Ved presidentvalget høsten 2015 sto kampen mellom opposisjonens kandidat Edward Lowassa og det regjerende CCM-partiets kandidat John Magufuli. Da jeg kjørte rundt i Dar es Salaam i oktober, tittet portrettene deres ned på meg fra hver eneste tilgjengelige reklamevegg i byen.

For en betrakter utenfra var det noe ubegripelig ved at den samlede opposisjonen i fellesskap hadde valgt akkurat Edward Lowassa som sin kandidat. Han hadde tidligere vært statsminister og en av tungvekterne i CCM. I 2008 måtte han imidlertid gå av etter en omfattende korrupsjonsskandale. Før valget i 2015 prøvde han å gjøre politisk comeback i CCM, og håpet på å bli partiets presidentkandidat. Da dette mislyktes, snudde han på flisa og hoppet over til opposisjonspartiet CHADEMA.

Det revolusjonære partiet. I mange år hadde opposisjonen utpekt Lowassa som en av de mest korrupte lederne i CCM. Men han var tross alt et kjent navn i den tanzanianske politikken, og nå håpet opposisjonen at gamle synder skulle være glemt. I kampanjene ble han markedsført som en erfaren politiker som sto for motstand mot det gamle etablissementet – en spydspiss for fornyelse og forandring.

DSCN0566Og forandring var nøyaktig hva den unge generasjonen i Tanzania lengtet etter. Mange var skuffet over samfunnet de så rundt seg. «Jeg er så sint på og lei av alle disse mennene i CCM som bare tenker med de digre magene sine!» sa en ung, kvinnelig førstegangsvelger til meg da jeg uttrykte min forbauselse over at hun hadde tenkt å stemme på Lowassa til tross for hans ødelagte rykte. «Det er i hvert fall bedre enn å la CCM fortsette,» sa hun med overbevisning i stemmen.

CCM har styrt Tanzania uavbrutt helt siden selvstendigheten i 1961, den gang under navnet Tanganyika African National Union (TANU). Partiet ble grunnlagt i 1954 av Julius Nyerere og hans venn Oscar Kabona, for å drive selvstendighetskampen. TANU førte daværende Tanganyika inn i en union med Zanzibar, og staten Tanzania ble dannet i 1964.

I 1977 skiftet partiet navn til Chama Cha Mapinduzi (CCM) – «det revolusjonære partiet». Dette ble samtidig det eneste tillatte partiet i Tanzania. Da Julieus Nyerere gikk av som president i 1985, hadde hans visjon om ujamaa – en form for afrikansk, tradisjonelt fellesskapsbasert sosialisme – preget landets politikk i alle hans år. Og selv om det i 1992 ble tillatt å danne uavhengige politiske partier, har CCM klart å beholde makten gjennom de fire valgene som har funnet sted før valget i 2015.

Den hederlige bulldoseren. Ifølge det nasjonale statistikkbyrået ble rundt 24 millioner stemmeberettigede registrert før valget. Det er et imponerende antall, særlig med tanke på at dette er nesten halvparten av landets befolkning. Mange av de stemmeberettigede tilhørte en ung generasjon førstegangsvelgere, som ikke hadde stor tiltro til dem som hadde styrt landet i så mange år.

CCMs valgstrateger var fullt klar over denne misnøyen. I valgkampanjen satset de derfor på å holde selve partinavnet så diskret som mulig – som oftest bare som et lite symbol i hjørnet av de store valgplakatene. I stedet lanserte de navnet Magufuli som det store håpet om en ny og handlekraftig politisk visjon. Kallenavnet «Bulldoseren» fikk han allerede da han var arbeidsminister – da han ryddet opp i byråkratiet og fikk ferdigstilt flere sendrektige veiprosjekter. Nå var selve bildet av Magufuli budskapet. Cagua Magufuli – «Velg Magufuli, han står for hederlighet og hardt arbeid for fremtiden».

