Abonnement 790/år eller 195/kvartal

En stemme fra Polen

ESSAY / Det er pinlig å se på hvor forferderlig Lov- og rettferdighetspartiet (PiS) og regjeringen oppfører seg. Vi signerer underskriftskampanjer.

Jeg føler meg litt som den lille prinsen, han som lander på en sjelden planet. På en måte er jeg alene her, innelåst, locked down, slik vi alle er, akkurat som kommunistene ønsket: «I alle land, foren dere!» Så vi virker forenet mot en usynlig fiende. Jeg er en bokser som kjemper mot denne usynlige fienden, uten publikum, og dette spillet ser ut til å ikke ha noen ende. Her er min lille, private planet, mens den større planeten heter Polen.

Regjeringer i mange land bestemte seg for å ta vare på de svakeste – utrolig i tiden med global tro på fremgang. Fremfor vekst og økt profitt bestemte vi oss for å låse oss inne for å beskytte gamle og svake.

Men, på min planet får jeg ikke sove om natten. Og poeter skal ikke skrive om politikk. Poeter kan klage, det er deres samfunnsplikt. Når vi er vitne til urettferdighet fra de styrende, vil vi heve stemmen. Hva er vanskelig nå? Følelser. Det som skjer rundt meg. Jeg har venner over hele verden og holder kontakten. Virus er internasjonalt, globalt, men måten vi håndterer det på, er veldig nasjonalt: Vi stenger grenser. Noen bruker situasjonen til å kjempe for total makt: Trump, Erdogan, Orbán, Kaczyński …

Lånte hunder av naboer

Her, i Warszawa, prøver jeg å være fornuftig, men det er ikke lett. Vi er egentlig helt innelåst, politi og militære patruljerer gatene. Er gevær det beste våpenet mot viruset?

I hele april var alle parkene stengt. Bøtene var høye. Du fikk bare lov til å gå 200 meter til butikken, til et sykehus, eller for å lufte hunden. Folk begynte derfor å låne hunder fra venner og naboer. Til og med de som bor sammen, fikk bøter for å stå for nær hverandre på gaten. Man fikk ikke gå tur i skogen, men det var lov til å gå på jakt – regjeringen rådet oss til å ta med barna på jakt. Men folk begynte å protestere – det beste i Polen er at vi aldri gir oss, vi elsker å protestere. Vi er veteraner i protest.

Det er pinlig å se på hvor forferderlig høyrepartiet PiS og regjeringen oppfører seg – de vil begå coup d’état. De ønsket å avholde presidentvalg 10. mai. De ønsker å endre grunnloven. Visestatsminister Jacek Sasin fikk produsert 30 millioner stemmekort, men valget ble ikke gjennomført – både valgkommisjon og postbud var avskåret fra å oppfylle sine oppgaver.

Hjelpen kommer ikke fra myndighetene, men fra folk lokalt.

Polens regjering

President Andrzej Duda har nettopp utnevnt to nye høyesterettsdommere, noe som er imot loven. Vi vet også at helsedepartementet kjøpte og betalte langt mer enn nødvendig – men uten å sjekke kvaliteten fikk de verdiløse munnbind for over 12 millioner kroner. Skiinstruktøren som fikk alle pengene, er en venn av helseminister Łukasz Szumowskis familie. Transaksjonen ble tilrettelagt av broren til helseministeren, og ble avsluttet av viseminister Janusz Cieszyński.

Andrzej Duda. Foto: Wikipedia
Andrzej Duda. Foto: Wikipedia

Regjeringen har skjult fakta om antallet smittede og døde. Hvis noen har en hjertesykdom eller annet og blir smittet og dør av covid-19, er det hjertesykdommen som oppgis som årsak.

Ved noen pleiehjem er alle mennesker syke, uten at en eneste lege sendes dit. Men en sykepleier her i Warszawa meldte seg frivillig og tok seg av 24 syke mennesker, alene. Hun gjorde bare sin plikt, sa hun.

Arbeidsledigheten er høy. En venn prøvde å ringe ZUS (tilsvarende NAV i Norge) og fikk beskjed om at han var nummer 987 i køen – etter noen timer var han nummer 865, så forsvant signalet. Selskapet hans gikk konkurs. Det var ingen reell hjelp å få fra regjeringen.

Protesterer i kø

Samtidig gjør ikke regjeringen noe som helst for å beskytte oss. Legene opptrer på egen hånd. Det er veldig vanskelig til å få testet seg, og situasjonen på sykehusene er virkelig dårlig. Vel, det er ikke bedre i Spania og Italia. Men her i Polen fikk ikke legene hjelp.

Og nylig tok en kvinne fra høyresidens parti (en kvinne, mind you) initiativ til en lov som innebærer totalforbud mot abort. Vi protesterer igjen: Kvinner holder plakater med bilder av kvinner i munnbind med en karakteristisk torden påtrykket. Jeg har et slikt hjerte med torden på Facebook-profilen min nå. Kvinnene står i kø med plakatene foran butikken – med to meters distanse, slik at politiet ikke kan ta dem. Vi signerer underskriftskampanjer.

Niels Bo Bojesen (Dk)-Reopening. Se Libex.Eu

Menneskelig trøst

Men vi finner trøst hos enkeltmennesker som viser hjertelag og hjelper hverandre. Folk melder seg frivillig og hjelper. Eksempelvis lager noen restauranter gratis mat til sykehusene. Mange kvinner syr munnbind – uten vederlag. For munnbind er påkrevd, for alle, hver dag, overalt. Hjelpen kommer ikke fra myndighetene, men fra folk lokalt.

Til og med de som bor sammen, fikk bøter for å stå for nær hverandre på gaten.

Hver kveld kan vi se folk på balkongene sine klappe for legene. Min tanke er da at folk er flotte, folk er vakre! Men så: «Kanskje de gjør det med tanke på seg selv?» For alle snakker om hva som vil skje i fremtiden. Jeg tror nok alt blir ved det samme; det er bare formen som endrer seg. Kanskje vi blir mer kontrollert, mer distansert. Likevel vil vi elske og hate på samme måte, være sjalu, stolte, redde, glade, triste, og drømme og håpe.

«Vi har det bra»

Vår regjering ønsker makt. Den ønsker å holde valg så snart som mulig fordi den vet at den ellers vil tape. Dette er myndighetenes prioritet – samtidig som mennesker dør, mister jobber, lider, samtidig som mange barn verken har internett eller datamaskin, men pålegges skolegang på nett.

Polens offisielle tv-kanal sier at «vi har det bra». Jeg skal spare deg for flere lange sirkushistorier. Jeg venter heller på en polsk Gogol eller Bulgakov som kan skrive om dette og i det minste få det til å høres vittig ut.

I disse tider fortsetter jeg heller å lese Emil Cioran, denne rumensk-franske tenkeren, for hans melankoli trøster meg på et vis. Som Cioran skrev i et brev til vennen Arșavir Acterian: «Jeg håper helseproblemene dine ikke er så alvorlige som du ser ut til å antyde. Uansett skulle jeg ønske at det var litt litteratur i frykten din.»



Følg redaktør Truls Lie på X(twitter) eller Telegram

Se redaktørens blogg på twitter/X

Du vil kanskje også like