Bestill sommerutgaven her

En senhippies bekjennelser

GATEAVISA: NY TID trykker et av essayene i en ny bok om Gateavisa. Her reflekteres over hvordan de i postmodernistisk ånd måtte gjenoppfinne seg selv som et åttitallsmagasin: I redaksjonslokalene var alle stort sett uenige med alle om alt fra layout til USAs utenrikspolitikk. Her var lilla undertrøyer, jakker fra loppis, rullings og bøker om økokrisa.

Jeg var senhippie. OK da, jeg rakk aldri å få skulderlangt hår. Og jada, jeg studerte på universitetet og endte med å ta flere eksamener enn jeg opprinnelig hadde sett for meg. Dessuten jobbet jeg som nattevakt på hotell og tok på meg hvit skjorte tre kvelder i uka. Du får ikke mye kred av denslags, du har ikke brent så mange broer eller satt noe særlig på spill: du har holdt deg på trygg grunn mens du lekte opprører. Jada, men dette er skjebnen til alle opprørere i et land som Norge, hvor de aldri slutter å sy puter under armene på deg uansett hvor gæærn og opprørsk du er. Men for å snakke for meg selv, vil jeg påstå at jeg innerst inne var senhippie selv når jeg satt, kortklipt og vennlig, i resepsjonen og hilste høflig på sent ankommede gjester – og i Hjelmsgate 3 fant jeg mitt hjem.

Gateavisas redaksjonslokaler utgjorde ikke nødvendigvis et harmonisk hjem. Slik jeg husker det var alle stort sett uenige med alle om alt fra layout til USAs utenrikspolitikk, men når uenigheten hadde lagt seg, gikk vi på Olsen, eller Rosenborg, eller et annet sted i nærheten, og drakk kaffe eller øl, pratet i vei og var gode venner likevel. Det var en siviliserende erfaring.

Flertallet er nok av den oppfatning at Gateavisas gullalder var i annen halvdel av syttitallet. Da blomstret de tusen motkulturer, Gateavisa (heretter GA) hadde et opplag på over 15 000, og drømmen om en økoanarkistisk eller i det minste frihetlig fremtid var levende i små, men taleføre miljøer over hele Norge. For meg, som kom litt for sent til akkurat den festen, ser historien annerledes ut. Jeg hadde fått noen artikler på trykk i GA mens jeg gikk på gymnaset, og slengte innom redaksjonslokalet en torsdag i 1981, like etter at jeg hadde flyttet til Oslo for å studere og skaffe meg en drøy armlengdes avstand til foreldrehjemmet og den selvtilfredse borgerligheten som dominerte i Tønsberg. Etter en stund som en slags hospitant, drev jeg inn i redaksjonskollektivet og ble værende der gjennom hele studietiden.

Gentrifisering på 80-tallet

På dette tidspunktet hadde Reagan nylig blitt president i USA mens Thatcher var statsminister i Storbritannia, og sammen hadde de lagt grunnlaget for den totalt markedsdominerte verden som vi fremdeles lever i og som nå kalles nyliberalistisk. Snart snakket de om yuppies i New York mens vi snakket om japper i Oslo (og jada, vi skrev om jappene i GA), de motkulturelle gruppene var i ferd med å gå under jorden eller i oppløsning, folk klippet håret og fikk seg en jobb. Steners gate 1, som hadde vært midtpunktet for mange alternative aktiviteter i Oslo, der Kafé Vära var stedet for å drikke øl og planlegge statskupp, mens Renegat var et konsertsted med svartmalte vegger, dominert av industriell postpunk, ble revet, og kort etter åpnet konsumreservatet Oslo City samme sted.

Byen ble gentrifisert. Café Blitz og Hjelms gate 3 holdt stand, men utover på åttitallet forsvant det ene møtestedet etter det andre. Aker Brygge ble gjenreist, denne gangen ikke som tungindustriell arbeidsplass, men som en eksklusiv waterfront av samme slag som de man kunne finne i internasjonale storbyer. Samtidig var dette tiden for de første personlige datamaskinene, postmoderne lek med begreper og virkelighetsoppfatninger, en udogmatisk tilnærming til politiske utopier (ml-bevegelsen var praktisk talt avgått med døden) og en fremdeles uartikulert fornemmelse av at vi var på vei inn i en ny tidsalder, og at den trauste etterkrigstiden snart var slutt.

