En radikal folkebevegelse

På et halvt år har «Black Lives Matter» blitt en radikal, nasjonal folkebevegelse.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Lørdag morgen, 4. april 2015, i en bypark i North Charleston i delstaten Sør-Carolina. En afroamerikansk mann i grønn t-skjorte står midt i en opphetet diskusjon med en hvit politibetjent. Et par minutter tidligere har bilen hans blitt stoppet av en patrulje, av uviss årsak. Mannen i den grønne t-skjorta begynner plutselig å løpe, men kommer ikke lenger enn fem meter. Politibetjenten drar opp tjenestevåpenet fra hylsteret og fyrer av åtte skudd i retning mannen, hvorav fem treffer ham. Den 50 år gamle Walter Scott faller om og blir liggende i gresset. Et par minutter senere er han død. Politibetjenten, Michael Slager, går rolig mot den døende. Han legger Scott i håndjern, og kaster diskré ned et lite objekt, kanskje en strømpistol, ved siden av mannen han nettopp har skutt.   Amatøropptaket som skildringen over er hentet fra, dukket opp på nettsiden til The New York Times tre dager etter hendelsen. De skurrete mobilbildene står i sterk kontrast til versjonen som ble fortalt av Slager og advokatene hans i dagene etter skyteepisoden. Ifølge Charleston-avisen The Post and Courier fortalte advokaten til Slager at det oppsto et basketak mellom betjenten og Scott, at Scott fikk tak i strømpistolen til Slager og at skytingen dermed ble utført i siden 1952 selvforsvar. Slager påsto også at han og en kollega straks satte i gang med livredning. Det er det ingen tegn til på videoen. «Når du tar feil, tar du feil,» sa ordføreren i byen, Keith Summey, på en pressekonferanse etter at videoen var spredt til alle store nyhetsmedier i USA. Slager ble umiddelbart arrestert og vil bli tiltalt for drap. Drapet i North Charleston er det siste i en serie politidrap på ubevæpnede afroamerikanere som det siste året har fått stor oppmerksomhet. Med hvert overgrep fylles gatene med demonstranter under banneret #BlackLivesMatter – svartes liv betyr noe. Det som startet som en emneknagg på sosiale medier, har siden september etablert seg som en nasjonal folkebevegelse. Enkelte mener Black Lives Matter-bevegelsen innevarsler en ny, radikal rettighetskamp i USA. For demonstrasjonene handler om langt mer enn politidrap. Etter Ferguson. «Vi skal la hele New York få vite at vi elsker våre unge, våre gamle, alle våre medmennesker, og vi skal konfrontere det undertrykkende systemet!» Utropet til borgerrettsaktivisten og filosofen Cornel West (se sidesak) skaper begeistring i et lite kirkerom på vestsiden av Manhattan. Rundt alteret han står på, henger bilder og navn på svarte plakater. Walter Scott, Michael Brown, Trayvon Martin, Akai Gurley. Alle afroamerikanere. Alle døde i møtet med politiet. Alle ubevæpnede. West har lagt ut på en hasteturné for å mobilisere til en stor, nasjonal demonstrasjon. Tirsdag 14. april samlet de seg til en demonstrasjon på Union Square i hjertet av New York, krysset som i 150 år har vært samlingspunktet for radikale aktivister i verdensmetropolen. Black Lives Matter-bevegelsen havnet for første gang i det internasjonale søkelyset i fjor høst. 9. september ble 18 år gamle Michael Brown skutt og drept av politiet i byen Ferguson i Missouri. Da mobiliserte grasrotaktivister tusenvis av demonstranter mot det de mente var et brutalt resultat av en rasistisk ordensmakt. Protestene tiltok i styrke da saken mot politimennene som skjøt Brown ble henlagt i november, og blir regnet som de største siden begynnelsen av 1990-tallet. Da hadde hundrevis av grasrotinitiativer over hele USA sluttet seg til Black Lives Matter-banneret. Gjennom en desentralisert, nettbasert