En smertefull katarsis

Sofia Haugan vil lage en helaftens dokumentarfilm om faren som er narkoman. Men først må hun finne ham. 

Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør.

HUMAN 2018: RØVERDATTER (My heart belongs to daddy)

Sofia Haugan

Norge

NB! SPOILERE UNDERVEIS.

Filmen starter med at Sofia ringer på en dør. Kvinnen som åpner forteller at heller ikke hun har sett faren hennes på mange år. Sofia fortsetter å lete, gatelangs og uten hell.

19 måneder senere kjører hun for å hente faren, som kommer ut av fengsel. Han virker kjekk og ufarlig. I passasjersetet klager han: «Jeg har aldri sitti lenge før». Munnrapt svarer hun: «Det blir jo bare lengre og lengre straffer for hver gang!» «Det vet du mye om, du som bare er 26», repliserer faren og ler. Sofia sender ham en grimase. Praten virker usedvanlig lett og ledig, situasjonen tatt i betraktning. Sofia vet altfor mye om konsekvensene av farens valg. Begge scenene er symptomatisk for stilen og innholdet i filmen.

Å være «røverdatter» er ingen spøk, men det kan bli en brukbar historie. «Som liten skjøt jeg og pappa med pil og bue, vi lekte også ‘gjem ølflaska’, ‘sjekk opp bartenderen’ og ‘løp fra taxiregningen’. Disse lekene eskalerte, helt til jeg og mamma måtte flykte for livet.» Sofia Haugans dokumentar oser av sjarm, sårbarhet og humor. Hun har mye på hjertet, og hun vil mange ting på én gang. Og jo verre ting blir, jo staere blir hun: Sofia har satt seg fore å hjelpe faren, for å se om han kan være en far for henne. Hun skal sørge for at han blir rusfri.

Å være «røverdatter» er ingen spøk, men det kan bli en brukbar historie.

Alt for filmen. Tar Sofia seg vann over hodet? Ja. Hun ender opp med å bli den voksne i relasjonen, den som tilrettelegger alt. Konfliktlinjen handler lenge om hvorvidt det lar seg gjøre å avruse faren. Han sprekker, og tyr til de samme tynnslitte unnskyldningene. Allikevel: Farens mulige rehabilitering er gulroten som gjør det umulig for Sofia å kutte kontakten. Hun er sågar til stede mens han setter en sprøyte. Kamera ruller, men Sofia selv velger å se bort idet sprøyten settes. Men hun slipper ikke unna: gjentatte ganger får hun se dette, under redigeringen av filmen og på filmvisningene. Og ikke bare dette ene opptaket, dette ene skuddet.

Innenfor denne filmsjangeren forventer publikum konfrontasjoner og store følelser. Røverdatter innfrir, men støtter seg formmessig på dveling ved sprøyter som settes, og på den medfølgende rusen. Grepet pakkes inn i forsøk på forsonende humor. Den stående vitsen er at man ikke kan dra på avrusning hvis man ikke har noe å ruse seg fra. Sofia er usedvanlig tålmodig og hjelpsom. Får hun ikke snart nok?

Filmen sensasjonaliserer det samme rusmisbruket som er grunn til at Sofia verken kjenner, eller blir kjent med, faren sin. Hun blir derimot godt kjent med faren i rollen som junkie. Jeg undres hvordan Haugan håndterte det å skulle gå gjennom hundrevis av timer med opptak av faren. Greide hun å se på alt, eller overlot hun det meste til klipperen? Hvordan var det for henne å se alle øyeblikkene, klippet sammen til en helaftens film?

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.