

Andrej Rubljovs tolkning av treenigheten er interessant lesning.

Ikonmaleren Andrej Rubljov vies stor plass i boken. Hans tolkning av treenigheten som skjellsettende for synet på Den hellige ånd er interessant lesning, og Murgia etablerer en relativt godt uttenkt teori om en utvidelse av den hellige treenigheten til en holistisk pyramide som rommer kvinnelige helgener og jomfru Maria. Om den har vært diskutert tidligere, om den er i tråd med feminismens og den skeive bevegelsens aktører, får vi ikke vite. Som sakprosaforfatter tilhører hun den generelle litteraturen fremfor den mer fagbaserte – her er verken fotnoter eller en indeks over anbefalt lesning.

For den som ønsker en skeiv, feministisk lesning av evangeliene, vil bokens premiss dermed være godt i støpeskjea, men jeg kan ikke fri meg fra å tenke at Den hellige ånd – her ved å betone kjønnsløsheten – nok en gang trer til som redningen i et gudsparadigme som sliter med et forklaringsproblem.



Følg redaktør Truls Lie på X(twitter) eller Telegram

Astrid Nordang
Astrid Nordang
Nortdang er fast litteraturanmelder i NY TID. Er oversetter og forfatter.

Se redaktørens blogg på twitter/X

Du vil kanskje også like