Det var i en slik tid at vi laget GA, vel vitende om at våre drømmer og ideer var i ferd med å bli dyttet ut i periferien, omtrent slik bønder har presset jegere og sankere ut i skrinne, marginale områder – Grønland, Kalahari, Amazonas – over hele verden. I ekte postmoderne ånd måtte vi gjenoppfinne oss selv som et åttitallsmagasin, men det var samtidig nødvendig å finne den rette balansen mellom kontinuitet og endring; vi måtte ta vare på det beste fra forrige tiår, men legge noe bak oss, fornye oss og gå videre. Endringene var synlige. I flere år hadde GA kommet ut i Berlinerformat; nå eksperimenterte vi både med format (fra A4 til stort avisformat), logoer, journalistiske strategier og idémessige tilnærminger. En kort periode utkom GA i magasinformat med fire farger. Salget var dårlig, og selv følte vi oss noe fremmede overfor dette profesjonaliserte produktet. For at bladet skulle kunne leve og ånde, måtte de som laget det få lov til å improvisere og være nødt til å ha en finger med i hele produksjonsprosessen, fra å skrive lederartikler til å pakke og merke bladene til abonnentene.

Redaksjonslokalet

Jeg har nevnt uenighetsfellesskapet og mangfoldet som viktige elementer i GA-kulturen, som jeg personlig lærte noe vesentlig av; det er et par ting til som må nevnes. For det første var det ekstremt lite fremmedgjørende å lage GA. Vi gjorde det meste selv, og i flere år var det den legendariske gateavisten Syphilia Morgenstierne#s setteri Jet-Z som laget fotosatsen. Senere fikk vi desktop publishing – vi var tidlige Mac-brukere – og overtok også dette leddet. Bildene ble rastrert og kopiert på vårt eget mørkerom, og noe av det første man lærte som nyankommet i redaksjonen, var å bruke reprokameraet. Overskriftene ble laget på lysbord med Letraset og gnukkestål (et redskap som vel er gått ut av bruk per i dag). Vi klistret spaltene til våre egne artikler på millimeterpapir, og hvis noen blir en anelse sjøsyke av å bla i gateaviser fra det tidlige åttitall, er det ikke helt utenkelig at jeg er artikkelforfatteren; jeg prøvde, men fikk aldri spaltene til å bli helt rette.

Det var tiden for de første personlige  datamaskinene,  postmoderne lek
med begreper og virkelighetsoppfatninger, en udogmatisk tilnærming til
politiske utopier.

Når tiden var inne, satte vi av en helg til å lage bladet fysisk. Spaltene var i hus, bildene var stort sett sporet opp, om ennå ikke rastrerte; det eneste som gjenstod var jobben som alltid viste seg å være mer omfattende enn man hadde trodd – å lage det fysiske bladet. Forsiden og innholdsfortegnelsen ble alltid til underveis. Ofte fikk vi plutselig en halv side for lite eller en side for mye, men det var alltid mulig – for å være presis var det helt nødvendig – å improvisere frem en løsning. Resultatet var aldri perfekt, men det hadde sjel og personlighet på en måte du aldri får til når du sender fra deg en tekst til en layoutavdeling som ikke har noe forhold til innholdet, men er opptatt av lekker design. Mandag morgen leverte vi sidene til All-Trykk på Grønland, byens billigeste trykkeri, hvor faktor Nilsen gjerne tok oss imot hoderystende med beskjed om at våre layoutløsninger var umulige å omsette i praksis. All-Trykks hovedoppgave var å trykke Friheten, og jeg tenkte mer enn én gang at disse møtene var presise illustrasjoner på kollisjonen mellom NKP og anarkistene.

