Jeg begynner personlig, ikke privat: For mange uker siden besøkte jeg den nye Tronsmo i Universitetsgata, og Eva Thorsen (som driver sjappa sammen med sin mann Terje Thorsen) ga meg en bok hun mente jeg måtte lese, ettersom hun var svært begeistret for den svenske slavisten Bengt Jangfeldts En rysk historia (Wahlström & Widstrand 2015). Jangfeldt er en virkelig russofil med den russiske futurismen som sin store forkjærlighet, inkludert forfatterne Majakovskij og Mandelstam, som er denne skolens ypperste navn.
Men det er mer; mye mer, siden denne boken (på nesten 500 sider) er en slags bevandret biografi, for Jangfeldt er av den gamle skolen; han er det som en gang het en folkbildare på svensk (og som Francis Sejersted i boken Sosialdemokratiets tidsalder hevder ikke kommer fra «folkeopplysning», men har røtter i romantikken), og da tenker jeg ikke på bare det å være skolert, men også lærd og vitebegjærlig. I denne boken får vi hans personlige historie og hans idiosynkratiske valg for å falle for den store naboen i øst, som det heter, og å knytte kontakter på begynnelsen av 70-tallet.
Og de han oppsøker og blir kjent med, var da også knyttet til den russiske futurismen; som konen til Majakovskij, Lili Brik: «Jag minns inte när jag första gången stötte på Lili Briks namn, men jag kan inte ha undgått att göra det under läsningen av Vladimir Majakovskijs lyrik, som ju till stora delar är tillägnad henne,» for ikke å glemme den kjente lingvisten Roman Jakobsen, som hadde «sina inträngande analyser av Majakovskijs författarskap […] trots att han lämnat Ryssland redan 1920» – og det som gjør at vår svenske slavist nesten begynner å tråkke på mange ømme tær, er at han også blir kjent med Osip Mandelstams kone Nadezjda Mandelstam, for disse to damene kunne ikke utstå hverandre.
Dette er Sovjetunionen på 70-tallet, og alle de som Jangfeldt kommer i kontakt med – som ikke er få – i løpet av hans jakt på den russiske futurismen, lider av et KGB-syndrom, ettersom de har blitt paranoide og er overbevist om at de blir overvåket, noe som ikke var usannsynlig, slik at også den svenske slavofile folkbildaren må gå stille i dørene; han gifter seg med en russisk jødinne; all den stund det var ganske vanlig med antisemittisme i Sovjet, og hele den jangfeldtske ekteskapelige historien om å flytte fra Sovjet til Sverige med bryllupsgaver er en fortelling som virkelig setter all tålmodighet på prøve, og det som ryktene kunne ha overdrevet om det sovjetiske byråkratiet, blir regelrett satt på plass.
Nikolaj Chardzjiev, som var ekspert på den russiske avantgarden, og som Jangfeldt også kontaktet (hans kontaktflate er imponerende, og han må ha et stort selskapelig talent), hatet de to enkene etter Majakovskij og Mandelstam. Da han fikk vite at han figurerte i en antologi om Majakovskij (utgitt av Universitet i Stockholm) sammen med enkene, reagerte han prompte i et brev til vår søta bror: «Jag skall uttrycka mig brutalt och rakt på sak eftersom jag betraktar Er som en nära vän. De båda celebra kärringarnas memoarer är en skam. De gjuter Chanelparfym på sin kvarn men den snurrar inte, den bara gnisslar.»
Boken er også full av fotografier; ofte med Jangfeldt (hans kone og barn, samt svigerforeldre), og dette grepet (mange ganger hjemme hos kjente russiske dissidenter) gir boken et preg av noe privat, uten at det blir for privat, all den stund det alltid er en annen årsak, og det som er selve saken, er de russiske forfatterne (og deres enker, og alltid drømmen om at noen har et hemmelig arkiv; det er den våte drømmen til søta bror – et eget og uberørt arkiv som via ambassaden kan smugles ut), ikke bare de som er arkiverte, men også de som stadig vekk lever i eksil; både i Sovjet og i utlandet, ettersom de forteller, ifølge Jangfeldt, hvor David kjøpte ølet.
