En rhizomatisk verden

ZKM Center for Arts and Media i Karlsruhe vil skape større forståelse for mediekunstens ulike uttrykk sett i et historisk perspektiv.

Miao Xiaochun, "Restart" (2008-2010)
Melita Zajc
Zajc er medieviter, forsker og filmkritiker. Hun bor og arbeider i Slovenia, Italia og Afrika.
Email: melita.zajc@gmail.com
Publisert: 03.09.2018

ZKM Center for Art and Media
Utstilling 14.07.18–10.02.19
Karlsruhe, Tyskland

Utstillingen Art in Motion legger vekt på bruken av teknologi: Apparaturen – om det er i forbindelse med produksjon, distribusjon eller resepsjon – er det som skiller mediekunst fra annen kunst. Slik kommer mange former for mediekunst i betraktning; fra trykk, musikk og fjernsyn til telefon, algoritmer og biokunst. Ettersom den særmerkede kvaliteten til apparaturbasert kunst er bevegelse, dominerer filmmediet blant de utstilte kunstverkene.

Film er et medium som tradisjonelt har falt utenfor betegnelsen «mediekunst». Men ZKM Center for Arts and Media, opprettet i 1989 i en tidligere ammunisjonsfabrikk i Karlsruhe i Tyskland, er ikke et tradisjonelt museum. Det ble nylig rangert på fjerdeplass blant verdens ledende museer, trolig på grunn av innovative tilnærminger som Art in Motion.

Art in Motion legger vekt på bruken av teknologi.

Kuratorene for utstillingen, Peter Weibel og Ziegfried Zielinski, anvender et historisk perspektiv idet de løfter frem sjeldne historiske dokumenter som kaster nytt lys på den teknologiske utviklingen. Utstillingen fokuserer på historien, men vender seg samtidig i retning mediekunstens fremtidige utvikling.

Historisk

En av de sjeldne gjenstandene som er utstilt, er fra den islamske kulturens gullalder: The Instrument that Plays by Itself, skrevet rundt år 850 av Banu Musa. Manuskriptet beskriver en programmerbar musikkmaskin, og har hatt betydning for alt fra hydrauliske orgler til hullkortbaserte drivverksystemer i det 19. og 20. århundre. En rekonstruksjon av dette mekaniske mesterverket er også å se.

 

Christa Sommerer and Laurent Mignonneau, “Interactive plant growing” (1992)

Musikkarkiver og ikoniske tekster om medier får følge av historiske objekter – som forsiden av bladet Paris Match fra 1955, analysert av Roland Barthes i hans essay Myten i dag. Eller reproduksjonen av en side («Hva er en aura?») fra manuskriptet til Walter Benjamins essay Kunstverket i reproduksjonsalderen og andre essays (1935–36), i tilknytning til en installasjon med en rekonstruksjon av Benjamins hørespill Lichtenberg, Ein Querschnitt.

Nøkkelbegivenhetene i filmmediets historie – som de første opptakene av bevegelse, av Étienne-Jules Marey og Eadweard Muybridge – er utstilt sammen med utviklingen av hjulets teknologi, studier av Ernst Mach, arbeider av Marcel Duchamp og kinetiske strukturer av Len Lye. Særlig interessant er et utvalg filmer hvor medieteknologier er deler av plottet, slik som Roberto Rossellinis film Amore, una voce umana (1948); Anna Magnani, eneste synlige protagonist, spiller en kvinne som er desperat forelsket i sin eks-elsker. Mens hun snakker med ham i telefonen, blir den ikke-diegetiske lyden – det vil si lyd som kommer fra en usynlig kilde – utforsket til det fulle, og telefonen antar gradvis rollen som en karakter i filmen.

Rhizomatisk

Utstillingen er organisert på en ikke-lineær, rhizomatisk (flettverksaktig) måte for at det skal være mulig å skape relasjoner mellom individuelle verk, forteller Peter Weibel, kurator og styreleder ved ZKM. Alt henger sammen.

Apparaturen er det som skiller mediekunst fra annen kunst.

Dokumentarfilmen Zidane, A 21st Century Portrait (av Gordon og Parreno, 2006), filmet i sanntid under en fotballkamp og utelukkende sentrert om den franske fotballspilleren, vises sammen med dokumentaren Football As Never Before (av Costard, 1970), der Manchester United-spilleren George Best på samme måte blir fulgt av kameraer under en hel kamp. En tredje film som inngår i opplegget, er Water Pulu (1987–88) – et dristig eksperiment av konseptkunstneren Ivan Ladislav Galeta: en 9 minutter lang vannpolokamp hvor ballen hele tiden er i sentrum, mens spillerne og miljøet omkring skifter etter hvert som spillet utvikler seg.