[…]

Særlig de første årene på åttitallet mottok GA en jevn strøm av innsendte bidrag, påfallende mange med enkel linjeavstand og null marg. Et par av våre innsendere var overbeviste om at myndighetene overvåket dem ved hjelp av en brain transmitter som i all hemmelighet var blitt operert inn i hjernen deres. Én bodde i Stokmarknes og var erklært nazist. Andre forsvarte incest, skrev obskøne (og ikke nøvendigvis ekstremt gode) dikt, eller sendte inn kjedelige debattinnlegg, som vi gjerne refuserte med anbefaling om å sende dem til MOM-spalten i Arbeiderbladet. (Ved et par anledninger så jeg faktisk refuserte debattinnlegg fra GA på trykk i MOM-spalten.)

Markante bidragsytere

I den såkalte gullalderen da alt tilsynelatende gikk på skinner, hadde GA bidragsytere som Tor Åge Bringsværd og Arild Nyquist. Men det stod ikke så verst til på åttitallet heller. To av våre mest markante bidragsytere var Øyvind Viestad, som gjerne brukte pseudonymet Greven av St. Germain, og Leonard Borgzinner, et pseudonym for Geir Arne Olsen. Begge var gudbenådede stilister med originale innfallsvinkler. Viestad la seg på perfide og elegante måter ut med new age-profeter og mystikere, og prediket en snusfornuftig og i siste instans temmelig konvensjonell forståelse av kunnskap og vitenskap. Borgzinner var tegner, publisert science fiction-forfatter og essayist, og bidro til Gateavisa med et bredt spekter av tekster, fra et essay om hvorfor cannabis var et imbesilitetens ugress mens alkohol fungerte stimulerende på tenkeevnen, til anmeldelser av bøker om Nietzsche og filosofiske betraktninger som dessverre ble mindre og mindre begripelige for andre enn ham selv etter hvert som årene gikk.

Andre som bidro i disse årene var den senere prisbelønte forfatteren Merete Lindstrøm – vi var de første som publiserte noe som helst av henne, nemlig en novelle – og den unge Henning Hagerup, som sammen med Erik Vincent Jacobsen redigerte GAs litteraturnummer i 1984. Henning skrev selv om Baudelaire, og i samme nummer anmeldte 18 år gamle Stig Sæterbakken sin første diktsamling, Flytende paraplyer. Anmelderen mente at samlingen var god, men påpekte noen svakheter også og konkluderte med at det definitivt var rom for forbedringer. Christopher Nielsen hadde sin første oppblomstring som tegner i disse årene, der To Trøtte Typer viste de kvisete trynene sine for første gang.

Karneval og spenninger

Det var mange høydepunkter også på åttitallet, selv om GA i økende grad nærmet seg skyggenes dal. Galskapen nådde kanskje sitt høyeste stadium under karnevalet i 1984, da vi bestemte oss for å utgi en karnevalsavis med utgivelsesfrekvens tre ganger i døgnet, altså hver åttende time. Mirakuløst nok klarte vi det, og Gateavisas 1-2-3 inneholdt blant annet kultslagere som den romantiske karnevalsføljetongen ‘Et egg for lite’, signert pseudonymet Hjalmar Egge, og dyriske dikt skrevet av karnevalsdeltagere utkledd som pandaer.

Noe av det jeg husker best av andre grunner er de lange intervjuene vi av og til publiserte, og i denne sammenhengen vil jeg nevne, fritt etter hukommelsen, Jon Erlands intervju med Herman Tønnessen, Audun Enghs intervju med Odd Nerdrum, og jeg kan vel ta med mitt eget intervju med Peter Wessel Zapffe, som tekster som tåler gjensyn.

Selv skrev jeg typisk artikler om økoanarkisme og hvordan anarkismen var en naturlig
videreutvikling av sosial-demokratiet.

Det var noen innebygde spenninger i GA. Som oftest, men ikke alltid, var de produktive fordi de fikk alle til å skjerpe seg. De handlet om forholdet mellom individ og kollektiv – kontrasten mellom høyre- og venstreanarkisme er et typisk uttrykk for dette – og om livsstil versus politikk og samfunn. For min egen del så jeg liten grunn til at GA skulle bruke så mye spalteplass på cannabis, nye kafeer og husokkupasjoner; selv skrev jeg typisk artikler om økoanarkisme og hvordan anarkismen var en naturlig videreutvikling av sosialdemokratiet. For ordens skyld ville jeg ha vurdert situasjonen annerledes nå.

