(THIS ARTICLE IS MACHINE TRANSLATED by Google from Norwegian)
USAs forsvarsminister Lloyd Austin snakket på en pressekonferanse i november om Russlands «imperiale aggresjon» og «selvvalgte krig». Hans forsvarssjef Mark Milley gjentok Austins ord og sa at Russland ønsker å erobre Ukraina, for Russland er «aggressivt» og har aldri akseptert Ukraina som en selvstendig stat.
President Vladimir Putin på den andre siden beskriver krigen som «en eksistensiell krig», som en krig for å sikre Russlands overlevelse som stat. For ham dreier det seg om en speilvendt Cuba-krise, om å forhindre at amerikanske styrker vil kunne bli plassert i Ukraina tett på Moskva – slik USA i 1962 forhindret at sovjetiske styrker og missiler ville bli basert på Cuba.
Putin har også uttalt at han hadde håpet at Minskavtalen fra 2014–15 skulle bli implementert (den ville gitt Donetsk og Lugansk en relativ autonomi), men det viste seg at Ukraina aldri hadde akseptert avtalen. Tidligere president Petro Porosjenko sa i juni 2022 at han signerte avtalen fordi Ukraina måtte kjøpe seg tid til å bygge opp sin militære styrke, for å kunne gjenerobre Donetsk-Lugansk. I mars 2021 besluttet president Zelenskyj også å gjenerobre Krim. Kyiv hadde bombet Donetsk-Lugansk i åtte år. Opptil 14 000 mann og kvinner var blitt drept, og nå planla Ukraina en offensiv som ville kunne drepe titusener av de ukrainerne i området som snakket russisk. Ifølge Putin måtte Russland gripe inn for å beskytte den russiskspråklige befolkningen.
Sikkerhet
Austin og Milleys versjon er uforenlig med Putins. Men finnes det objektive kriterier for å fastslå hvem som har rett? Vi vet at for å erobre et land, men også for å sette inn et Quisling-regime, kreves det en okkupasjon – noe også Norge har erfart. En slik okkupasjon vil ifølge amerikansk militærteori kreve én soldat per 40-50 innbyggere. Ifølge general Milley gikk Russland inn med 170 000–180 000 mann, mens en okkupasjon ville krevd i det minste en million russiske soldater, en fem-seks ganger så stor styrke. Men erfaringen sier at Russland ville ha benyttet en mye større styrke. Da man okkuperte Tsjekkoslovakia i 1968, gikk man inn med 10-12 ganger så mange soldater per innbygger jevnført med i Ukraina i 2022.
Den russiske versjonen fremstår som mer troverdig.
Hvis Russland hadde ønsket å okkupere Ukraina, ville man ha gått inn med en nærmere ti ganger så stor styrke. Vi kan således si at Russland verken hadde til hensikt å erobre Ukraina eller å sette inn et Quisling-regime. Det vet naturligvis også Austin og Miller. Den russiske versjonen fremstår som mer troverdig. Russland ville garantere sikkerheten for Donetsk og Lugansk, sikre Krim og dermed også vannressursene til Krim fra Kherson, som Kiev-regimet hadde kuttet. Man ville nok også ta Zaporizjzja, landforbindelsen mellom Krim-Kherson og Donetsk.
Disse russiskspråklige områdene støttet president Viktor Janukovitsj i 2010. De gjorde deretter opprør mot Kiev-regimet etter statskuppet mot Janukovitsj i februar 2014. Hvis de russiske styrkenes oppgave var å gjenopprette den russiskspråklige befolkningens sikkerhet i det østlige Ukraina, fremstår 170 000–180 000 mann som en mer rimelig styrke.
Men Russland ville også for enhver pris forhindre at Ukraina ble trukket inn i NATO og derfor ble et brohode for USAs militærmakt. Moskva ville videre sikre at Ukrainas styrker og særlig de høyreekstreme «Bandera-styrkene» ble så svekket at de ikke ville kunne angripe Russland. Og disse kravene er absolutte. Hvis krigen hadde dreid seg om territorium, ville begge sider ha kunnet satt seg ned og forhandlet om en grensedragning (og jo mer vestlig våpenstøtte, desto sterkere ville Ukraina stått i forhandlingene).
Russland vil drive krigen helt til Vesten aksepterer vilkårene for russisk sikkerhet.
Men dette er en feilslutning. For Russland er krigen ikke en selvvalgt krig, men en eksistensiell krig. Russland vil derfor drive krigen helt til Vesten aksepterer vilkårene for russisk sikkerhet. En slik aksept har siden 1949 ligget til grunn for norsk politikk (basepolitikken og atompolitikken) – men gjør det ikke lenger. USA har flyttet frem sine posisjoner. Hvis Vesten gir mer våpen til Ukraina, betyr det kun at Russland vil fortsette å trappe opp krigen. Kyiv vil aldri være i stand til å gjenerobre Krim eller Donbass, siden Russland vil forhindre det for enhver pris. Russland vil nå sette inn en langt større styrke og en massiv bombing, i likhet med hva USA pleier å innlede sine kriger med – men som Russland først ville unngå for ikke å skade sivile.
Vestlig hybris
Norske politikere sier at vår våpenstøtte har til hensikt å hjelpe Ukraina, men hvis Putin oppfatter krigen som «eksistensiell», kommer flere våpen kun til å eskalere krigen og ta livet av enda flere soldater – ukrainere så vel som russere. Konsekvensen av våpenstøtten er entydig: Den vil ikke føre til ukrainsk seier, men til en ødeleggelse av Ukraina med hundretusentalls drepte unge menn. Våpnene til Ukraina vil i praksis bli til ‘giljotiner’ for å henrette en generasjon av unge ukrainske menn, men kanskje også tusentalls polakker og rumenere som også deltar i krigen. Ukraina har hele tiden forsøkt å dra inn NATO direkte i krigen, og kanskje vil man lykkes med det. Med den hybris vi finner i Vesten, må vi regne med at krigen vil komme til å trappes opp til Europa, mens Russland neppe vil la seg avskrekkes av en slik krig. Kanskje vil begge sider komme til å benytte sterkere våpen, kanskje atomvåpen.
Norske politikere har ikke sett alvoret i denne krigen. Russland vil aldri la Donbass eller Krim falle.
