Filmen Gunda kan sees som en kritikk av menneskets syn på dyrene. Ved å heve seg over naturen, over det som er annerledes, har mennesket mistet evnen til å se hva som befinner seg i den, de mange eksistensformene som ikke ligner våre egne. Måten vi ser på, betinger måten vi handler på: Endrer vi syn, endrer vi handling. Det er derfor ikke overraskende at nettopp synet er tema i Slik Gunda ser verden.
Gunda er en utpreget visuell film. Filmen mangler et tydelig narrativ, og den mangler språk. Selv musikk er utelatt. Mangelen på alle disse elementene gjør at vi tvinges til å fastholde det oppmerksomme blikket på grisen. Den er også en langsom film: Tilskueren tvinges til å dvele ved situasjonene, til å være vitne til fødselen, leken, matingen og morens forvirring og fortvilelse da grisungene blir tatt fra henne. Gjennom de lange scenene justerer vi gradvis måten vi ser på: Vi blir gitt en mulighet til å åpne oss for grisens verden, til å se den på ny.
En film som er strippet for et antro-posentrisk syn på dyr.
Men er det mulig å se på ny? Å se er ingen enkel aktivitet; vi ser aldri verden med et nøytralt, reseptivt blikk. Vi ser den derimot alltid som noe, og vår kulturelle bakgrunn dikterer eller former det vi ser. Det er vanskelig å få oss til å se noe på en måte som overskrider våre kulturelle fortolkningsrammer – men det er det filmen Gunda krever av tilskueren. Som Mariken Lauvstad peker på [se essay i oppslaget], betinger kulturen vår også hva som er severdig, hva som er verdt vårt blikk og dermed vår anerkjennelse: «Vi mennesker er sjelden nysgjerrige på det vi kulturelt sett ikke anser som særlig verdifullt, men vi kan lett bli nysgjerrige, gjennom å dvele ved det vi ser.»
Øyet har også andre funksjoner: I blikket uttrykker vi vår anerkjennelse av den andre, vi møter den andres sjel. Vi snakker for eksempel om det «å bli sett» som å anerkjennes, å bli møtt med menneskelighet. Synet kan også knyttes til erkjennelse, noe som gjenspeiles i dagligspråket, der uttrykkene «å ha innsikt», «å få et overblikk» og «å ha en åpenbaring» avslører vår tiltro til forbindelsen mellom syn og kunnskap, syn og sannhet.
I filmen Gunda spiller regissøren på disse forskjellige måtene å se på. Vi får en sjanse til å se grisen på ny, og da på grisens egne premisser. Dette møtet med grisen gir oss et innblikk i en eksistensform som er grunnleggende annerledes enn vår egen. Og nettopp fordi det blir satt spørsmålstegn ved hvorvidt vi faktisk kjenner grisens vesen, problematiseres også, implisitt, menneskets herredømme over den. Ideen om grisen som et stykke kjøtt er nemlig en ytterst menneskelig idé: Det er en abstraksjon som ikke yter grisens egenart rettferdighet. Filmen gjør oss fremmed for denne tanken og presenterer oss for Gunda. Gunda som gris og Gunda som individ. Dette har regissøren fått til ved å unngå å assimilere det som er fremmed, inn i kjente, menneskelige fortolkningsrammer: Grisen får tale for seg.
Antroposentrisme
Som tilskuere til grisen Gundas liv er vi – kanskje for første gang – vitne til en film som er strippet for et antroposentrisk syn på dyr. Antroposentrisme kan forstås ikke bare som materiell utnyttelse av naturen og dyreriket, men også som en måte å se på. Å se antroposentrisk er, slik ordet tilsier, å se mennesket som sentrum av verden, som målestokk for resten. Dette innebærer at vi tilskriver dyrene verdi ut ifra hvorvidt de er verdifulle for oss. Men det innebærer også en eksistensiell (ontologisk) forflatning av disse dyrene, en manglende evne til å se hvordan de er forskjellige, fra hverandre og fra oss, at dyr har individualitet og dermed sin egen verden.
I Gunda fungerer det visuelle som kunnskapskilde. Kunnskapen vi sitter igjen med, er ikke språklig, men ligger i den stumme skildringen av grisens væremåte, en slags vesensskildring. Og når vi hengir oss til skildringen – og får mulighet til å se grisen på ny – blir vi også nødt til å ta stilling til de etiske følgene. Anerkjennelsen av dens vesen blir vår oppgave. Vi kan forsøke å motstå, forsøke å forbli innenfor våre vante måter å se på, men da avfeier vi også grisens presserende krav til oss: å bli sett i sin individualitet, og å bli behandlet deretter.
Se også: Slik Gunda ser verden