En problematisk jubel

Menneskene trenger en ny bevissthet i en tid hvor terror og massakrer preger det globale voldsbildet. Rastløsheten i samfunnet må tas på alvor.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Ethel Irene KabwatoSend din reaksjon til debatt@nytid.no

Ethel Irene Kabwato er forfatter, lærer, aktiv i «Zimbabwe Women Writers» og ulike mediefrihetsprosjekter. Hun leder også det frivillige prosjektet «Slum Cinema» i Harare, hvor fattige barn ytrer seg gjennom film. Kabwato skriver eksklusivt for Ny Tid.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister:Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji(Canada), Nawal El-Saadawi(Egypt),Elena Milashina(Russland),Tiam Irani (Iran),Martha Roque (Cuba), Ethel Irene Kabwato (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

«Mennesket er menneskelig kun til den grad det greier å oppnå anerkjennelse fra andre mennesker. Om et menneske ikke oppnår denne anerkjennelsen fra andre, vil disse andre være tema for alle videre handlinger»
Frantz Fanon

Harare, Zimbabwe. Den 23. august, etter en debatt igangsatt av Ny Tid for å minnes terroren den 22. juli i fjor, fikk jeg en e-post fra en nær venn. Han skrev at han anså massakren på Utøya for å være noe av det verste han hadde hørt om noen sinne. Jeg kommer alltid til å huske ordene han skrev til meg:

«Det som såret meg mest var at disse ungdommene var helt uskyldige, umistenksomme og forsvarsløse».

Nå som teppet endelig har falt etter den lange rettssaken, kan vi håpe at dommen har brakt de pårørende og overlevende en viss trøst og mulighet til å komme videre. Selv om ingenting kan kompensere for tapet av noen som står en nær, kan vi også håpe at dommen vil motvirke gjentakelser, og kanskje også få politikerne til å debattere maksimumsstraff på nytt.

Den eneste trøsten kan dog være at morderen er kjent tilregnelig, som betyr at han har ansvar for sine handlinger.

Det er interessant å merke seg en rekke handlinger som fant sted under rettssaken, og som indikerer at det finnes en rastløshet i samfunnet som må tas alvorlig. Dagen før dommen falt i Oslo Tingrett, kom nyheten om at politiet i Tsjekkia hadde arrestert en mann som hadde brukt terroristens navn på internett. Da politiet undersøkte mannens hjem, fant de eksplosiver og en politiuniform.

Noen få uker tidligere ble seks mennesker skutt og drept i et Sikh-tempel i Wisconsin, USA. Motivet var trolig høyreekstrem terrorisme.

Skyteepisoden under Batman-premieren i Denver, Colorado, bør heller ikke sees på som en isolert sak. Tolv mennesker ble drept, og 50 såret, da en bevæpnet mann skjøt rundt seg på en kino. Gjerningsmannen er i 20-årene.

Ubesvarte spørsmål

Ironisk nok var det en annen rettssak som vakte oppmerksomhet to dager før dommen falt i Oslo. I Sør-Afrika ble 30 år gamle Chris Mahlangu, en svart gårdsarbeider, dømt til livstid for drapet på den høyreekstreme Eugene Terreblanche.
Mahlangu fortalte retten at han hadde handlet i selvforsvar. Hundrevis av svarte protesterte mot dommen, samtidig som en liten gruppe hvite demonstrerte med en svart dukke med et rep rundt halsen, og en plakat der det stod «heng Mahlangu».

Enkelte sørafrikanske medier hevdet at rettssaken var et spørsmål om rase, mens dommeren betegnet saken som en «lønnsdiskusjon som hadde blitt voldelig».

Selv etter at rettssakene er ferdige, vil det være mange ubesvarte spørsmål. Det viktigste av disse spørsmålene er kanskje i hvilken grad verden er klar for et multikulturelt samfunn. Det er et betimelig spørsmål, særlig i en tid med økonomisk krise, flere revolusjoner og religiøs forfølgelse i Nigeria, India og Libya. Alt dette har fått mennesker til å flytte seg over landegrenser i hopetall.

