En senhippies bekjennelser


GATEAVISA: NY TID trykker et av essayene i en ny bok om Gateavisa. Her reflekteres over hvordan de i postmodernistisk ånd måtte gjenoppfinne seg selv som et åttitallsmagasin: I redaksjonslokalene var alle stort sett uenige med alle om alt fra layout til USAs utenrikspolitikk. Her var lilla undertrøyer, jakker fra loppis, rullings og bøker om økokrisa.

Email: eriksen@sai.uio.no
Publisert: 9. september 2020

Jeg var senhippie. OK da, jeg rakk aldri å få skulderlangt hår. Og jada, jeg studerte på universitetet og endte med å ta flere eksamener enn jeg opprinnelig hadde sett for meg. Dessuten jobbet jeg som nattevakt på hotell og tok på meg hvit skjorte tre kvelder i uka. Du får ikke mye kred av denslags, du har ikke brent så mange broer eller satt noe særlig på spill: du har holdt deg på trygg grunn mens du lekte opprører. Jada, men dette er skjebnen til alle opprørere i et land som Norge, hvor de aldri slutter å sy puter under armene på deg uansett hvor gæærn og opprørsk du er. Men for å snakke for meg selv, vil jeg påstå at jeg innerst inne var senhippie selv når jeg …

Kjære leser. Du må være abonnent (69kr/mnd) for å lese flere artikler i dag. Kom evt. tilbake i morgen, eller logg inn under om du har abonnement.

Innlogging

Abonnement kr 195 kvartal