Og CCMs strategi var vellykket. John Pombe Magufuli ble med drøye 60 prosent av stemmene valgt til Tanzanias femte president. Til manges forbløffelse og andres forskrekkelse virket det dessuten som han faktisk mente alvor med valgkampanjens slagord.

Etter bare en måneds tid på sin nye post, hadde han klart å rokere kraftig i partiets etablissement. Han lovte krafttak mot den utbredte korrupsjonen. Det sløsende statsapparatets pengebruk skulle umiddelbart skjæres ned på.

I desember avlyste han den tradisjonelle og kostbare feiringen av selvstendighetsdagen. I stedet oppfordret han folket til å gå ut og rydde og gjøre rent foran husene sine for å bekjempe koleraepidemien som truet. Da han inspiserte sykehuset Muhimbili i Dar es Salaam, ble han forferdet over det han så. I forbindelse med parlamentets høytidelige åpning slanket han det vanligvis utsvevende festbudsjettet, og sendte heller pengene til sykehuset for at de skulle kjøpe inn senger.

Overalt i det statlige byråkratiet, som i så mange år har fått rulle og gå i fred, kan man plutselig føle presidentens blikk i nakken.

I april 2016 avlyste han feiringen av Unionsdagen mellom Tanganyika og Zanzibar, og erklærte at pengene skulle gå til ny veibygging – som skaper sårt tiltrengte arbeidsplasser.

Og sånn ser det ut til å fortsette. Overalt i det statlige byråkratiet, som i så mange år har fått rulle og gå i fred, kan man plutselig føle presidentens blikk i nakken. Nylig ga han alle sjefer en frist på 15 dager til å kvitte seg med alle sine såkalte ghost workers. Denne formen for juks med lønnsutbetalinger til avdøde eller fiktive ansatte har gjennom årenes løp gitt gode ekstrainntekter til dem som har hatt mulighet til å manipulere systemet. Etter bare et par dagers leting fant man flere hundre ghost workers bare i Kilimanjaro-regionen, som kvitterte ut sin månedslønn mens de trygt hvilte i gravene.

Frykter uro. Innsparingstiltaket som hittil har fått mest oppmerksomhet, er presidentens plan om å skjære ned lønnen til alle høyere kontorfunksjonærer. En høytstående byråkrat i den tanzanianske offentlige sektoren kan tjene opptil 40 millioner shilling – omtrent 150 000 norske kroner – i måneden. En mer normal månedslønn ligger på alt mellom 400 000 til én million shilling, altså mellom 1500 og 3500 norske kroner i måneden.

Fra og med neste år skal makslønnen ifølge presidenten senkes til 15 millioner per måned (ca. 55 000 norske kroner). Dermed halverer han også sin egen lønn.

Mange tanzanianere setter stor pris på sin nye president, hans handlekraft og stramme grep. Den eldre generasjonen trekker gjerne veksler på landsfaderen Julius Nyerere og hans visjon om Tanzanias fremtid slik den ble formulert i Arushad-erklæringen i 1967. Dette var en erklæring preget av entusiasme og store forhåpninger om det nye samfunnet som skulle bygges med hengivenhet og hardt arbeid. Et samfunn fritt for den gamle, koloniale avhengigheten. Men andre husker også hvordan Nyereres visjon om ujamaa – det egalitære, sosialistiske samfunnet – etter hvert havarerte i virkelighetens stormvinder. Hvordan landet stagnerte. Hvordan synet på demokrati, rettigheter og ytringsfrihet oftere og oftere ble tvunget til å tilpasse seg den politiske visjonen.

Noen kritikere mener at president Magufuli – trass sine gode intensjoner – henter ideer fra en svunnen tid. At hans politikk kan lede samfunnet inn på feil spor. Mange av dem som nå ser sine privilegier bli truet, står i innflytelsesrike posisjoner, og kan lett skape politisk uro.