Tiden i Hjelms gate 3 lærte meg noe om å leve med forskjellighet, om hvorfor pompøse maktmennesker gjerne benytter seg av et pompøst språk, om humor og alvor og hvordan man kan skrive for å bli lest, ikke fryktet og beundret. Det var formative år for meg. Jeg skrev mye om økoanarkisme, filosofi og science fiction, men det jeg satte aller mest pris på, tror jeg nok, var muligheten til å skrive i GA om musikk som betydde noe spesielt for meg. Jeg var senhippie, sa jeg, og bortsett fra lilla undertrøyer, jakker fra loppis, rullings og bøker om økokrisa, er det jeg husker best fra tiden like før GA, altså slutten av syttitallet, musikken. Jeg vil ikke påstå at det var musikken som gjorde meg til frihetlig økoraddis, men det var likevel en sammenheng.

Margaret Thatcher

Progrockens verden

Inntil jeg var rundt 16 år gammel, var det eneste som kunne måle seg med heavyrock, symforock av typen Yes og Genesis. Så begynte jeg i 17-årsalderen å kjøpe klær på loppemarked, å lese E.F. Schumacher og Gateavisa, og nesten nøyaktig samtidig gikk jeg over til å høre mest på andre typer musikk, foreløpig mest innenfor progrockens verden, men stadig sjeldnere symforockens. Steve Hillage og Gong ble husguder. Gong var musikkens svar på GA – de skapte en rufsete kompleksitet gjennom improvisasjon og flate strukturer, og de kombinerte ganske avanserte musikalske prosjekter med en selvutslettende ironi. Hillages eksotiske skalaer, økoanarkoide tekster og hippiebudskap om fred og kjærlighet gjorde det lett å tilgi ham at han sang som et esel og skrev tekster som en bavian.

Men det var andre. Det nietzscheanske, eksistensielle alvoret hos Peter Hammill og Van Der Graaf Generator. Den fandenivoldske systemkritikken i musikken og tekstene til Henry Cow. Blandingen av humor og alvor i Hatfield and the North. Det hemningsløst bombastiske og ekstremt sære lydbildet til Magma, et band som utelukkende sang tekster på Kobaian, et språk de hadde skapt selv. Soft Machines utvikling fra psykedelisk popband via jazzensemble til fusionrockere, og jeg satte pris på samtlige perioder. Jeg oppdaget Robert Wyatts varme, Dagmar Krauses skjørhet og Univers Zéros kammerrock som kombinerte det beste fra Bártok og Black Sabbath – det var en vidunderlig ny verden som utvidet paletten og gjorde livet til et mer interessant sted å befinne seg.

Jeg skrev en del om denne undergrunnsmusikken, fra den Brecht/Weill-inspirerte Henry Cow-avleggeren News From Babel til trompetisten Michael Mantlers minimalisme, og det var i seg en kilde til stor tilfredshet å få lov til å dele disse opplevelsene med likesinnede, antok jeg, helt til jeg innså at jeg knapt hadde fått en eneste tilbakemelding på noen av mine mange artikler om musikk i GA. Det naturlige oppfølgingsspørsmålet er da hvor mange som hadde lest dem. Men jeg er like glad. Det er jo ikke kvantiteten, men kvaliteten, som betyr mest. Det er også noe av det jeg lærte i løpet av mine formative år i Hjelms Gate 3.

 

Se også NY TIDs leder Bjørneboe, Gateavisa, og post-anarkisme,
og artikkel av Audun Engh
Jens Bjørneboe og Gateavisa

 

Essayet er noe forkortet og trykket i samråd med forlaget. Det trykkes i Alt mulig fra Gateavisa 1970-1986 som kommer i høst.

Thomas Hylland Eriksen
Professor i Sosialantropologi, Universitetet i Oslo.

Relaterte artikler