En stjerne blir skapt

En eksperimentell og poetisk dokumentarfilm gir publikum en forbløffende innsikt i Cary Grants karriere.

Poglajen er frilanser.

Becoming Cary Grant

Mark Kidel

Frankrike

Dersom berømmelse er et produkt av begjær, og dens ultimate bekreftelse er filmen, var Cary Grant den mest attråverdige stjernen av alle. Noen av Grants mest ikoniske filmer ble laget i Hollywood-studioenes gullalder, og ifølge kritikeren David Thomson var Grant «den beste og viktigste skuespilleren i filmens historie».

Som det henspilles på i Becoming Cary Grant av Mark Kidel, var ikke Grant lett å klassifisere, hverken med utgangspunkt i nasjonalitet, talespråk, klasse, kjønn og samtidige seksualnormer – han var i stedet overskridende på alle måter. Når Audrey Hepburn i Charade tilsynelatende noe irritert spør Grant: «Vet du hva som er galt med deg?», og deretter svarer på sitt eget spørsmål med et stort smil: «Ingen ting!», er det sannsynligvis slik de fleste tilskuere til Grants filmer tenkte og fremdeles tenker om ham.

Skapt, ikke født. Hvor sjarmerende det enn kan høres, betyr det likevel ikke at det er sant: Ikke bare hans offentlige persona, men også navnet Cary Grant var konstruert – og mørkla en mann som hele sitt liv slet med sin identitet. Ingen var Cary Grant – selv ikke Cary Grant. Archie Leach var en «som ingen noen gang ville betale for å se». Få Hollywood-stjerner har inkarnert selve berømmelsens konstruerte natur så fullkomment som Grant gjorde. Becoming Cary Grant .fokuserer nettopp på det tittelen antyder: at en ikke fødes som, men blir til en stjerne gjennom film-
industri og medier, og ved at skuespilleren selv bygger og utvikler en attraktiv offentlig persona. Hans berømte utsagn: «Alle vil være Cary Grant; jeg vil være Cary Grant» synes å indikere at han også visste dette, i det minste intuitivt.

Det var ikke lett å klassifisere Grant – han var overskridende på alle måter.

Et vakkert eksperiment. Filmen gir et glimt – som kanskje er det eneste den kan gjøre – av mannen bak personaen. «I mange år har jeg forsiktig kikket frem bak ansiktet til en mann kjent som Cary Grant,» har han selv sagt, i denne filmen med stemmen til Jonathan Pryce. «Beskyttelsen av den fasaden var både en fordel og en ulempe. Om jeg ikke klarte å se ut, hvordan skulle da noen klare å se inn?»

I Kidels dokumentar uttrykker hovedpersonen seg gjennom både ord og bilder, ettersom filmens viktigste kilde er Grants upubliserte selvbiografi. Denne er skrevet under og etter hans psykoterapeutiske behandling med LSD, og omfattende opptak som han selv har gjort. Intensiteten, sårbarheten og den rørende melankolien til en mann som «prøver å bryte ned fasaden» gjør at både intervjuene og de noe uheldige redramatiseringene oppleves som sekundære, og noe som bare tjener til å binde delene sammen. Miljøet knyttet til LSD-terapien viser seg å være et passende utgangspunkt for Grants historie, slik den blir fortalt med hans egne ord. Kidels kombinasjon av bilder og selvbiografisk opplesning har en merkelig lyrisk virkning og er et vakkert formeksperiment med en beretning som hører en annen til. Den mest betakende, vellykkede og oppfinnsomme delen av filmen – og om dette var alt Becoming Cary Grant besto av, ville det vært helt flott – den ville fremstått som en strålende eksperimentell dokumentar.

Karrière. Men Kidel fletter opptakene fra Grants filmer – fra de mest ikoniske til hans mest obskure roller – sammen med hans biografi på en bemerkelsesverdig god måte. Dette gir et overbevisende og oppriktig inntrykk, selv om det å illustrere en persons liv gjennom vedkommendes kunst – film, teater, malerkunst eller litteratur – saktens er en velprøvd tilnærming i dokumentarfilmer. Publikum får i tillegg en forbausende innsikt i Grants karriere: fra han 14 år gammel sluttet seg til en gruppe akrobater, via hans første smukke hovedroller på Broadway og de katastrofale første filmprøvene (der Grant overspilte, slik han var vant til fra teaterscenen), til rollene som blass førsteelsker til berømtheter som Mae West, og endelig til McCarey, Hawks og Hitchcocks filmer. Alle tre så Grants spesielle kvaliteter, som gjorde tilførte filmene deres noe særegent.

Helt til slutt, og kanskje viktigst, er Becoming Cary Grant særlig severdig fordi den får en mann født for over 100 år siden til å fremstå levende for dagens publikum. Dette er virkelig – som det var mer vanlig å uttrykke det den gangen – filmens magi.

---
DEL