struktur blir det organisert protester og okkupasjoner i bysentra, på universiteter og på kjøpesentre hver eneste dag. De krever slutt på det de mener er systematisk undertrykking og forfølgelse av minoriteter. De indignerte. «I can’t breathe!» Det fortvilte ropet til Eric Garner har inspirert plakater og slagord blant demonstranter i Ferguson, Cleveland og på Manhattan. Garner døde i juli 2014 etter at en politibetjent i tok kvelertak på ham og tvang ham ned i bakken. I første omgang handler protestene om slike overgrep og om overdreven maktbruk. Ifølge det anerkjente analyseinstituttet ProPublica er det 21 ganger så stor risiko for å bli skutt av politiet om du er afroamerikansk enn om du er hvit. De som mener at dette skyldes rasisme, peker nå på rapporten fra en kommisjon som har undersøkt politiet i Ferguson. Kommisjonen fant blant annet en stor mengde interne e-poster med rasistisk innhold, i et politidistrikt som er preget av hvite ansatte. Det handler imidlertid ikke bare om rasisme, men om en ordensmakt som de siste årene har fått stadig tyngre utstyr og videre fullmakter. I New York har politiet siden 1990 hatt rett til å stoppe og ransake forbipasserende uten skjellig mistanke, gjennom den såkalte «Stop-and-frisk»-ordningen. Liknende fullmakter er gitt til politidistrikter over hele landet. I etterkant av opptøyene i Ferguson i fjor ble også de store overføringene av utstyr fra militæret satt under debatt i Senatet. Siden 1997 har utstyr til en verdi av 300 milliarder dollar blitt overført til amerikanske politidistrikter. «Militær opprusting av alle politistyrker og politimenn i USA har sin pris. Betjenter kledd som soldater blir ikke sett på som partnere i lokalsamfunnet,» sa den demokratiske senatoren Claire McCaskill til avisen. Aktivistene og de radikale tenkerne i Black Lives Matter-bevegelsen dro imidlertid langt mer vidtrekkende konklusjoner ut fra Ferguson og liknende hendelser de siste årene. I en kommentar på nettstedet The Feminist Wire forklarer en av initiativtakerne til Black Lives Matter, Alicia Garza, at bevegelsen «handler om at svartes liv, som under det hvite herredømmet blir sett på som verdiløse, er viktige for alles frigjøring. Statens vold har mye større konsekvenser for svartes liv. Vi mener at når svarte i USA blir frie, vil det ha omfattende og omveltende fordeler for samfunnet som helhet.» Garza og de andre grunnleggerne av bevegelsen snakker om en systematisk diskriminering. Ikke bare handler den om lovverk, slik som under borgerrettskampen på femti- og sekstitallet – den handler også om rase- og klassemessige maktforhold, og en forfordeling av godene i de rikeste og de hviteste sin favør. Slik sett er politidrapene som har rystet USA et brutalt utfall av bakenforliggende, sosioøkonomiske faktorer. Undersøkelser fra University of Michigan pekte på at andelen afroamerikanere under fattigdomsgrensen var tre ganger høyere enn i den hvite befolkningen. Samme undersøkelse viste at nær 40 prosent av afroamerikanske barn lever i fattigdom. Manglende satsing på skole, utdanning og jobbtrening går inn i en ond spiral dominert av kriminalitet og fravær av muligheter. Resultatet er en masseinternering av afroamerikanere, mener Michelle Alexander, jusprofessor ved Ohio State University. En av tre afroamerikanske menn havner i fengsel i løpet av livet, ifølge organisasjonen The Sentencing Project. I boken The New Jim Crow argumenterer Alexander for at raseskillepolitikken ikke ble avskaffet under borgerrettighetskampen på 1960-tallet. Fattigdom, et skolesystem som har spilt fallitt, fraværet av muligheter og et undertrykkende ordensvesen utgjør til sammen en struktur like undertrykkende som «Jim Crow-lovene», som frem til 1960-tallet legitimerte rasepolitikken i de amerikanske sørstatene.  «Vi har ikke kvittet oss med raseskillene. De har bare skiftet form,» skriver Alexander. Eierskapet. I fraværet av en sentralisert struktur hadde Black Lives Matter-banneret blitt adoptert av mange ulike grupperinger. Enkelte av de største markeringene, blant annet de store demonstrasjonene i Ferguson, var preget av at lokalbefolkningen selv tok til gatene i sorg og indignasjon. Andre steder har radikale studentnettverk og fagforeningsaktivister vært sentrale. Den radikale analysen, bruken av sosiale medier og massemobilisering som virkemiddel viser også en rød tråd til Black Lives Matter fra Occupy-bevegelsen, som rystet den amerikanske politiske hverdagen i amerikanske storbyer 2011. «I begge tilfeller er det snakk om unge amerikanere som er frustrerte over undertrykkende maktstrukturer […] De mener myndighetene er mer tilbøyelige til å beskytte elitenes interesser, heller enn interessene til det store flertallet,» skriver multikunstneren og akademikeren Cuco Fusco. Nå har også gamle kjemper fra 60-tallets borgerrettighetskamp trykket Black Lives Matter-bevegelsen til sitt bryst. Pastoren og aktivisten Al Sharpton, som regnes som en av USAs viktigste afroamerikanske stemmer, har holdt flere markeringer under Black Lives Matter-banneret. Det samme har sentrale organisasjoner i borgerrettskampen, som National Assosiation for the Advancement of Colored People (NAACP). Fra radikalt hold har den nevnte Cornel West, en av drivkreftene i den amerikanske sosialistbevegelsen, fremholdt Black Lives Matter-bevegelsen som en potensiell kjerne for systemendring for hele det amerikanske samfunnet. Mange av de unge aktivistene i bevegelsen avviser de etablerte aktørenes forsøk på å ta dem under sine vinger. Da Al Sharpton arrangerte en demonstrasjon under Black Lives Matter-banneret i Washington i desember, stormet unge aktivister scenen for å uttrykke sin misnøye. «Denne bevegelsen ble startet av unge aktivister. Denne scenen skulle vært fylt med ungdommer!» ropte Johnetta Elzie, en av initiativtakerne til protestene i Ferguson til de fremmøtte, ifølge nettmagasinet The Gothamist. Det er ikke bare en politisk kamp, men også en generasjonskamp. De inspirerte. Om ikke Black Lives Matter-bevegelsen vil være assosiert med det tradisjonelle afroamerikanske lederskapet, bygger de like fullt på en sterk tradisjon. I tillegg til nye slagord og emneknagger er demonstrasjonene fulle av referanser til borgerrettskikkelser som Martin Luther King, Malcolm X, Maya Angelou og W.E.B. Du Bois. De bringer gamle læresetninger inn i nye analyser. Og gjennom det siste året har de bygd opp et budskap som har gitt politiske ringvirkninger. Siden 1948 har meningsmålingsbyrået Gallup spurt amerikanere hva som er landets viktigste utfordring. I desember 2013 pekte bare én prosent av de spurte på rasisme og diskriminering. Et år senere var andelen vokst til 13 prosent. Etter protestene i Ferguson møtte både Barack Obama og justisministeren Eric Holder lederne i bevegelsen for protestene i Missouri. Hillary Clinton, forhåndsfavoritten til å bli Demokratenes presidentkandidat i 2016, har brukt slagordet «Black Lives Matter» i flere taler, til tross for at bevegelsen står for en langt mer radikal politikk enn den tidligere senatoren og utenriksministeren. Om bevegelsen presser seg ytterligere inn i det offentlige rommet, kan kampen bli et viktig tema i den lange valgkampen mot presidentvalget i 2016. Da kan USAs første afroamerikanske president, paradoksalt nok, ende opp med større rasemessige spenninger som en del av sin politiske arv.  