Det er også interessant å se at den norske terroristen holder fast ved at han drepte 77 mennesker i noe han påstår er et forsvar av Norge mot islam – spesielt når vi vet at antallet asylsøkere til Norge minket fra 17.000 i 2009 til 9000 i 2011.

Vanskelige arbeidsforhold

Mens vestlige land har sett mest migrasjon fra Øst-Europa, har de fleste afrikanske land opprettet nettverk med Kina gjennom avtaler om gruveutvinning og handel. Ifølge nylige media har det vært veldig vanskelig for afrikanske samfunn å promotere kulturell integrering på grunn av betingelsene kineserne setter.

I Zambia drepte gruvearbeidere en kinesisk gruveeier etter krangler om lønn og arbeidsforhold. I Zimbabwe sparket diamantselskapet Anjin rundt 1500 arbeidere uten noen som helst lønn, selv om selskapet trolig har store inntekter på drift av gruven.

I Angola bor det nå omtrent 250.000 kinesiske statsborgere. Den 25. august ble noen av disse deportert av myndighetene under mistanke om menneskesmugling, kidnapping og bordellvirksomhet.

Det som nettopp hendte i gruvene ved Marikana, Sør-Afrika, bør også legges merke til. Streiken som arbeiderne i Lonmin-gruven satte i gang var ikke bare et resultat av sosial urettferdighet, men også av rasemotsetninger.

Da ledelsen i Lonmin beordret arbeiderne tilbake til gruvene, uten tid til engang å sørge over sine døde, ble opphisselsen stor. Lonmin gikk senere tilbake på denne beslutningen.

I lys av angrepene i Norge, Marikana-tragedien og andre meningsløse drap, må folk nå trekke viktige lærdommer. Vi må lære oss å sette pris på etniske motsetninger. Myndighetene må bli bedre på å promotere kulturell bevissthet ved å lage gode program for skoler, ungdom og eldre.

Bevisstheten kan økes ved hjelp av festivaler og et annet skolepensum, som legger vekt på andre kulturelle perspektiv. Vi burde debattere på internett, så lenge debattene er arrangert av ansvarlige mennesker.

Ungdom i politikken

Populærkultur og voldsforherligelse i massemediene kan endre menneskers psyke og få oss til å handle på asosialt vis. Batman-massakren i Colorado er et eksempel på dette. Drapsmannen gjorde filmfantasi til virkelighet.

Det er mye vold på TV, reklamefilmer glorifiserer krig, og til og med tegnefilmer for barn har vold og våpen i seg. Politikere må utvise forsiktighet, og ikke la denne volden skape hat og dele samfunnene.

Noe av volden vi har sett kan anses som en måte å gjøre opprør mot undertrykkende systemer. Vi trenger både myndigheter og sivilsamfunn som slår ned på menneskerettighetsbrudd og sparer oss for tap av liv.

Det ligger en ironi i at mye av fokuset i terrorfrykten har ligget på al-Qaida i stedet for egne terrorister. Dette må vi ta på alvor, og politi og sikkerhetstjeneste må begynne å følge med i andre kretser enn tidligere. Sosiale nettverk er et godt sted å fange opp slikt. Selv om alle har krav på privatliv, må vi finne en form for overvåkning som setter sikkerheten høyt.

Selv om Zimbabwe har en lovgiving mange opplever som i overkant streng, har Loven om offentlig orden og sikkerhet nedfelt at politiet alltid skal være tilstede når folk samles. De har kun en overvåkende rolle. Da blander seg ikke, med mindre forsamlingen blir voldelig.

Myndighetene må bli flinkere til å involvere unge mennesker i politikken. Ungdommer sier tydelig fra om hva de vil ha: Utdanning og arbeid. Det er bekymringsverdig at det er så mange unge blant de som er blitt drept i det siste.
Massakrene i Norge og Sør-Afrika burde aldri måtte gjenta seg i vår tid. Vi har alle plikt til å anerkjenne hverandres kulturelle verdi og tro – og gjøre verden til et bedre sted. ■

Oversatt fra engelsk av Kristian Krohg-Sørensen


(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 07.09.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)


---
DEL