Kontroll og sensur. Men også på andre hold i samfunnet er det mange som føler mørke skyer henge over sitt virke. Bistandsorganisasjoner og NGO-er har fått restriksjoner på arbeidet sitt, blant annet når det gjelder hva slags form for kontakt man får lov til å ha med ulike myndigheter eller opposisjonelle politikere.

Ytringsfriheten i mediene har også blitt rammet av kontroll og sensur. Allerede under tiden til Magufulis forgjenger Kikwete ble den såkalte Cyber Crimes Act innført. Ifølge denne loven kan personer som på nettet eller i andre medier sprer informasjon myndighetene anser for å være falsk eller misvisende, dømmes til fengsel.

Etter seks måneder som president har Magufuli ennå ikke vist noen interesse for å lette på denne kontrollen. Tvert imot. En avis i Dar es Salaam måtte for eksempel legge ned virksomheten sin etter å ha publisert noen kritiske artikler om hvordan CCM-partiet håndterer den politiske situasjonen i Zanzibar. Journalister uttrykker bekymring over sin egen selvsensur, som de bedriver for ikke å havne i vanskelige situasjoner.

Turbulent forhold. Unionen mellom Tanganyika og Zanzibar har aldri vært noen kjærlighetshistorie. Den ble opprettet i skyggene av den kalde krigen, og allerede Julius Nyerere bekymret seg over hvordan samarbeidet mellom fastlandet og øygruppen skulle fungere.

Zanzibar har sitt eget parlament og sin egen president, men innbyggerne er samtidig stemmeberettigede både når det gjelder valg av unionspresident og unionens parlament i Tanzanias hovedstad Dodoma.

Under valget i 2015 mente CUF, Zanzibars største opposisjonsparti, at de hadde seiret i valget som gjaldt øyene. Det mente også de fleste uavhengige observatører. Men CCMs valgansvarlige i Zanzibar hevdet at det hadde forekommet valgfusk og erklærte valget ugyldig.

CCM krevde gjenvalg, mens CUF mente at valgresultatet fra oktober skulle gjelde. Alle forhandlinger strandet, og i mars 2016 drev CCM gjennom et nytt valg. Siden CUF mente dette var en ren politisk provokasjon, nektet de å delta. Og selvfølgelig vant CCM en totalseier.

Men dette er også en brennbar seier. CUFs ledelse har definitivt manet tilhengerne sine til ro. Uroligheter skremmer fort bort turistene, som Zanzibars økonomi er avhengig av. Spørsmålet er likevel hvor lenge de lykkes i å holde den ulmende uroen på øyene under kontroll.

Drastiske tiltak. Både USA og EU markerte sin misnøye med valget ved ikke å sende noen representanter da CCMs zanzibarske presidentkandidat Ali Mohammed Shein ble innsatt i Zanzibar Town. Våren 2016 satte USA dessuten en stopper for et tidligere fremforhandlet program for utbygging av infrastruktur ulike steder i landet. Summer tilsvarende fire millioner kroner forsvant da umiddelbart fra Tanzanias planlagte budsjett.

Inntil nå har president Magufuli prøvd å holde seg utenfor den betente situasjonen i Zanzibar. Han virker også upåvirket av politiske påtrykk utenfra: «Vi skal så raskt som mulig frigjøre oss fra andre lands bistand.» Som Julius Nyerere i sin tid la til grunn, mener Magfuli at eget, hardt arbeid og hederlighet er grunnforutsetningene for et lands uavhengighet og fremtid. Selv om dette er gamle ideer, er de i høyeste grad gyldige i dag, erklærer han.

Derfor må korrupsjon og sløseri med offentlige midler så raskt som mulig ryddes vekk og fås under kontroll. Hvis dette krever drastiske tiltak, er president John Pombe Magufule åpenbart ikke redd for å ty til nettopp dét.

DEL
Stig Holmquist