En sjuskete business

Norges viktigste krigsinnsats skjer på Raufoss og Kongsberg. Her produseres død og lidelser, med statlige eierinteresser.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Våpenproduksjon. Ansvar og etikk er blitt en trend, såpass viktig at retningslinjer for statens eierinteresser gjennom oljefondet ikke tillater kjøp av aksjer i visse utenlandske våpenselskaper. Men det å eie deler av Nammo på Raufoss og forgreininger andre steder i verden, går helt greit. Selskapet har økt salget voldsomt de siste årene. En av de tetteste forbindelsene er til et amerikansk selskap Talley, som er en divisjon i Nammo og som enten bruker produkter fra Raufoss i det de selv lager, eller selger videre det de kjøper fra Nammo.

Statlig aksjemajoritet

Det er en sjuskete business, så sett fra den rødgrønne regjeringens side er det vel best å ikke vite alt for mye om hvor noe av verdens mest avanserte ammunisjon eksploderer. At for øyeblikket brukes mye av produksjonen på Raufoss til å bombe i stykker Afghanistan.

På Kongsberg har også staten aksjemajoritet, og her lager noen av våre fremste sivilingeniører raketter og styringssystemer i raketter som helt målrettet de siste årene har truffet alt mulig rart unntatt Osama bin Laden. Godt da å vite at deres fagforening Tekna har et eget etisk råd, men så langt har vel ingen noensinne hørt en eneste kritisk stemme fra ingeniørene om at det kanskje ikke er så bra å tjene penger på å eksplodere tilværelsen til andre mennesker.

I det hele tatt er det ganske stille derfra i diskusjonen om norsk våpenhandel. Det kan virke som om det meste handler om vi har gode nok retningslinjer for norsk våpeneksport. Så lenge retningslinjene er gode, betyr det antagelig mindre at resultatet er at norsk produsert ammunisjon og våpen er vårt viktigste bidrag til krigene i Irak og Afghanistan.

– Vi burde bruke vår velstand på å skape løsninger og produkter som verden trenger.

Destruktivt arbeid

Norge er et av verdens rikeste land. Vi burde bruke vår velstand på å skape løsninger og produkter som verden trenger. Sivilingeniørene burde selvsagt takke nei til å produsere raketter og ammunisjon. Fagforeningen deres burde motivere medlemmene til å ta jobber som gjør verden rikere og bedre, og be de holde seg unna verdens mest lurvete næring. Det samme gjelder LO, som hver 1. mai samler tusenvis i gatene rundt om i Norge for å markere arbeidernes dag og internasjonal solidaritet. Vi som deltar i Oslo ser alle de som går i tog fra ulike deler av verden, og lurer på hvor lang tid det skal ta før LOs leder fra Kongsberg tar initiativ til omstilling av industrien på Kongsberg. Pengene som triller inn i kassa til Kongsberggruppen gjør det vanskelig å skape langsiktige satsinger innenfor andre områder hvor risikoen er høy, men mulighetene er store – for eksempel utvikling av navigasjon og styringsinstrumenter til sivil lufttrafikk, avanserte tog og båter og alt det som vi egentlig trenger, men som bevilgningene til våpenindustrien på Kongsberg nå overskygger.

Og den rød-grønne regjeringen bør rett og slett bruke makten de har til å bevege Norge i retning av det de sier de vil: At Norge skal være en fredsnasjon. Da må vi rett og slett slutte å tjene milliarder på våpen og krig. Det å ha strenge retningslinjer har vist seg å ikke være nok. Våpeneksportpraksisen må skjerpes og vi er nå nødt til å meisle ut en politikk for omstilling, og omsider nedleggelse av norsk våpenindustri.

---
DEL