Digitale samtidseksperimenter med å endre persepsjonen av tid og rom er rammet inn av de historiske arbeidene til Lumière-brødrene fra slutten av 1800-tallet og Dziga Vertov fra starten av 1900-tallet. Legible City (1989), Jeffrey Shaws interaktive kunstinstallasjon, er basert på det faktum at bilder, lyd og tekst i digital form kan endres i sanntid, og seeren kan inkluderes. Dette gjør det mulig for den besøkende å sykle på en stasjonær sykkel gjennom en simulert representasjon av en by. Six Points (2010), en video som går i loop, med musikk av den koreanske artisten Yendoo Jung, utforsker muligheten som ligger i at tid- og romaksene kan byttes ut med hverandre ved hjelp av datateknikk. Jung tok tusenvis av individuelle fotografier i seks ulike deler av New York, og kombinerte dem til et inntrykk av én bevegelse i en gate.

Mediekunst har alltid vært politisk.

På samme måte som røntgenstråler gjorde det mulig å se og oppdage kroppen på en ny måte, gir den apparaturbaserte kunsten også alternative synsmuligheter, og muliggjør søkenen etter ny kunnskap og å skape nye virkeligheter – ettersom den er frigjort fra de mimetiske kravene som bilder og malerier er underlagt.

Politisk

Mediekunst har alltid vært politisk, og dette er svært godt dokumentert i utstillingen. Publikum og verden har endret seg; fremveksten av interaktive verk innenfor elektronisk kunst er dermed ganske logisk. Interactive Plant Growing (1992) av Christa Sommerer og Laurent Mignonneau – som inviterer publikum til å berøre plantene og med det skape bildene som projiseres på skjermen – var et av de første digitale verkene som introduserte biologi og fremmet tanker om miljøvern innenfor mediekunsten.

Tamás Szentjóby, “Czechoslovak Radio 1968” (1969)

Mainstream-medier blir kritisert for sin rigiditet i flere verk i utstillingen. Wolf Vostells Beton TV Paris (1974), en diger betongterning med en ørliten tv-monitor i midten, er et godt eksempel på dette. Et annet eksempel, som refererer til Øst-Europas politiske historie, er skulpturen Czechoslovak Radio 1968 (1969) av den ungarske kunstneren Tamás Szentjóby, består av to mursteiner kamuflert som lydbånd. Som en positiv motvekt er Sonys DV-2400 Video Rover Portapack utstilt: Det var den tidens minste og letteste videoopptaker, billig og lett å bruke. Den kom på det amerikanske markedet i 1968 og gjorde video allment tilgjengelig – og stimulerte til ideer som Guerrilla Television og opprettelse av uavhengige videogrupper.

Ved å ta i bruk og rekombinere bilder, musikk og tekster fra 25 helaftens filmer i sin 3D video back track (2015), skaper Virgil Widrich et verk som leder tanken til film noirs fascinasjon for femme fatale-skikkelsen – og samtidig kritiserer den. Filmens mannlige fortellerstemme – i førsteperson, med sterkt aksentuerte noir-undertoner – utfordrer åpenlyst de konvensjonelle trekkene ved tradisjonell maskulinitet.

Visjonene som presenteres er ikke nødvendigvis behagelige.

One Million Kingdoms (2001) av Pierre Huyghe var opprinnelig tenkt som en del av samarbeidsprosjektet No Ghost Just a Shell (som utforsker subjektivitet, eiendoms- og copyrightsaker), der mangakarakteren Anlee plasseres i mange ulike kunstneriske kontekster. I denne animasjonen vandrer Anlee gjennom en skiftende månetopografi mens hun snakker med astronauten Neil Armstrongs digitalt bearbeidede stemme. Fortellingen, som blander overføringene fra Apollo 11-ferden med utdrag fra Jules Vernes roman Reisen til jordens indre, ledsaget av det vekslende landskapet hun vandrer gjennom, skaper et dystert inntrykk av en kommende apokalypse. En annen miljøadvarsel, videoen Restart (2008–10) av den kinesiske kunstneren Miao Xiaochun, inneholder en digitalt skapt imaginær billedvisjon av verden etter naturkatastrofen som den globale oppvarmingen er i ferd med å skape.

Visjonene av verden som presenteres i Art in Motion er ikke nødvendigvis behagelige, men vi kan være sikre på at det ligger en hensikt bak.

Teksten viser til:
Roland Barthes: Mytologier, De norske bokklubbene, 2002.
Walter Benjamin: Kunstverket i reproduksjonsalderen og andre essays, Gyldendals
fakkelbøker, 1975

Kommentarer