En passende mengde kriminalitet

Den islamske staten (IS) inntok den syriske byen Palmyra sist uke, og markerte seg ved å blåse i luften det notorisk kjente Tadmur-fengselet – kjent for Assad-regimets tortur og innesperring av politiske fanger. Her holdt Assad-familien sine tidligere opponenter – sekulære kommunister og sunnier fra det muslimske brorskap – fanget på 1980-tallet. IS-krigerne, kalt «daesh» […]

Nils Christie. Foto: Cornelius Poppe / SCANPIX
Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Den islamske staten (IS) inntok den syriske byen Palmyra sist uke, og markerte seg ved å blåse i luften det notorisk kjente Tadmur-fengselet – kjent for Assad-regimets tortur og innesperring av politiske fanger. Her holdt Assad-familien sine tidligere opponenter – sekulære kommunister og sunnier fra det muslimske brorskap – fanget på 1980-tallet. IS-krigerne, kalt «daesh» på arabisk, får en del sympati av folk som sier «Jeg er en ’dawoosh’» – «en søt, liten daesh». IS prøver med ødeleggelsen av slike fengsler å overbevise folk om at de er frigjørere – og vinner slik en del «hearts and minds», ifølge New York Times.

Nils Christie, som døde for to uker siden, tar i sin bok En passende mengde kriminalitet (2003) for seg fengsling som problem. Hans undersøkelser som kriminolog er interessante. Som han selv skrev etter 9/11: «Så mye endret seg 11. september 2001. […] Ugjerninger, ja. Men ikke noe spesielt i forhold til menneskehetens redselsfulle forhistorie. Intet, sammenliknet med den første verdenskrig, den annen verdenskrig, Auschwitz, Hiroshima, […] Vietnam, Kambodsja. Intet.» Christie referer heller til president Bush som uttalte at «det onde fortsatt har til hensikt å skade Amerika» som lanserte et nytt verdenbilde med den såkalte krigen mot terrorisme. Om terroristene er onde i seg selv, er noe Christie er kritisk til i sitt skille mellom handling og person: «Men er folk sine handlinger?» Han nevner den knusende fornedrelsen som har rammet folk i den tredje verden. Og skaper man fiendebilder kan de til slutt sprekke i sola, eller i åpne samfunn, slik «bildet av monstre og andre uønskede er vanskelig å bevare om man blir kjent med dem».

Kanskje Michael Tetzschner således ikke er godt nok kjent med Edward Snowden, der han kategorisk mener Snowden bør utleveres til USA og møte sin straff (se side 5)? Til forskjell fra Daniel Ellsberg (se side 4–5) – USAs kanskje mest kjente varsler før Snowden – som på Oslo-besøk i forrige uke forklarte oss at en spionanklaget som Snowden, av politiske hensyn, aldri vil tillates å forsvare seg. En amerikansk senator navnga dessuten nylig varsleren konsekvent som «Eric Snowden» i en lang anklage. Kjenner politikerne egentlig til hva denne mannen står for?

Står vi nå overfor en post-terror-generasjon?

Sist helg skrev Snowden i det minste i New York Times at den amerikanske staten i dag også hører til blant kriminelle: «Ved årtusenskiftet hadde få borgerne av utviklede demokratier trodd at de snart måtte forsvare begrepet om det åpne samfunnet mot sitt eget lederskap.» NSAs inntrengende telefonsporingssystem ble for kort tid siden erklært ulovlig. Det kan virke som om en ny global årvåkenhet er i ferd med å få tak etter at Snowden har åpenbart hva USA har gjort i det skjulte. Masseovervåkning blir stadig vurdert som lovstridig rundt i Europa – og FN mener det er et utvetydig brudd på menneskerettighetene. Europarådet har også etterlyst nye lover for å beskytte varslere mot fengsling.

Nils Christie kritiserte i nevnte bok hvordan stater tyr til fengsling av mennesker med uønsket atferd – for et tiår siden. En statsmakt kan selv definere rekkevidden for hva som er kriminelt. Det «demokratiske» USA kaster i dag gjerne Wikileaks-varslere som Bradley Manning og Julian Assange i fengsel – personer som melder fra om statlige overgrep. Christie kommenterer, i likhet med Snowden, det åpne samfunnet, som har vært grunnleggende for USA. Men i dag holder stormakten over to millioner mennesker bak lås og slå – og over dobbelt så mange er under pågående straffekontroll. Er ikke dette det helt motsatte av landets proklamerte liberale verdier? Fengsling av ressurssvake, fremfor velferd? USA har nå flere fanger enn noe annet land i verden – både absolutt og relativt til befolkningen: nesten hver 100. borger. I landet som en gang opphevet slaveriet, er fengslene fulle av amerikanere med afrikansk opphav. Og disse anstaltene konkurrerer nå med land i den tredje verden når det gjelder å tilby billig arbeidskraft. Ser vi en gjenoppliving av slaveriet? Fengselsstraffene sones også forskjellig for de samme forbrytelser. Og det er ikke bare hudfarge som avgjør. Professor Espen Schaanning nevner i siste nummer av tidsskriftet Fortid at mens én råtner i ensomhet i isolat, lar man en annen med tilsvarende forbrytelse prøveløslates.

Men vi kan være optimistiske. Snowden mener at vi nå står overfor en post-terror-generasjon. I vår tid kan vi avvise verdensbildet som ble definert av denne enkelthendelsen i september 2001. Dette konspirerende trollet om allestednærværende terrorisme er i ferd med å sprekke i sollyset. For første gang siden tvillingtårnene falt øynes en politikk som vender seg vekk fra reflekshandlinger og frykt, til å være mer reflekterende og robust: «Verdien av å ha rett ligger ikke i hva som skjules,» avslutter Snowden.

La meg avslutte i honnør til vår nestor innen kriminologi, ved å referere ham der han beskriver sitt hjem som sin festning, «der det er mulig å være fullstendig privat». Privere eller deprivere er også latinsk for å være utestengt fra de andre. Christie minner om hvordan den snille og aktpågivende portnersken – «la concierge» – raskt ble omgjort til en vaktmann, etter hvert utstyrt med våpen, overvåkingskamera og en skuddsikker bås – for å ende som et utall væpnede vakter rundt inngjerdede nabolag.

Er vi en post-terror-generasjon, lar vi oss ikke ødelegge av denne fengselsaktige paranoide tenkemåten.

truls lie

---
DEL