En stille form for folkemord

Kan sult avskaffes? Dagens sultkatastrofer har politiske årsaker, hevder professor Alex De Waal. Han mener hungersnød må kriminaliseres og at politiske ledere må stilles for en domstol. 

Andrew Kroglund
Kroglund er kritiker og skribent.

Mass Starvation. The History and Future of Famine

Alex De Waal

Polity Press

UK

Om vi analyserer de globale bølgene av hungersnød gjennom de siste 150 årene, ser vi at nærmere 100 millioner mennesker har omkommet. Omtrent 95 prosent av disse døde i perioden før 1980. Dette betyr at verden har blitt et mye bedre sted å være i de siste fire tiårene. Men det virker som om vi er i ferd med å ta et skritt tilbake – politisk påtvunget sult er på fremmarsj.

Mannen som forteller dette er ingen hvem som helst. I mer enn 30 år har professor Alex De Waal skrevet om sult som fenomen. Han har studert det, sett det på nært hold i felt som bistandsarbeider, vært aktivist og akademiker. I sin nye bok hevder han at vi fortsatt lever i den malthusianske villfarelsen om at hungersnød kommer som følge av overbefolkning – naturen slår tilbake med uår og avlingssvikt. Men slik har det ikke vært på lenge, ifølge De Waal. I samarbeid med stiftelsen han er daglig leder for, World Peace Foundation (WPF), har han katalogisert alle betydelige sultsituasjoner de siste 150 årene, og deretter klassifisert dem etter omfang: totale, meget omfattende eller store katastrofer. Katalogiseringen og klassifiseringen er i seg selv interessant lesning og god nok grunn til å skaffe seg boken.

Tre katastrofale bølger. Sultkatastrofene som har rammet verden kan deles inn i tre «bølger»: Den første i imperialismens tidsalder, fra 1870 til 1914, den andre i perioden De Waal kaller «den utvidede verdenskrigen» – 1915-50 – og den siste i den postkoloniale totalitarismen fra 1950 til 1985. Perioden fra 1870 og frem til første verdenskrig blir gjerne omtalt som «The late Victorian Holocaust» – et begrep innført av forfatter og historiker Mike Davis. I likhet med andre kolonimakter, kjørte Storbritannia en stram politisk og sosial linje i India, Kina og i deler av Sør-Amerika og Afrika. Da det britiske imperiet begynte sin ekspansjon i Asia på slutten av 1700-tallet, hadde India en livskraftig tekstilindustri. To hundre år sendere var den knust – ødelagt av britiske tariffer i tekstilproduksjonen. Råbomull ble skipet til England og ga den britiske tekstilindustrien monopol. Millioner av indere mistet jobben og sultet i hjel.

«Der Hungerplan». Den andre bølgen kom på starten av det 20. århundre, og var masseutryddelser utført av totalitære regimer. Nazistene henrettet seks millioner jøder. I tillegg hadde de en egen «Sultplan» («Der Hungerplan»). Planen var å sulte til døde 30 millioner mennesker i Øst-Europa – det vil si i Polen, Ukraina og Sovjetunionen. Hitler ønsket å kvitte seg med de han omtalte som «ubrukelige matsluk»: Tyskland ville ha Lebensraum. Dessuten trengte de matjorden til å brødfø sine egne. Ifølge De Waal lyktes ikke tyskerne med sin omfattende sultplan: det ble for komplisert og «bare» 6 millioner av de planlagte 30 strøk med.

Den siste og mest destruktive kategorien av sultkatastrofer før 1980, består av de som utspilte seg internt i kommunistland, som Sovjetunionen og Kina. Den verste av disse varte fra 1958 til 1962. Hungersnøden var et resultat av Mao Zedongs vanstyre og planen han kalte «det store spranget». Det ble et sprang ut i avgrunnen. 25 millioner sultet i hjel.

Mye av dette er kjent fra før, iallfall for dem som er interessert i slikt. Men det betyr selvsagt ikke at nye beskrivelser av den menneskelige galskapen ikke kan gi forfriskende perspektiver. Jeg vil også tro at detaljene i tyskernes sultplan er relativt ukjent for mange. Dessuten skriver De Waal godt, og han har stor troverdighet gjennom egne felterfaringer.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.