En serie uheldige hendelser?

Den globale finanskrisa når nye bunner. Men finnes det noen man kan legge skylda på?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Verdensøkonomien hangler videre i det som er den største økonomiske thrilleren på lang, lang tid. På tross av hva en og annen overoptimistisk økonomikommentator har prøvd seg på av avblåsninger, ser det ikke ut til at børskrisa nærmer seg noen ende i overskuelig framtid. I skrivende stund har krisa spredt seg til europeiske banker, og både islandske og danske banker har måttet takke pent for seg. Det er aldri pent å mane til panikk, men på den andre siden er det betenkelig å se akkurat hvor rolige norske politikere tar dette. Som når Lars Sponheim klukker lystig på RedaksjonEN: «Alle vet at når man har hatt en stor fest, da må man rydde opp i huset etterpå», uten å ta innover seg at det er snakk om den største børskrisa siden krakket i 1929. Eller når Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen gang på gang gjentar sitt faste mantra om at vi ikke må bekymre oss for at finanskrisa vil komme hit til Norge. De har rett i at det nok ikke vil ramme oss i like stor grad som over dammen, men å tro at vi her oppe skal bli skjermet fordi vi har en «ordnet økonomi», fortoner seg i beste fall som blåøyd.

Til og med sentralbanksjef Svein Gjedrem innrømmer at han er overrasket over hvor dypt krisa stikker og at ingen forutså hvor store virkninger på økonomien den ville ha. Alle de største bankene, inkludert Nordea og DnB Nor, varsler renteøkninger, og flere sparebanker mener at boliglånsrenter på over 10 prosent kan bli normalen. I tillegg kommer skremmende tall fra Nav som viser at arbeidsledigheten økte med 1000 personer fra august til september når man korrigerer for vanlige sesongvariasjoner. Denne trenden vil ikke bli forbedret av finanskrisens virkninger. Ifølge nye tall fra Prognosesenteret for bygg og eiendom kan så mange som 40.000 miste jobben i byggebransjen.

I sånne situasjoner er det alltid fristende å gå for en syndebukk. Hvem kan ta på seg skylda for de tragiske menneskeskjebnene som krisen nå vil skape? Problemet er at det er vanskelig å peke på en konkret feilhandling eller en konkret syndebukk bak finanskrisen. Jo, de amerikanske boliglånsbankene gapte over for mye, og ja, banksjefene og Wall Street ble for grådige. Men likevel – har de egentlig opptrådt noe radikalt annerledes enn det de andre markedsaktørene gjør til vanlig? Kan man skylde på noen som ikke har gjort annet enn å bruke de mulighetene systemet legger opp til? Jens Stoltenberg har selv sagt at dette er en systemkrise, og det står han ikke alene om å mene. Flere norske markedskommentatorer er enige i at dette på mange måter var en uunngåelig konsekvens av et system som legger opp til stormannsgalskap. Det er kapitalismen som er syndebukken.

Det er skummelt, men ikke uventet å se hvordan et finansielt system på så kort tid kan gå ned for telling. Når man baserer hele sitt økonomiske system på et marked nesten fullstendig uten noen form for kontroll, ender man opp med dagens tilstander. Selv om denne krisen er den verste som har herjet på lang tid, bør ikke det ikke komme som et sjokk på noen at kapitalismen generer kriser. Å påstå noe annet ville vært historieløst. For oss på ytterste venstreside er det som alltid interessant å se at Karl Marx’ teorier om kapitalismen som et system hvis indre motsetninger vil føre til kriser, nok en gang viser seg å stemme. Dessverre fører en slik krise med seg mye annet enn at venstreradikale kan godte seg over å ha rett. Allerede nå har tre millioner amerikanske familier mistet hjemmene sine som følge av boliglånskrisa. Nobelprisvinner i økonomi, Joseph Stiglitz, mener krisa ikke vil være over før minst fem millioner familier har blitt hjemløse.

Spørsmålet er hvorfor vi skal godta at våre skjebner blir forutsatt av svingende aksjekurser? Hvorfor skal vi godta premisset om disse tingene må skje fordi det er markedet som bestemmer? Det beste denne finanskrisen kan lære oss, er at et annet system er nødvendig. Det er på tide med en økonomi som kan styres demokratisk, framfor å styres av en kraftig amputert usynlig hånd.

---
DEL