En sinnesyk verden

Pankaj Mishra: Age of Anger – A History of the Present . Forlag: Allan Lane

En bedre guide til samtidens politiske landskap enn Pankaj Mishras siste bok finner du ikke akkurat nå. 

Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.

Age of Anger – A History of the Present

Pankaj Mishra

Forlag Allan Lane

Hvordan skal vi forstå den politiske situasjonen i verden i dag? Er det i det hele tatt mulig å få noen skikkelig oversikt?

Ta for eksempel «den sinte, hvite arbeiderklassen» som stemte på Trump. Dette er folk som har mistet jobbene sine eller ikke har hatt noe lønnsvekst siden 70-tallet – til forskjell fra de urbane elitene. De er ikke alene. Vi ser liknende grupperinger i bunnen av politiske bevegelser i Europa, anført av populistiske politikere som Geert Wilders og Marine Le Pen. I Polen og Ungarn har vi allerede høyreradikale på plass i ledelsen og Erdogan drar Tyrkia i umiskjennelig despotisk retning, i takt med Putins «tsarifisering» av Russland. I Myanmar har til og med buddhister satt i gang etnisk rensning (hvem hadde forventet noe sånt?). Frykt for minoriteter, rasisme og uforsonlig og hatsk ordbruk er blitt comme il faut. Islam er, for mange, blitt syndebukken, eller – som Hege Storhaug så stupid formulerer det – «den ellevte landeplage». Med Trump og Erdogan, og nå også Wilders, er dessuten pressen under angrep. Fake news og alternative fakta er i ferd med å bli gangbar mynt i flere politiske miljøer rundt omkring i verden. Hvordan havnet vi her?

Skrap i overflaten. Skal vi begynne å forstå, må vi skrape i vårt eget selvbilde, sier den indiske politiske essayisten Pankaj Mishra i sin nye bok Age of Anger – A History of the Present. Under overflaten vil vi se et mer sammensatt mønster enn de dikotomiene vi vanligvis opererer med kan forklare. Irrasjonell/rasjonell, moderne/umoderne, u-land/i-land og så videre. I stedet for å søke løsninger her, bør vi tilbake til opplysningstiden, mener han. Det er i denne epoken tanken om mennesker som rasjonelle aktører som først og fremst er interessert i å maksimere inntekt og lykke, ble definert som «utvikling». Denne abstrakte måten å tenke fremskritt på fikk kanskje sin mest distinkte form i utilitarismens talsmann John Stuart Mill og hans analyse av menneskets beste som det å unngå smerte og øke glede og nytelse.

«Indeed, we live today in a vast, homogeneous world market, in which human beings are programmed to maximize their self-interest and aspire to the same things, regardless of their difference of cultural background and individual temperament. The world seems more literate, interconnected and prosperous than at any other time in history. [But] the promised universal civilization – one harmonized by a combination of universal suffrage, broad educational opportunities, steady economic growth, and private initiative and personal advancement – has not materialized.»

Opplyst og uopplyst. Moderne kontra umoderne og rasjonell versus irrasjonell gir altså dårlige utgangspunkter for å forstå det sinnet vi ser i dag, mener Mishra. Et sinne som har med ydmykelse og følelsen av å være glemt og oversett å gjøre, er et bedre sted å starte. Dette visste den franske filosofen Jean-Jacques Rousseau godt. Roussau, som er hovedfiguren i Mishras bok, var født i Genève og befant seg i periferien av det soignerte selskap i den franske hovedstaden. Han så hvordan en blanding av fascinasjon, misunnelse og avvisning var like sterke drivkrefter for hvordan mennesker oppførte seg som den rasjonelle «pursuit of self-interest» som Adam Smith og de franske opplysningsfilosofene kombinerte med snakk om rettigheter og plikter. Men konkurranse og rasjonalitet førte heller til kniving og ulikhet, mente Rousseau: Den idealistiske tanken om likhet ville føre til det motsatte. Grunnen var at disse tankene ble forvaltet av en elite som visste hvordan ting hang sammen, til forskjell fra alle andre, som var – ja, du gjettet det – umoderne og irrasjonelle.