Og vi vet hvor, enten det er Sinjavskij eller Brodskij, nei, det blir for enkelt, det er mer, og det er kontinuerlig om Russland, mer enn det er om Sovjet; det er der hvor skoen trykker; det er alltid Russland, og under den kalde krigen er vår søta bror flink til å finne de som brenner for det slaviske, eller de som er rasende over at Sovjet ikke er slavisk og russisk, men noe annet, urussisk, til og med uten den russiske kirken, nei, det går ikke – den er med; det er noe annet og mer – som at Russland, eller Moskva, er det nye Jerusalem.
Og så fortsetter det med den temperamentsfulle og hypersensitive Joseph Brodskij, på 80-tallet en av kandidatene til den litterære Nobelprisen, og som den slavofile Jangfeldt traff i New York sammen med Olof Palme, så ble det mer Brodskij: «Nu, vinteren 1986, hade jag emellertid i ett och ett halvt år ägnat mig åt djupläsning av Brodskijs författerskap och övertygats om att den ryska litteraturen i honom hade en självklar arvtagare till de stora diktarna från Silveråldern – Mandelstam, Pasternak, Achmatova, Tsvetajeva, Blok med flera. Genom komplexiteten i sin tematik och virtuositeten i sin språkbehandling och versteknik lyfte Brodskij den ryska poesien till en nivå som ingen annan diktare uppvuxen i Sovjetunionen hade varit i närheten av. Han satte helt enkelt punkt för den sovjetiska epoken i rysk poesi.»
Det blir atskillig mer Brodskij og flere familieportretter med russiske dissidenter, og om jeg skulle prøve meg på en forsiktig og pen kritikk, så er delen om Brodskij (som er på flere sider) for privat og ikke den mest spennende av slavofilens memoarer, og det er for mye panegyrikk, eller for mye nesegrus beundring for en «stor forfatter», eller kanskje det er jeg som blir for norsk, siden vi her på berget ikke setter like stor pris på våre forfattere, våre kunstnere og våre intellektuelle som på våre idrettsmenn og -kvinner, all den stund vi er mer en skinasjon, en turnasjon og en ingeniørnasjon enn vi er en åndsnasjon, for å si det litt flåsete.
Men én ting skal søta bror ha: Han har sosial intelligens, og der kan jo enhver føle seg tilforlatelig dumme, men dette er også, i mine øyne, en svært svensk dyd; der er vi mer barbarer: Mens vi uhøflig roper «løype!» med ski på beina, er vi på fjellet uten ski høflige og hilser på våre medspaserende, og om jeg forsetter å være flåsete: til skogs hilser vi også, og vi vinker til sjøs – der har vi den norske høflighetsdyden. Mens våre naboer i øst, søta bror, har fått høflighet banket inn fra en annen kant med den svenske kongelige adelshammeren, den har ikke vi, vi har en annen hammer – en fjell-, skogs- og sjøhammer.
Etter Brodskij kommer et kapitel om den legendariske svenske legen Axel Munthe, som bodde på Capri og ble kjent for Boken om San Michele; i dette kapittelet forteller Jangfeldt om det å være skolert biograf ettersom han, på oppdrag fra sitt forlag, gikk i gang med å skrive en biografi om Munthe: «Jag läste också allt som skrivits om honom. Det var inte mycket, och det var inte heller bra. En del var okritiskt positivt, annat negativt eller till och med illasinnat. Han sades ha varit en charlatan, och han sades ha varit Drottningens älskare. Han skulle ha varit ohyginisk och allmänt sjaskig. Också hans politiska og moraliska hållning sattas i fråga. Var han inte till og med nazianstucken?»