De fire spørsmålene

De spør meg: «Bror, hvorfor er du så hard mot lederne og det svarte lederskapet?» Jeg svarer «nei, nei, nei, jeg er hard mot meg selv». Jeg begynner med meg selv, og så går jeg videre. Noen må stille spørsmålet – i over syv år har unge svarte menn og kvinner blitt skutt av politiet hver 28. time. Vi har en svart president, en svart justisminister, en svart sikkerhetsminister. Deres fundamentale formål er å sørge for at innbyggerne i Amerika er sikre og trygge, men vi har ikke hatt en eneste føderal rettsak mot politimenn som har drept alle disse menneskene. Det er noe galt, noe fundamental galt. Nå er vi inne i det jeg kaller et «Keith Sweat»-øyeblikk: «Something just ain›t right.» Fordi vi får disse svarte fjesene i høye posisjoner, som ikke vil hengi seg til den ubevæpnede sannheten, og sannhetens vilkår er alltid å la lidelsen tale. Og dette er ikke et spill. Kampen for rettferdighet er ikke en motegrille. Det er en livsstil som vi må være tro til vår dødsdag. Ikke lek med det! Det er ingenting å leke med, for disse maktens menn mener alvor. De bruker alle midler for å kjøpe deg ut, for å kaste vann på gnisten din. De dingler forførelser og fristelser foran deg til du ikke lenger er tro mot ditt opprinnelige kall – og kallet er ikke storslått, det handler bare om en brytekamp med de fire spørsmålene som W. E. B. Du Bois, den største intellektuelle amerikaneren gjennom alle tider, stilte: Hvordan skal integriteten stå opp mot undertrykkelsen? Han sa ikke grådigheten, han sa ikke korrupsjonen, han sa ikke likegyldigheten – han sa integritet i møte med undertrykkelse! Det andre spørsmålet: Hva skal ærligheten gjøre i møte med bedrag, alle løgnene og alle forbrytelsene, all falskhet og kriminalitet som finnes i Amerika? Det kan være droner som slipper bomber over uskyldige mennesker, det 500 umistelige palestinske småbarn drept i løpet av 50 dager, uten så mye som et mumlende ord fra politikerne. Ikke et eneste ord! Og jeg ville sagt akkurat det samme om det hadde vært en palestinsk okkupasjon av mine jødiske brødre og søstre, for et palestinsk barn har akkurat samme verdi som et israelsk barn, som et hvitt barn, et brunt barn, et gult barn, et svart barn. Det er tradisjonen jeg kommer fra, og jeg skammer meg ikke over det. Det tredje spørsmålet: Hva gjør verdigheten i konfrontasjon med fornedrelse? Og angrep? Overfall? Avvæpning? Respektløshet? Fire og en halv time på gata, blodet flyter, hundene snuser. Det som sjokkerte mest, var da hunden urinerte på liket. Jeg mener, for en forakt, for en mangel på respekt? Er du svart i Amerika, må du tåle mangel på respekt på så mange plan, men når man blir møtt med slik råskap, hardhet, da må man gjøre noe. Det var det Ferguson handlet om, og det var derfor så mange av våre hvite brødre, brune brødre, gule brødre sa at «nok er nok». De har skutt på ungdommer så lenge, eldre også, men når det kommer til et slikt nivå av renskåren fornedrelse, hvis du da ikke reiser deg og reagerer – da er noe galt. Og så det siste spørsmålet: Hva gjør moralsk dyd i møtet med rå maktbruk?

  1. april er en mulighet til å vise integritet, ærlighet, anstendighet, og at vi ikke er redde. At vi ikke er redde.

Utdrag fra Cornel Wests tale til på et folkemøte i Church of St. Paul & St. Andrew, 6. april 2015. West er filosof og en av USAs ledende radikale intellektuelle. Han ble selv arrestert under protester i Ferguson i fjor høst.

---
DEL