Rousseau så at fascinasjon, misunnelse og avvisning var like sterke drivkrefter som opplysnings-filosofenes rasjonelle «pursuit of self-interest».

Vi må heller ikke glemme at formell likhet i praksis aldri medførte reell likhet, hverken da eller nå. Da de amerikanske forfatterne av konstitusjonen skrev de bevingede ord om den viktige likheten mellom borgerne – «We, the people» – satt de fleste av dem med slaver på egne hender. Det ble de opplystes oppgave å lære de uopplyste om rettigheter og markedets velsignelser, noe som lot seg kombinere med kolonialistiske og imperiale ambisjoner. Dette forhindret likevel ikke at markedet og tanken om individuelle rettigheter ble spredd til hver krinkel og krok av verden i de to århundrene som skulle komme. Vi kjenner resultatet i dag under navnet «globalisering».

«Individuals with very different pasts find themselves herded by capitalism and technology into a common present, where grossly unequal distributions of wealth and power have created humiliating new hierarchies,» som Mishra skriver.

Mishras bok viser hvordan modernitetens idealer – det rasjonelle individet på jakt etter å maksimere sin rikdom, lykke og frihet – påvirker de mest ikke-vestlige kontekster.

Gjensidige påvirkninger. Motstanden mot eliter er, med andre ord, ikke ny. Når vi snakker om radikal islam er også den et ledd i globaliseringen, sier Mishra, med sine mange Youtube-videoer og Instagram-kontoer. En bevegelse som IS er heller ikke et uttrykk for noen  gammel eller «opprinnelig» islam – majoriteten av jihadistene har faktisk liten kunnskap om religionen. Nei, det er heller snakk om en motsetningsfull bevegelse som både misunner og hater vestlige privilegier, mens de på samme tid drømmer om en islamsk gullalder som for lengst er tilbakelagt. Som Mishra påpeker har sentrale skikkelser i IS og al-Qaida langt fra vært asketer, snarere levd ekte playboy-liv etter verste haram-sort før de ble kallet til Den islamske stats plikter. Flere har også utdannelse fra Vesten.

Mishras bok viser hvordan modernitetens idealer – det rasjonelle individet på jakt etter å maksimere sin rikdom, lykke og frihet – påvirker de antatt mest ikke-vestlige kontekster. Påvirkningene går på kryss og tvers: Ayatollah Khomeini, for eksempel, fikk hjelp fra venstrevridde i Paris før han satte i gang revolusjonen i Iran. I motsatt retning var den franske filosofen Michel Foucault uhyre fascinert av den iranske revolusjonen og skrev entusiastisk tilbake fra Teheran. Dette var et opprør som nettopp ikke var formet av en abstrakt, kalkulerende fornuft som hadde sitt opphav i vestlig klokkertro på rasjonaliteten og markedet. Dette håpet brast, som vi vet.

God samtidsdiagnose. Å forstå samtiden er en kunst få behersker, fordi historiene som presenteres til daglig gjennom media – men også i samtaler rundt middagsbordet – nesten alltid er fange av øyeblikket. Det er for eksempel en vanlig forestilling at terrortrusselen er større nå enn den noensinne har vært, men faktum er at det flere ganger de siste 150 årene har vært terrorbølger rundt om i verden, også i Europa. Det har også vært mer terrorisme tidligere, selv om dagens jihadister og soloterrorister à la Breivik har en uendelig mye større medieflate å distribuere sine grusomme handlinger og forvridde meninger på. Om vi utvider horisonten med 250 år vil vi kunne se mange, mange flere interessante – og til dels urovekkende – korrespondanser og analogier mellom dagens situasjon fortidens litteratur, kunst, politikk, massebevegelser og nasjonsforståelse.

Nettopp derfor bør du lese Age of Anger. En bedre skildring av nåtidens historiske røtter har jeg aldri før vært borti. For meg oppklarte den mangt og meget.

---
DEL