Bengt Jangfeldts: En rysk historia

Ole Robert Sunde følger folkbildaren Bengt Jangfeldts futuristiske ferd langs det sovjetiske 1970-tallet.

Jeg begynner personlig, ikke privat: For mange uker siden besøkte jeg den nye Tronsmo i Universitetsgata, og Eva Thorsen (som driver sjappa sammen med sin mann Terje Thorsen) ga meg en bok hun mente jeg måtte lese, ettersom hun var svært begeistret for den svenske slavisten Bengt Jangfeldts En rysk historia (Wahlström & Widstrand 2015). Jangfeldt er en virkelig russofil med den russiske futurismen som sin store forkjærlighet, inkludert forfatterne Majakovskij og Mandelstam, som er denne skolens ypperste navn.
Men det er mer; mye mer, siden denne boken (på nesten 500 sider) er en slags bevandret biografi, for Jangfeldt er av den gamle skolen; han er det som en gang het en folkbildare på svensk (og som Francis Sejersted i boken Sosialdemokratiets tidsalder hevder ikke kommer fra «folkeopplysning», men har røtter i romantikken), og da tenker jeg ikke på bare det å være skolert, men også lærd og vitebegjærlig. I denne boken får vi hans personlige historie og hans idiosynkratiske valg for å falle for den store naboen i øst, som det heter, og å knytte kontakter på begynnelsen av 70-tallet.

Og de han oppsøker og blir kjent med, var da også knyttet til den russiske futurismen; som konen til Majakovskij, Lili Brik: «Jag minns inte när jag första gången stötte på Lili Briks namn, men jag kan inte ha undgått att göra det under läsningen av Vladimir Majakovskijs lyrik, som ju till stora delar är tillägnad henne,» for ikke å glemme den kjente lingvisten Roman Jakobsen, som hadde «sina inträngande analyser av Majakovskijs författarskap […] trots att han lämnat Ryssland redan 1920» – og det som gjør at vår svenske slavist nesten begynner å tråkke på mange ømme tær, er at han også blir kjent med Osip Mandelstams kone Nadezjda Mandelstam, for disse to damene kunne ikke utstå hverandre.
Dette er Sovjetunionen på 70-tallet, og alle de som Jangfeldt kommer i kontakt med – som ikke er få – i løpet av hans jakt på den russiske futurismen, lider av et KGB-syndrom, ettersom de har blitt paranoide og er overbevist om at de blir overvåket, noe som ikke var usannsynlig, slik at også den svenske slavofile folkbildaren må gå stille i dørene; han gifter seg med en russisk jødinne; all den stund det var ganske vanlig med antisemittisme i Sovjet, og hele den jangfeldtske ekteskapelige historien om å flytte fra Sovjet til Sverige med bryllupsgaver er en fortelling som virkelig setter all tålmodighet på prøve, og det som ryktene kunne ha overdrevet om det sovjetiske byråkratiet, blir regelrett satt på plass.
Nikolaj Chardzjiev, som var ekspert på den russiske avantgarden, og som Jangfeldt også kontaktet (hans kontaktflate er imponerende, og han må ha et stort selskapelig talent), hatet de to enkene etter Majakovskij og Mandelstam. Da han fikk vite at han figurerte i en antologi om Majakovskij (utgitt av Universitet i Stockholm) sammen med enkene, reagerte han prompte i et brev til vår søta bror: «Jag skall uttrycka mig brutalt och rakt på sak eftersom jag betraktar Er som en nära vän. De båda celebra kärringarnas memoarer är en skam. De gjuter Chanelparfym på sin kvarn men den snurrar inte, den bara gnisslar.»
Boken er også full av fotografier; ofte med Jangfeldt (hans kone og barn, samt svigerforeldre), og dette grepet (mange ganger hjemme hos kjente russiske dissidenter) gir boken et preg av noe privat, uten at det blir for privat, all den stund det alltid er en annen årsak, og det som er selve saken, er de russiske forfatterne (og deres enker, og alltid drømmen om at noen har et hemmelig arkiv; det er den våte drømmen til søta bror – et eget og uberørt arkiv som via ambassaden kan smugles ut), ikke bare de som er arkiverte, men også de som stadig vekk lever i eksil; både i Sovjet og i utlandet, ettersom de forteller, ifølge Jangfeldt, hvor David kjøpte ølet.

Og vi vet hvor, enten det er Sinjavskij eller Brodskij, nei, det blir for enkelt, det er mer, og det er kontinuerlig om Russland, mer enn det er om Sovjet; det er der hvor skoen trykker; det er alltid Russland, og under den kalde krigen er vår søta bror flink til å finne de som brenner for det slaviske, eller de som er rasende over at Sovjet ikke er slavisk og russisk, men noe annet, urussisk, til og med uten den russiske kirken, nei, det går ikke – den er med; det er noe annet og mer – som at Russland, eller Moskva, er det nye Jerusalem.
Og så fortsetter det med den temperamentsfulle og hypersensitive Joseph Brodskij, på 80-tallet en av kandidatene til den litterære Nobelprisen, og som den slavofile Jangfeldt traff i New York sammen med Olof Palme, så ble det mer Brodskij: «Nu, vinteren 1986, hade jag emellertid i ett och ett halvt år ägnat mig åt djupläsning av Brodskijs författerskap och övertygats om att den ryska litteraturen i honom hade en självklar arvtagare till de stora diktarna från Silveråldern – Mandelstam, Pasternak, Achmatova, Tsvetajeva, Blok med flera. Genom komplexiteten i sin tematik och virtuositeten i sin språkbehandling och versteknik lyfte Brodskij den ryska poesien till en nivå som ingen annan diktare uppvuxen i Sovjetunionen hade varit i närheten av. Han satte helt enkelt punkt för den sovjetiska epoken i rysk poesi.»

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here