Det er den 10. august 2016. Den kurdiske kvinnen Frmesk – hvis navn betyr «tåre» på kurdisk – ligger på sykehuset Skejby hospital i Danmark og tenker tilbake på sitt liv. Hun har vært vitne til nesten ufattelige grusomme overgrep mot kvinner, utført av menn som mener de ifølge Koranen kan gjøre hva de vil med det motsatte kjønn.
Ekstremt dårlige menn. Det kurdiske folket har gjentatte ganger blitt utsatt for forsøk på utrenskninger og folkemord, og det kjente gassangrepet i Kurdistan beordret av Saddam Hussein i 1991 er med i romanen. Allikevel er mange av de kurdiske mennene selv overgripere – i Allahs navn.
Frmesk blir utsatt for seksuelle overgrep fra sin koranlærer i barndommen, Hun tør ikke si det til noen, for kvinners renhet betyr alt. Frmesk virker likevel lite traumatisert med tanke på alt hun har vært gjennom, og selv om kroppen er skadet, er forstanden intakt. Hun tenker tilbake på den unge piken Khanda, som tretten år gammel fikk jomfruhinnen ødelagt etter en sykkeltur. Overgrepet som Khandas far begår mot datteren i Allahs navn på grunn av denne hendelsen, er nærmest ubeskrivelig grusomt skildret. Denne skildringen åpner romanen.
Romanen gjør et dypt inntrykk i kraft av både sin sterke tematikk og sitt sikre og poetiske språk.
Mange av mennene i denne boken er ekstremt dårlige mennesker, og de har ingen respekt for kvinner. Feige er de også, for de trer aldeles ikke hjelpende til under angrepene mot sitt eget folk. De takker Allah så lenge angrepene ikke rammer dem selv, mens de planlegger drap og voldtekt på forsvarsløse kvinner. Khanda blir drept av sin egen far, og moren setter fyr på seg selv etter ugjerningen. Ingen våger å gripe inn, og farens handlinger får ingen rettslige følger. Ære og skamfølelse betyr alt, rettferdighet ingenting.
Islam-kritikk. På sykehuset samtaler Frmesk blant annet med sykepleieren Darya, som også er kurder. Frmesk er svært kritisk til Koranens budskap, mens Darya er mer åpen for at den også kan inneholde vakre partier. Frmesk er en samfunnsbevisst kvinne som elsker bøker og ser mye på fjernsyn. Livsmotet hennes er langt fra knust tross alt det grusomme hun har opplevd. Men hun hater og forakter Koranen, og hun hater og forakter dem som handler slavisk etter dens bud.
Dette er en roman som er skrevet med tydelighet, selv om den også har mange poetiske kvaliteter. Språket er fargerikt og metaformettet, og antakelig dypt preget av Koranens språk. De mange samtalene om religiøs oppdragelse og medisinsk forskning bidrar til å gi romanen et politisk perspektiv.
I Tyrkia har kurderne vært under angrep fra både IS og tyrkiske myndigheter, og som kjent har Erdogan ved flere anledninger brukt IS som påskudd for angrep på PKK (Kurdistans arbeiderparti). Romanen mangler med andre ord på ingen måte aktualitet.
Det er også en entydig Koran- og islam-kritisk roman, og kritikken er direkte og omsvøpsløs. Frmesk er tydeligvis forfatterens talerør, og teksten er som en rambukk mot islam.
Fargerik og flyvedyktig. Et minus ved romanen er at jeg ikke får vite nok om årsaken til at Frmesk ligger på sykehuset. Hva har skjedd med henne? La meg likevel si at dette er en roman som gjør et dypt inntrykk – i kraft av både sin sterke tematikk og sitt sikre og poetiske språk. Boken er også svært godt strukturert. Vi beveger oss ubesværet frem og tilbake i tid, mens romanes lappeteppeliknende struktur blir sydd sammen til et fargerikt og flyvedyktig verk mens jeg leser.
I kapittel to blir Frmesk født, og hun er en usedvanlig pike. Hun både ser annerledes ut og er annerledes. Hun blir nemlig født nesten uten hår – har bare en hvit hårtopp midt på hodet. Frmesk er tynn, svakelig og syk, men allikevel insisterer farmoren på at hun skal omskjæres – noe moren frykter kan føre til datterens øyeblikkelige død. Flere av de mannlige familiemedlemmene ønsker å kvitte seg med henne. Faren er dypt skuffet over å ha fått enda en pike, og pønsker ut forskjellige måter å bli kvitt henne på.
Frmesk blir satt bort til mormoren og morfaren en stund etter fødselen, og disse kloke og modige besteforeldrene er denne romanens lyspunkter. Mormoren er dødevasker og tar seg av kvinner drept i vanære og skam – dem som ingen andre vil begrave. Spesielt blir man glad i den kloke, beleste og opplyste morfaren Darwesh, som mener at å lære å strikke sokker er mer nyttig enn å lære Koranen utenat. Han er ikke muslim, men zarathustrianer – han tror til og med på sjelevandring. Morfaren er en så høyt respektert mann at han tross sine avvikende synspunkter ikke trenger å frykte for sitt liv. Det trenger heller ikke farmoren tross sitt dødevaskeryrke.
Hovedpersonen Frmesk hater og forakter Koranen og alle dem som handler slavisk etter dens bud.
Takket være morfaren blir Frmesk et svært belest og nysgjerrig menneske. Til tross for dette er hennes eksistens stadig truet fordi hun er kvinne i en verden som betrakter kvinner som handelsvarer – frem til hun kommer seg til Danmark.
Sterk og skjellsettende. Det paradoksale er at romanen både handler om kurdernes utsatte situasjon og om mannlige kurdere som begår grove overgrep mot kurdiske kvinner. At man er offer i en situasjon betyr ikke at man ikke kan være overgriper i en annen.
Romanen gjør et sterkt inntrykk. Den er som et åpent vindu til en vond og farlig verden, og den er et sterkt vitnesbyrd fra en verden i kaos – med luftangrep, gassangrep og grusomme seksuelle overgrep som en del av ingrediensene. For den som mener at en roman skal bidra til å forandre verden, er dette en helt riktig bok.
Jeg føler meg sikkert på at denne romanen kommer til å vekke atskillig oppmerksomhet også i Norge. Den er interessant, velskrevet, dramatisk og dypt menneskelig på en vond og opprørende måte. Og ikke minst gjør portrettet av Frmesk et skjellsettende og varig inntrykk.
