I den grad det finnes et vi – forstått som et globalt menneskelig felleskap – er det fordi vi befinner oss i samme situasjon: Vi lever på en planet vi selv har brakt i radikal ubalanse. Siden de færreste virkelig har erkjent denne situasjonen og virkelig forstått den, er vi fortsatt et ubevisst felleskap uten en identitet og en klar plan.
I boken The Anthropocene undersøker forfatterne et geologisk begrep for vår egen tid og påpeker at det betegner en geologisk epoke, en skjebne og en situasjon mer enn et problem. Betyr dette at vi ikke kan gjøre noe? Både ja og nei: Vi kan ikke uten videre komme oss ut av antropocen, forstått som den epoken der menneskets effekt på planeten overgår de geofysiske kreftene, siden det er en terskel vi allerede har krysset. Blant de irreversible effektene vi har utløst, er smeltingen av isen på polene, oppvarmingen av havet, forstyrrelsen av nitrogen- og fosforsyklusene i jordbruket og tap av jordsmonn. Men vi kan gjøre noe for å begrense skaden og de enorme endringene vi har satt i gang, slik som plastforurensning, Paul J. Crutzen og geologen Eugene F. Stoermer introduserte antropocen, var det en uhørt provokasjon i det vitenskapelige miljøet, siden det virket utenkelig at noe så lite og ubetydelig som mennesket skulle kunne skrive seg inn i geologi en, som opererer med enorme tidsperspektiver.

Jordens historie
Det er lett å anta at «vi vet dette». Men når forskerne selv påpeker at de bare er i ferd med å forstå situasjonen, at det er ekstremt vanskelig å få oversikt, og at de mange fagområdene som er involvert, gjør det nesten umulig å skape en samlet forklaring, er det all grunn til å lytte.
For en lekmann som meg er det nyttig med en gjennomgang av jordhistorien, for eksempel om hvordan «the boring billion years» ble avbrutt av den kryogene perioden for 650 millioner år siden, da hele jorden ble dekket av is og så ut som en snøball. Det er også nyttig å bli minnet om at fire av de fem masseutryddelsene av arter ble forårsaket av vulkan er. Alt dette danner grunnlaget som lar oss se hvor drastisk det faktisk er at mennesket styrter planeten ut i en ny og ukjent epoke som omkalfatrer havstrømmene, atmosfæren og som byr på enorme utfordringer for millioner av arter. Forfatterne er skånsomme med bruken av fagsjargong og bruker tall mest for å illustrere endringene vi skaper – hvilket er en stor hjelp for å begripe noe av det som foregår i vår egen tid.
Menneskene har flyttet så mye masse på planeten at det tilsvarer hele 50 kilo for hver kvadratmeter av planetens landareal. Det globale energiforbruket i år 1850 var ca. 1 exajoule (EJ), mens det i dag er 350 EJ og i år 2050 antagelig vil være det dobbelte. Vi har sluppet ut så mye karbon i atmosfæren at det tilsvarer 150 000 Giza-pyramider. Vi har skapt 9 milliarder tonn plast, og kastet 6 milliarder tonn som sirkulerer med hav, vann og vind. Drivhuseffekten varmer opp havet med en slik fart at det tilsvarer å helle en milliard kokende tekopper i havet hvert sekund. Det vil nå ta 1000 år før havtemperaturene stabiliserer seg, og 100 000 år før atmosfæren stabiliserer seg på naturlig måte.
Menneskets historie
Når menneskene har forvandlet jordsystemene, blir antropocen – menneskets tidsalder – «et merkelig nytt prisme som kaster et uhyggelig lys over menneskets fortid, samtid og fremtid». I bokens første del ser vi planeten uten mennesket. Andre del bygger på perspektiver fra Dipesh Chakrabarty, som ser antropocen som en kollaps av skillet mellom menneskets historie og jordens historie, noe han også utdyper i den kommende boken The Climate of History in the Planetary Age.
