En ny vei i Midtøsten

Endelig faller diktaturene. De unges stemmer gir håp om en ny begynnelse. Også i Palestina.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Irshad Manji ble født i Uganda med egyptisk-indiske foreldre, de flyktet fra Idi Amins regime og dro til Canada da hun var fire år. Manji har profilert seg som lesbisk feminist og er nå leder av Moral Courage Project på New York University. Hun skriver eksklusivt for Ny Tid.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

Framtidstro. Denne artikkelen handler om å se framover, og bevise at Midtøsten kan styres av en ny og frihetshungrig generasjon.

Reisen vår starter i finanskrisens kloakk: midt på Gaza-stripen. Det er den biten av de palestinske områdene som grenser til Egypt, som terroriseres av Hamas og skvises av Israel.

Gaza-ungdommenes manifest

Rett før Tunisia og Egypt havnet på avisforsidene, kom det et helt spesielt utspill fra Gaza. Tre kvinner og fem men – alle universitetsstudenter – sendte ut en melding på internett der de ba om framgang på vegne av den unge befolkingen, som utgjør femti prosent av Gazas 1,5 millioner innbyggere.

Gaza-ungdommenes manifest, som meldingen kalles, begynner med å slakte Hamas, som «har gjort alt de kan for å kontrollere våre tanker, vår oppførsel og våre drømmer». Så raser dissidentene mot Israel, FN og USA. Til slutt snur de seg mot Fatah, det sekulære palestinske partiet som konkurrerer med Hamas om troverdigheten: «Politikk er noe dritt, det forkludrer livene våre», sier en av manifestets skribenter.

Så hva er det egentlig han og aktivistkollegene hans vil? Manifestet sier mye om det: «Vi vil ha frihet. Vi vil være i stand til å leve normale liv. Vi vil ha fred. Er det for mye å be om?»

Et lite framskritt

Akkurat nå ser det dessverre slik ut. Manifestet er blitt publisert anonymt fordi Gaza er et sted der «du kan bli kastet i fengsel når som helst». Og du setter flere enn deg selv i fare. Myndighetene «vil true deg med å ødelegge familieryktet ditt, og da sitter du fint i det».

Likevel er det et framskritt at slike tabubelagte utsagn blir lagt fram i et offentlig rom som Facebook. Det er et tegn på en sunn utvikling som jeg har sett hos unge palestinere i det siste, også blant de som bor på Vestbredden – det andre palestinske territoriet.

Drømmen om frihet

I februar 2005 besøkte jeg studenter på An-Najah-universitetet i hjertet av Vestbredden. Jeg var omringet av diskusjonslystne studenter. «Nå som Arafat er borte», mente en av dem, «er det på tide å akseptere Israel».

Han fortsatte: «Selvsagt vil jeg ha slutt på okkupasjonen, men jeg er også et menneske med drømmer og håp for framtiden. For å oppnå disse drømmene, må jeg leve i fred med jødene, vi må alle gå videre.»

De andre studentene kunne ha skjelt ham ut for å ha tråkket på den nasjonale frigjøringskampanjen. Det gjorde de ikke.

Et år senere i Egypt var jeg ordstyrer i en plenumsdebatt for ungdom fra Midtøsten og Nord-Afrika. De palestinske deltakerne fortalte at deres politikere behandlet dem som «mistenkelige» og «opprørske». Innovative ideer ble avvist som «farlige» av «utilgjengelige» ledere.

Så kom dette: «Vi kan ikke fortsette med å gi israelerne skylden for alle problemene våre. Vi vet alle at holdninger i arabiske samfunn bestemmes av familielojalitet heller enn av fornuft.»

Ingen kunne protestere. Stol på meg, disse ungdommene var gode debattanter. Du skulle bare ha sett hvordan de saudiarabiske jentene kastet seg over dem.

Uansett hva slags uoverensstemmelser de hadde med hverandre, ble alle enige om at frigjøring betyr å lykkes på egne premisser. Det krever frihet.

Fayyad bringer håp

Den gode nyheten er at unge palestinere på Vestbredden har nye håp for framtiden takket være statsministeren deres. Salam Fayyad, en økonom utdannet i USA, har rensket opp i korrupsjonen og jobbet med å oppnå mål.

Under Fayyad har internasjonal hjelp økt – og stort sett havnet der den skal. Økonomisk vekst har nådd tosifrede tall i en tid med global økonomisk krise. Eks-radikalere gleder seg over tanken på at amerikanske universiteter sponser masterprogrammer på Vestbredden. Statsministeren har til og med gått i detaljene og støttet opp om dugnadsprosjekter som bygging av fotballbaner for barna.

Fayyads mål er å bygge et institusjonelt rammeverk som kan berede grunnen for den palestinske staten de kommende par årene. Det er mange aktører på den palestinske arenaen som kunne tenke seg å se Fayyad feile. Det samme kunne sies om mange mektige israelske aktører – helt frem til i forrige uke. Revolusjonen i Egypt gjør Fayyad til et lyspunkt i en stadig mer komplisert konflikt.

Studentene på Gaza advarer om at de «er drittlei av å leve dette livet der vi fengsles av Israel, bankes opp av Hamas og ignoreres av hele resten av verden. Det gror en revolusjon inne i oss …»

I det minste finnes det én araber som kan ha tillit til å høre på dem – og som kan vise andre hvordan de skal lytte.

Oversatt fra engelsk av Kristian Krohg-Sørensen.

---
DEL