Bestill vårutgaven med varslerbilaget her

En øvelse i solidaritet

Our Defeats (Nos défaites)
Regissør: Jean-Gabriel Periot
( Frankrike)

AKTIVISME: Det franske opprørspolitiets håndtering av demonstranter fører til en dramatisk holdningsendring hos elevene på en videregående skole i utkanten av Paris.

(Obs. Artikkelen er maskin-oversatt fra norsk av Gtranslate)

Innledningsvis skaper Our Defeats et inntrykk av at fransk ungdom ikke er særlig politisk orientert. Dokumentaren, som ble vist på Berlinalen og Visions du Reel i Nyon, er en vev av personintervjuer gjort i perioden mai til juni 2018, med elever ved en videregående skole i Ivry-sur-Seine, en kommune i et forstadsområde til Paris. Etter beste evne svarer elevene på spørsmål om venstreorientert filosofi (perplekse over å måtte forklare hva kommunisme er og hva en fagforening gjør), hvilke holdninger de har til streik og motstandskamp (de anser dette som irrelevant for seg og sitt), og om sine perspektiver på framtiden (individuelle og ubestemmelige).

Periot er formmessig radikal og politisk sylskarp.

Stemningen er dramatisk forskjellig fra den dirrende atmosfæren på universitetene under studentopprøret i 1968 – en naturlig sammenlikning, idet elevene gjenskaper scener og leser utdrag fra datidens filmer, som Jean-Luc Godards franske nybølge-klassiker om unge parisiske revolusjonære, Kineserinnen (1967), og streikeaksjonsdokumentaren A bientot, j’espere (1968) av Chris Marker og Mario Marret.

Men fortellingen rommer så mye mer – dette er tross alt en dokumentar av Jean-Gabriel Periot. Det er ikke mange årene siden regissøren ga seg i kast med å lage helaftens filmer, men hans bejublede arbeid med «found footage» i kortfilm-format strekker seg over nesten to tiår. Han er formmessig radikal og politisk sylskarp – dramaturgien i filmene hans legger ofte til rette for et provoserende og uventet klimaks, eller en subversiv vending. Our Defeats er intet unntak.

Brennende bønn

Med sin usikkerhet og distanserte holdning til omverdenen skiller ikke ungdommene vi møter i Our Defeats, seg ut fra tenåringer i andre byer rundt om på jorden. Eller fra voksne, for den del: Trolig ville flere av dem hatt problemer med å gi velartikulerte forklaringer på de abstrakte konseptene, slik ungdommene blir avkrevd. Men for publikummere som har kjennskap til Periots tidligere arbeid, vil elevenes manglende oppmerksomhet og bevissthet om samfunnets ubalanserte maktstrukturer skape en mer grunnleggende uro – summen av regissørens arbeid utgjør nemlig et brennende og tydelig rop om at vi må kjenne vår historie. For Our Defeats utspiller seg i det samme Frankrike som ikke bare filmene fra 60-årenes revolusjon, men også Periots hjerteskjærende kortfilm Even If She Had Been A Criminal … (2006), hvor den franske nasjonalsangen akkompagnerer arkivopptak fra frigjøringen av Paris i 1944, der kvinner som hadde vært sammen med nazister, blir offentlig og ondskapsfullt ydmyket. Har det virkelig gått så lang tid siden da at dagens generasjon verken kjenner til eller blir berørt av de grusomme hevnhandlingene, eller et Frankrike som var formet av en knallhard kamp for ideologi og grunnleggende verdighet?

Ungdommene har større frykt for anarkismen enn klasseforskjeller og autoritær urettferdighet.

Elevene ved Ivry-sur-Seines videregående skole gir i stor grad uttrykk for at de er for unge og politisk naive til å ta standpunkt eller hengi seg til en kampsak. På spørsmål om opprør svarer en av elevene: «Det blir litt i overkant om studenter skal starte noe sånt.» En annen sier at karakteren hun har gestaltet, som i en av filmøvelsene de har deltatt i, protesterer mot ledelsen, «er god til å uttrykke sinnet sitt», men at «hun drar det for langt».

- annonse -

Det blir raskt tydelig at ungdommene har blitt innprentet en større frykt for anarkismen – de har riktignok ikke forstått kjernen i ideologien; i stedet for å oppfatte den som et uttrykk for frihet formidler de en vag følelse av at samfunnet vil falle fullstendig fra hverandre under den – enn for klasseforskjeller og autoritær urettferdighet. Å aktivt jobbe for en utopisk samfunnsvisjon, eller å ta del i en gruppebasert bevegelse til fellesskapets beste, er veier til framtiden de ganske enkelt ikke forholder seg til. «Lykke er noe som bare oppstår. Den er individuell, og vi må ikke jakte på den», er en av kommentarene som avslører at elevene er preget av en selvtilfreds passivitet og tankeløs tro på at livet kontrolleres av ytre krefter.

Found footage

Filmene i sjangeren fremstår som pseudo-dokumentarer, det vil si at det som skjer, eller store deler av det, presenteres som faktiske hendelser. Disse filmene er således en form for mock documentaries (mockumentaries), men skiller seg fra mockumentaries ved at opptakene blir mistet, men så funnet og gjort tilgjengelige for publikum.. Typiske kjennetegn er at det hele filmes fra hovedpersonens perspektiv, at filmen fremstiller seg som en dokumentar, hyppig bruk av overvåkningskamera og/eller bruk av nyhetsopptak.

Kampglød

Sluttspillet, filmet i desember 2018, endrer alt: Sittende på kne og med hendene på hodet gjenskaper elevene en hendelse som utspilte seg tidligere samme måned utenfor en skole i Mantes-la-Jolie, vest for Paris. Hendelsen rystet offentligheten da videodokumentasjonen av det hele dukket opp i mediebildet: Det franske opprørspolitiet tvang studentene ned i en ydmykende posisjon under elevdemonstrasjonen mot en ny eksamensreform. Demonstrasjonen kom i kjølvannet av de gule vestenes flammende protester, som hadde gjort myndighetene temmelig skvetne. «Men det var da en svært så medgjørlig klasse», bemerket en av politibetjentene – en kommentar som, uavhengig av hva han egentlig mente med den, synliggjør at konform føyelighet løper de korruptes ærend.

Our Defeats (Nos défaites)
Our Defeats (Nos défaites)
Regissør Jean-Gabriel Periot

Elevene ved Ivry-sur-Seines videregående skole snakker rett til kameraet om hendelsen. Men nå blir de ikke lenger intervjuet alene, de opptrer i par eller grupper, og signaliserer en nyoppdaget solidaritet. Ungdommene uttrykker et raseri som har vært fraværende hos dem tidligere i filmen. Vi blir vitner til en oppvåkning, en erkjennelse av ansvar, som tenner gløden til å kjempe mot statlig overdreven maktbruk og kontroll. De kaster seg ut i det og iverksetter en blokade av skolen som respons på at en klassekamerat blir straffet med halvannen dag i varetekt etter å ha tagget ved inngangen til skolebygningen. «Det gir mening å kjempe, selv om vi skulle tape», sier en av de demonstrerende elevene om det å hengi seg helhjertet til kampen.

Et tapt slag, kanskje. Men et standpunkt som fordrer styrke i en krig som bare fortsetter.

Oversatt av Vibeke Harper

Carmen Gray
Gray er fast filmkritiker i Ny Tid.

Du vil kanskje også likeRelatert
Anbefalte