Pankaj Mishra: Age of Anger – A History of the Present . Forlag: Allan Lane

En sinnesyk verden

En bedre guide til samtidens politiske landskap enn Pankaj Mishras siste bok finner du ikke akkurat nå. 

Kjetil Røed
Email: kjetilroed@gmail.com
Publisert: 11.04.2017
Age of Anger – A History of the Present
Forfatter: Pankaj Mishra
Forlag Allan Lane,

Hvordan skal vi forstå den politiske situasjonen i verden i dag? Er det i det hele tatt mulig å få noen skikkelig oversikt?

Ta for eksempel «den sinte, hvite arbeiderklassen» som stemte på Trump. Dette er folk som har mistet jobbene sine eller ikke har hatt noe lønnsvekst siden 70-tallet – til forskjell fra de urbane elitene. De er ikke alene. Vi ser liknende grupperinger i bunnen av politiske bevegelser i Europa, anført av populistiske politikere som Geert Wilders og Marine Le Pen. I Polen og Ungarn har vi allerede høyreradikale på plass i ledelsen og Erdogan drar Tyrkia i umiskjennelig despotisk retning, i takt med Putins «tsarifisering» av Russland. I Myanmar har til og med buddhister satt i gang etnisk rensning (hvem hadde forventet noe sånt?). Frykt for minoriteter, rasisme og uforsonlig og hatsk ordbruk er blitt comme il faut. Islam er, for mange, blitt syndebukken, eller – som Hege Storhaug så stupid formulerer det – «den ellevte landeplage». Med Trump og Erdogan, og nå også Wilders, er dessuten pressen under angrep. Fake news og alternative fakta er i ferd med å bli gangbar mynt i flere politiske miljøer rundt omkring i verden. Hvordan havnet vi her?

Skrap i overflaten. Skal vi begynne å forstå, må vi skrape i vårt eget selvbilde, sier den indiske politiske essayisten Pankaj Mishra i sin nye bok Age of Anger – A History of the Present. Under overflaten vil vi se et mer sammensatt mønster enn de dikotomiene vi vanligvis opererer med kan forklare. Irrasjonell/rasjonell, moderne/umoderne, u-land/i-land og så videre. I stedet for å søke løsninger her, bør vi tilbake til opplysningstiden, mener han. Det er i denne epoken tanken om mennesker som rasjonelle aktører som først og fremst er interessert i å maksimere inntekt og lykke, ble definert som «utvikling». Denne abstrakte måten å tenke fremskritt på fikk kanskje sin mest distinkte form i utilitarismens talsmann John Stuart Mill og hans analyse av menneskets beste som det å unngå smerte og øke glede og nytelse.

«Indeed, we live today in a vast, homogeneous world market, in which human beings are programmed to maximize their self-interest and aspire to the same things, regardless of their difference of cultural background and individual temperament. The world seems more literate, interconnected and prosperous than at any other time in history. [But] the promised universal civilization – one harmonized by a combination of universal suffrage, broad educational opportunities, steady economic growth, and private initiative and personal advancement – has not materialized.»

… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer