En smertefull katarsis

Sofia Haugan vil lage en helaftens dokumentarfilm om faren som er narkoman. Men først må hun finne ham. 
Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør.
Email: ellen@landefilm.com
Publisert: 01.03.2018

HUMAN 2018: RØVERDATTER (My heart belongs to daddy)

Sofia Haugan

Norge

NB! SPOILERE UNDERVEIS.

Filmen starter med at Sofia ringer på en dør. Kvinnen som åpner forteller at heller ikke hun har sett faren hennes på mange år. Sofia fortsetter å lete, gatelangs og uten hell.

19 måneder senere kjører hun for å hente faren, som kommer ut av fengsel. Han virker kjekk og ufarlig. I passasjersetet klager han: «Jeg har aldri sitti lenge før». Munnrapt svarer hun: «Det blir jo bare lengre og lengre straffer for hver gang!» «Det vet du mye om, du som bare er 26», repliserer faren og ler. Sofia sender ham en grimase. Praten virker usedvanlig lett og ledig, situasjonen tatt i betraktning. Sofia vet altfor mye om konsekvensene av farens valg. Begge scenene er symptomatisk for stilen og innholdet i filmen.

Å være «røverdatter» er ingen spøk, men det kan bli en brukbar historie. «Som liten skjøt jeg og pappa med pil og bue, vi lekte også ‘gjem ølflaska’, ‘sjekk opp bartenderen’ og ‘løp fra taxiregningen’. Disse lekene eskalerte, helt til jeg og mamma måtte flykte for livet.» Sofia Haugans dokumentar oser av sjarm, sårbarhet og humor. Hun har mye på hjertet, og hun vil mange ting på én gang. Og jo verre ting blir, jo staere blir hun: Sofia har satt seg fore å hjelpe faren, for å se om han kan være en far for henne. Hun skal sørge for at han blir rusfri.

Å være «røverdatter» er ingen spøk, men det kan bli en brukbar historie.

Alt for filmen. Tar Sofia seg vann over hodet? Ja. Hun ender opp med å bli den voksne i relasjonen, den som tilrettelegger alt. Konfliktlinjen handler lenge om hvorvidt det lar seg gjøre å avruse faren. Han sprekker, og tyr til de samme tynnslitte unnskyldningene. Allikevel: Farens mulige rehabilitering er gulroten som gjør det umulig for Sofia å kutte kontakten. Hun er sågar til stede mens han setter en sprøyte. Kamera ruller, men Sofia selv velger å se bort idet sprøyten settes. Men hun slipper ikke unna: gjentatte ganger får hun se dette, under redigeringen av filmen og på filmvisningene. Og ikke bare dette ene opptaket, dette ene skuddet.

Innenfor denne filmsjangeren forventer publikum konfrontasjoner og store følelser. Røverdatter innfrir, men støtter seg formmessig på dveling ved sprøyter som settes, og på den medfølgende rusen. Grepet pakkes inn i forsøk på forsonende humor. Den stående vitsen er at man ikke kan dra på avrusning hvis man ikke har noe å ruse seg fra. Sofia er usedvanlig tålmodig og hjelpsom. Får hun ikke snart nok?

Filmen sensasjonaliserer det samme rusmisbruket som er grunn til at Sofia verken kjenner, eller blir kjent med, faren sin. Hun blir derimot godt kjent med faren i rollen som junkie. Jeg undres hvordan Haugan håndterte det å skulle gå gjennom hundrevis av timer med opptak av faren. Greide hun å se på alt, eller overlot hun det meste til klipperen? Hvordan var det for henne å se alle øyeblikkene, klippet sammen til en helaftens film?

Iscenesettelser som rakner. Faren har stått for de fleste «rusopptakene» selv, og opplever dermed at han gir datteren noe, selv om rusen er det som sårer og skaper avstand. I et av opptakene klager han over sin aktive selvmedisinering. Farens filming bærer preg av forsøket på å iscenesette seg selv. I starten har han rigget seg til med blomster, pils og rene klær. Men bildet rakner: Utover i filmen er det stereotypien av en junkie han gir oss. Han sykler frenetisk rundt, med lua dratt godt ned, sikter mot kamera med (leke)gevær og ruser seg kameravant. Det topper seg i en lang tagning med overtoninger: Kjæresten hans skyter heroin på do natten før de skal inn til avrusning. Lydsporet avslører at han gjør det samme. Mens dette pågår, vet vi at det ikke er lenge siden kjæresten tok en overdose, og ble reddet av ambulansepersonell.

Dødelighet og risiko konfronteres ikke. Grensene for rusmisbruk utydeliggjøres. Film og tv-industrien flørter med dop og kriminalitet, lar det være farlig spenningskrydder. Faren og filmen følger bare den gitte konvensjonen, men det gir en besk bismak. Publikum heier likevel på Sofia, og ønsker så inderlig at hun snart må få nok. At hun må slutte å hjelpe mannen som selvmedlidende mener han ble fratatt en datter, som ikke vil innse at det var rusavhengighet og voldsutagering som kom imellom dem. Skadene han har forårsaket, er han ferdig med. Hun har jo greid seg. Men hva vet han om det? Er ikke datterens insisterende, mangeårige filming bevis for det motsatte: At hun desperat leter etter et sted å plassere egne tanker og følelser?

Filmen sensasjonaliserer det samme rusmisbruket som er grunn til at Sofia verken kjenner, eller blir kjent med, faren sin.

Smertefull konfrontasjon. Sofia tar tak. Hun tvinger seg selv og faren ned i sofaen til selvransakelse: Hva vil de oppnå med filmen? Han vil bli kjent med henne, svarer han. Hvordan skal han kunne bli det, så lenge hun er fanget i rollen som den som tar ansvar for ham? Sofia har store forventninger – mest til seg selv. I løpet av filmen klarer hun å justere disse forventningene. Hun begynner å innse at farens avrusning ikke er hennes ansvar, ei heller hennes valg.

Sofia tar den etterlengtede konfrontasjonen, og går. Det gjør godt å se henne gi slipp på børen. Altfor mange barn av rusmisbrukere påtar seg ansvaret for foreldrene. Med denne filmen deler Sofia Haugan prosessen det er å hanskes med noe som aldri blir lett.

Haugan beskriver godt at det verste er når man tillater seg å håpe – det er da man blir sårbar. Hanne Hukkelbergs musikk innehar alle de følelsene Sofia så modig står i. Musikken løfter filmen mot en emosjonell katarsis. Filmskaperen får ikke den slutten hun håper på, men hun får dykket dypt ned i egne følelser og kjent på egen livskraft.

Tittelen Røverdatter gir en dobbelt klangbunn. Nylig kom det frem at Astrid Lindgrens kjente barnebok Ronja Røverdatter er inspirert av en ung kvinne som slet med rusmisbruk og psykiske problemer. Aksen i historien er den vanskelige relasjonen til faren.

Filmen vises på Human IDFF i Oslo fra 7. til 13.mars

Kommentarer