«Vi» er vant til å tenke på oss selv som «menneskeheten», som et unntak fra naturen, som historiens mål. Men i et planetært perspektiv bli vi tvunget til å se oss selv som en «art», som verken er målet eller kulminasjonen for jordens enorme historie. Boken antyder at det her knapt finnes noen plass «for det håpefulle, strebende vesenet som så langt har befolket historien». Snarere enn å fullbyrde naturens utvikling har vi skapt kaos og uorden i en avsindig og ufattelig skala.
Vil vi gi oss selv en (grandios) rolle som planetens frelsere, må det til en enorm forandring. Det avgjørende er at menneskets kultur er blitt en naturkraft, men en merkelig en – som ikke kan forstås uten psykologi, historiefortelling, myter, lover, oppfinnelser, industriprosesser, økonomisk teori og praksis. Alt dette blir undersøkt nøkternt og klarsynt i bokens siste del.
Miljøøkonomi og økologisk økonomi
Etter at vekstøkonomiens dogme fra klassisk økonomi ble utfordret av Romaklubbens rapport om vekstens grenser, har økonomien tatt to retninger: miljøøkonomi og økologisk økonomi. Den første ser miljøet som en del av økonomien, regner naturresursene om til økosystemverdier og prøver å regne miljøforholdene inn i økonomien for å skape grønn vekst og bærekraftig utvikling.
En fremtid uten materiell akkumulasjon gir mer rom for et overskudd av ferdigheter og
venner, moralsk og politisk fremskritt.
Den grønne økologien ser derimot økonomi som en del av økologien og planetens grenser som absolutte.Vi trenger ifølge forfatterne å ta inn over oss og spre en forståelse av hva absolutte grenser for vekst innebærer – og hva det kan innebære å krysse kritiske terskler med galopperende effekter og oppvarming. Da vil vi ikke bare forlate holocen, men hele det klimaregimet vi har levd i.
Havet vil stige, polene vil smelte, og kaotiske endringer vil spille seg ut over alt – og knekke verdens matproduksjon. I verste fall får vi en ustabil og overopphetet drivhusplanet i flere millioner år fremover. Dette er en mulig modell, men langt fra å være en myte: Det er en mulig konsekvens av ikke å handle. Motsatsen er en global kraftanstrengelse og en stabilisert klode, der ødeleggelsen ikke kommer fullstendig ut av kontroll. Forfatterne legger ikke fingrene imellom: Denne barske antropocen-tilstanden er antagelig det beste vi kan håpe på.
Modernitetens fristelser
Men hva slags kultur skal en kriseberedt, tøff, snartenkt og klok menneskehet bygge opp? Hvordan skal vi leve i antropocen? Forfatterne avviser økomodernistenes lykkelige fantasi om en god antropocen, der vi overvinner utfordringene med teknologiske midler og på nytt tar kontroll over jorden.
I motsetning til slik overstadig optimisme og fantasier om full planetær kontroll fremhever de muligheten av at vi kan kontrollere oss selv – og viser til filosofen John Stuart Mill. Han hevdet at en fremtid uten vekst eller materiell akkumulasjon ville gi mer rom for å bygge opp et overskudd av ferdigheter og venner, moralsk og politisk fremskritt. Dette var også den typen kultur og samfunn Gandhi gikk inn for da han ba India motstå modernitetens fristelser. Fremfor alt trenger vi et kulturelt mangfold og kanskje også et teknologisk og kunnskapsmessig mangfold – for å beskytte naturens mangfold.
I modernitetens fremskrittsfantasi, da vi fortsatt trodde det var holocen med en stabil natur, så vi for oss en rekke mulige fremtider og utviklingsretninger. Vi står nå overfor to veier: enten endrer vi menneskenes globale kultur, aktivt og drastisk, eller så manifesterer menneskesamfunnet seg som en blind naturkraft – og et passivt bytte for naturkreftene. Det ikke å velge blir et dramatisk valg.