I dette kapittelet viser Jangfeldt seg frem som en arkivsøkende forsker, og vi blir innlemmet i hans virke, og alt det tilfellet avdekker for den som jakter etter et levd liv; og Munthes liv var fullt av myter, og på sin jakt etter å få bekreftet eller avkreftet at Munthe hadde en affære med den svenske dronning Victoria (hun var gift med Gustav V), jakter han via arkiver i Italia, i England, i Sveits og i Sverige – både hos Carl Bildt (ettersom hans bestefar hadde vært Sveriges sendebud i Roma), og deretter på slottet til den nåværende regenten på grunn av arkiverte brev fra Munthe til dronningen.
Én ting skal søta bror ha: Han har sosial intelligens, og der kan jo enhver føle seg tilforlatelig dumme, men dette er også, i mine øyne, en svært svensk dyd; der er vi mer barbarer: Mens vi uhøflig roper «løype!» med ski på beina, er vi på fjellet uten ski høflige og hilser på våre medspaserende.
Jeg holder tann for tunge om hva Bengt Jangfeldt fant ut; det overlater jeg til leserne å oppdage. Akkurat denne delen av boken, sammen med det han skriver om den russiske futurismen, alt før og etter Brodskij, er ok; ikke helt, men ok all den stund dette jo er memoarer. Så går det an å spørre om til og med memoarer kan bli for private, eller, som det står i et slags kursivert forord: «Detta är en bok av självbiografisk karaktär, med det är inte en regelrätt självbiografi. I en sådan hade penseldragen varit bredare, färgskalaen brokigare och persongalleriet rikare. Vänner, bekanta, kolleger, läsefrukter, resor, med mera finns bara med i den utsträckning som de omfattas av bokens tittel: En rysk historia.»
Boken slutter med Majakovskij og hans enke Lili Briks, dernest er det om en annen navngjeten svenske: Raoul Wallenberg. Vår slavofile blir spurt av en ansatt i det svenske UD, ettersom Wallenberg ville fylt 100 år i 2012, om å skrive hans biografi, noe han sier ja til, selv om han i utgangspunktet var negativ siden han selv ikke hadde initiert det, men hans nysgjerrighet lokket ham ut på glattisen: «Min intuition sade mig att här dolde sig ett levnadsöde som var intressantare än det som tidningsrubrikerna lät ana. Wallenberg var ju inte bare en svensk som räddat judar i Budapest och sedan försvunnit i Sovjetunionen. Han hade ju levt ett liv innan han gav sig iväg till Ungeren, han hade ju familj, foräldrar och syskon, han hade ett yrke. Och han var en Wallenbergare.»
Ved å lese seg opp på det som var av litteratur om sitt objekt, leser han en bok av Jenó Lévai, en av de ungarske jøder som Wallenberg hjalp, og der leste søta bror noe som forfølger ham gjennom hele sitt arkivstudium: at den bilen som Wallenberg tok i bruk – for å reise til den sovjetiske arméstaben i Debrecen «för att informera marskalk Malinovskij om läget i Budapest och sedan resa vidare til Sverige» – kunne ha vært et skalkeskjul for en ugjerning, ettersom det står: «Vi packade ihop livsmedelspaket och i bensintanken gömde vi en större kvantitet guld och juveler, som Wallenberg ville ta med sig, uppgav ett namngivet ögonvittne».
Og det må være grunnen, tror Jangfeldt, til at han forsvant, med bil og sjåfør, i Sovjetunionen – men han kan ikke fri seg fra å gruble over om Wallenberg kunne ha vært så simpel at han hadde tenkt å røve dette fra de jødene som han skulle hjelpe – det tror han ikke på, men heller at Wallenberg selv ble utsatt for et komplott ettersom «han var en anständig person, med god uppfostran och utbildning. Han var intelligent. Han hade en stark pliktkänsla. Men det finns inga tecken på att han ägnade den judiska frågan eller humanitära frågor i allmänhet någon större uppmärksamhet innan han fick Budapestuppdraget».
