En stille 100-årsfeiring

Xinhai-revolusjonen førte blant annet til erklæringen av Tibet som suveren stat. Men vestlig anerkjennelse av staten har latt vente på seg.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Tsering_WoeserSend din reaksjon til debatt@nytid.no

Tsering Woeser er tibetansk forfatter, født i lhasa, og en av de første støttespillerne til nobelprisvinner liu Xiaobos «Charter 08». Woesers bøker er forbudt i Kina og hun har sittet i husarrest. I 2007 vant hun den norske forfatterforenings ytringsfrihetspris, som hun ikke fikk lov til å dra for å motta.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

Anerkjennelse. En varm, klam sommerdag i Beijing ble jeg spurt av en venn fra Tokyo:

– Hva slags følger fikk Xinhai-revolusjonen for Tibet?

Spørsmålet minnet meg på at det i år er hundre år siden Xinhai-revolusjonen. Dette er det ikke mye snakk om i Kina.

Mediene bruker mesteparten av spalteplassen på nittiårsjubileet for det kinesiske kommunistpartiet, der de promoterer «revolusjonære klassikere» akkompagnert av «rød musikk». Det ser ut som om de helt har glemt at de skylder mye til de som kastet de mandsjuriske herskerne i 1911.

Effekten Xinhai-revolusjonen hadde på Tibet, kan analyseres fra to innfallsvinkler. På den ene siden hadde den en umiddelbar effekt. En handling med symbolsk betydning, var halshuggingen av ministeren Zhao Erfeng, en guvernør i Tibet og representant for Qing-dynastiet som hadde tvangsassimilert den vestlige Kham-regionen på blodigste vis. Hæren han sendte til Nyingtri-fylket for å gjennomføre undertrykkelsen, ble stoppet og tvunget tilbake. Etter dette overga de fleste kineserne i Tibet seg.

Dermed er det grunn for å se at Xinhai-revolusjonen representerte en mulighet for Tibet på denne tiden. Den trettende Dalai Lama merket dette tydelig, og greide nesten å gripe muligheten. Etter å ha kommet tilbake fra eksil, overtok han styringen over den århundregamle tibetanske regjeringen, Kashag.

I 1913 erklærte han Tibet en suveren stat. Dette hjelper jo som kjent ikke om en nasjon ikke får anerkjennelse fra det internasjonale samfunn. På den tiden var det kun de vestlige statene som kunne gjøre en slik erklæring gyldig. Uansett hvor mye en stat vil ha sin uavhengighet, er det kun juridisk effektivt hvis det bekreftes av et internasjonalt dokument, der vestlige begrep tas i bruk.

En gyllen anledning

Hadde de ikke gitt opp på den tiden, kunne resultatet til slutt ha blitt ganske annerledes. Men tibetanerne tok ikke den sjansen. De mistet en gyllen anledning, og dette har satt sine spor fram til i dag. Som den mongolske skribenten Daxi Dongribu uttrykte det:

«Mongolias grunnleggere (…) forstod den internasjonale situasjonen på den tiden. Etter at de erklærte uavhengighet i 1911, sendte de umiddelbart en diplomat til stormaktene (…) Uigurene og tibetanerne på sin side, la alle sine krefter i religion, mens mongolene utviklet flere utmerkede politiske tenkere».

La oss sammenligne tibetanere, uigurer og mongoler: Selv om mongolene til stadighet er blitt frarøvet sin skjebne, har de likevel etablert en suveren stat, og det er til syvende og sist det som teller. Selvsagt fikk Mongolia på denne tiden sterk støtte fra den russiske tsaren.

Britene, som tibetanerne måtte sette sin lit til, lot dem enten i stikken i de viktige øyeblikkene eller angrep dem direkte – eller stod bare hjelpeløst og så på. De skrev til og med under på en tibetansk suverenitetsavtale med det mandsjuriske imperiet uten at en eneste tibetansk representant var med.

Det var faktisk Tibets gamle venn Storbritannia som var ansvarlige for at Tibet ble forrådt: I 2008 gikk britene enda lenger og sa at Kina hadde hatt suverene rettigheter over Tibet langt tilbake i tid.

Når alt kommer til alt

På den annen side har Xinhai-revolusjonen hatt en langvarig, dyptgående og intens effekt på Tibet. Dette skjedde etter revolusjonen, da president Yuan Shikai begynte å snakke om «fem nasjonaliteter som én familie», og senere, da Sun Yat-sen ble Taiwans midlertidige president og foreslo navnet «De fem nasjonaliteters republikk».

Sun sa at «å forene territoriene bebodd av Han, mandsjuriere, mongoler, Hui og tibetanere er det samme som å forene rasene Han, mandsjuriere, mongoler, Hui og tibetanere». Fra dette øyeblikket av ble et begrep født: «Tibet har alltid vært en del av Kina». Det faktum at Tibet og Mongolia hadde erklært sin suverenitet og anerkjent hverandres, ble ignorert.

Sun Yat-sen er ikke bare den kinesiske republikkens grunnlegger, med de verdiene som fremdeles holdes i hevd på Taiwan. Hans portrett er også de senere år blitt hengt opp på Den himmelske freds plass under feiringene av nasjonaldagen og 1. mai, sammen med portrettet av hans motstykke, Mao Tse-Tung.

Dette viser at det spiller ingen rolle om vi ser mot Koumintang eller Kommunistpartiet: Denne tanken om en «republikk av fem nasjonaliteter» er holdt i hevd av alle. Det som høres ut som likhet, harmoni og skjønnhet er i virkeligheten noe helt annet: Uansett om vi snakker om de «fem nasjonalitetene» fra den tiden eller de 56 minoritetene av i dag, blir de alle kategorisert som én enkelt etnisk gruppe når alt kommer til alt.

Tibetanere burde alltid forsøke å se fremover. For svake og sårbare befolkningsgrupper er det ekstremt viktig å bestemme seg for hva slags vei en vil velge i fremtiden. Hvis ikke, klarer en ikke å gå tilbake.

Publiseres i samarbeid med highpeakspureearth.com.

Oversatt fra engelsk av Kristian Krohg-Sørensen.

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 02.09.2011. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL