Fra Kiev: En ny tid for Ukraina?

«De ble skutt som dyr,» sier en av grunnleggerne bak bevegelsen Euromaidan, Olexandra Matviichuk, til Ny Tid. Myndighetenes strategi var å radikalisere dem som protesterte. Vi snakker om opprøret, de frivillige, regjeringen og russisk propaganda.

Fra Kiev. Foto: Truls Lie
Truls Lie
Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Nøyaktig to år etter at Euromaidan ble grunnlagt, møter Ny Tid en av dens grunnleggere i Kiev. På Maidan, der demonstrasjonene startet, ser vi hundrevis av kranser og fotografier av dem som ble drept av politiet. Det er markeringer, og her deles det ut priser til noen av de hundretusener av frivillige som ilte til den gang og støttet demonstrantene. Janukovitsjs regjering falt noen måneder senere, og situasjonen har bedret seg. Men folk mener den nye regjeringen også vil falle, da president og statsminister ikke har vist tilstrekkelig vilje til å etablere det reelle demokratiet som er ønsket.

Kiev2_DSC2837Olexandra Matviichuk, som i Kiev er styreleder for Center for Civil Liberties, nevner at Euromaidan ble opprettet rett etter de fredelige studentdemonstrasjonene: «I denne perioden jobbet vi 24 timer i døgnet med å bistå med advokathjelp, hjelpe de skadde, dokumentere overgrep og gi husvære til de interne flyktningene i Ukraina. Mer enn én million mennesker har rømt fra hjemmene sine på grunn av den væpnede konflikten. Når dere hører om Ukraina, er det ofte negative nyheter. Vær da klar over at energien bak Euromaidan økte bevisstheten til alminnelige mennesker, som nå prøver å gjenoppbygge landet. I vårt nettverk har vi over 100 advokater som jobber gratis natt og dag. Væpnede konflikter er selvsagt grusomme, men på grunn av dette har vi også muligheten til å endre landet raskere fordi flere deltar. SOS Euromaidan ga også folk fri rettshjelp. Hundrevis av skadde, fengslede og torturerte fikk gratis juridisk hjelp.»

«Jeg tror myndighetenes strategi var å radikalisere dem som protesterte.»

En rekke politiske fanger med pro-ukrainsk ståsted er fengslet i de russiske elle russiskdominerte områdene. «Vår kampanje ’Let my people go’ legges merke til internasjonalt, i Europaparlamentet og FN. I Russland har vi tretten, på okkuperte Krim sju. I Russland har man ikke rettferdige rettssaker. Vil man ha disse menneskene løslatt, er internasjonalt press på Russland det eneste som fungerer.»

Vold og tortur. Et eksempel på en politisk fange er filmskaperen Oleg Sentsov. Matviichuk forteller: «Han har organisert ikkevoldelige motstandsbevegelser mot okkupasjonen. Det er derfor Russland og Krim beskylder ham for å være terrorist. Sammen med to andre er han beskyldt for å være leder for en terroristgruppe, men det finnes ingen bevis som underbygger dette. De ødela en dør i et hus der pro-ukrainske aktivister ble holdt fanget. Vi har hørt at det foregikk tortur der, men det har vi så langt ikke klart å bevise. I anklagen mot dem het det at det å brenne døren var et forsøk på stoppe en tilbakeføring av Krim til Russland. Ved å ødelegge en dør? Det er tull. De bruker Oleg Sentsov som et signal om at selv fredfull motstand vil straffes med tiltale og fengsling,» sier Matviichuk. «På Krim fabrikkerer russerne forbrytelser, de stenger NGO-er og tillater ikke andre religiøse grupper enn Moskva-patriarkatet. Vi vet om vold, bortføring og tortur. Eksempelvis har vi en video med en krimtatar som møter opp til en fredelig samling på gata, mot russisk okkupasjon. Så kom Krims såkalte self defence. Krimtataren blir deretter funnet død, preget av tortur, drept som følge av å ha blitt stukket med noe skarpt gjennom øynene. Til tross for videobevis ble det ingen etterforskning. I de okkuperte delene av Krim finnes ingen rettssikkerhet.»
På spørsmål om hva slags innflytelse Russlands har i øst, svarer Matviichuk: «Den såkalte Folkerepublikken Lugansk, som Russland opprettet, er ingen republikk, men paramilitære grupper som i mars i fjor begynte å angripe folk. De likviderte aktivister og pressefolk for å oppnå kontroll. Russland bidro med soldater og våpen. Dette er dokumentert. Vi har spurt mer enn 160 mennesker som ble fanget av disse paramilitære gruppene. Halvparten av dem var militære, og halvparten var sivile. Vi fikk informasjon om 79 uoffisielle steder der folk ble anholdt og avhørt i de okkuperte områdene. Ifølge vitnemål vet vi at 86 prosent av de militære ble torturert, og om lag halvparten av de sivile. De militære brukte vold, elektrisitet, sult og voldtekt. I 44 av sakene ble vold og tortur under avhør utført av russiske militære eller russiske frivillige – ikke de lokale.»
Hvor enkelt er det her å snakke om at Russland står bak, da lokale paramilitære også kan ha egne interesser? Matviichuk svarer: «Dette er komplekst. Ledere av paramilitære grupper er også drept, også de som motsatte seg ordre fra russiske offiserer. Det er tydelig at Kreml ønsker å beholde den effektive kontrollen over disse paramilitære gruppene.»

Frivillige. Matviichuk har selv opplevd å være truet, da hun sto i hjertet av revolusjonen som ble påbegynt her i Kiev. «Alle var utsatt, også de som bare assisterte med mat. Under Euromaidan kom det hemmelige politiet til leiligheten min, og jeg kunne ikke returnere på flere uker. Jeg ble også bedt om å møte hos påtalemyndigheten som vitne, men når man kommer dit, blir man fortalt at man er mistenkt. Alle kan bli ofre for falske tiltaler, vold eller tortur.»
«Men for meg personlig var de dramatiske dagene i februar 2014 de mest skremmende øyeblikkene under Euromaidan. Folk begynte å ringe oss og fortalte at politiet skjøt ubevæpnede demonstranter. Våre frivillige kom til steder der folk var drept. Vi startet med å skrive ned hvem som var døde. Så ringte mannen min. Han fortalte at han var på Maidan, at han elsket meg, og tok farvel. Jeg elsker mannen min. Jeg ville be ham rømme, men jeg kunne ikke. For alle mennesker på Maidan hadde familie – så jeg fikk meg ikke til å gjøre det. Dette er veldig dramatiske minner for meg. Mannen min overlevde. Men vi måtte ringe mange og fortelle at familiemedlemmene deres var drept. Det var hardt.»
«Myndighetenes strategi var å radikalisere dem som protesterte – men de aller fleste protestene var fredfulle. Det forekom at enkelte gjorde voldelig motstand, men stort sett var det ikkevoldelige demonstrasjoner. Mange videoer viser mennesker som ble skutt, og som ikke hadde våpen. De ble skutt som dyr, selv om de ikke var noen trussel for politiet.»
«Vi vet ikke hva som hadde skjedd hvis ikke Janukovitsj hadde rømt landet. Jeg tror han rømte fordi deler av politiet begynte å nekte å utføre ordre. Dette har også vært en tragedie for politiet. Dette regimet, som tvinger politiet til å drepe demonstranter, sørget ikke engang for medisinsk utstyr til sine ansatte. De bryr seg ikke om noen mennesker uansett.»

Russland. Jeg ber Matviichuk forklare Russlands rolle i Ukraina. «Ukrainere beviser at vi ikke er en del av Russland, men at vi velger en europeisk fremtidsmodell,» svarer hun. «Ikke først og fremst et geopolitisk samarbeid, men et fokus på at menneskerettigheter ivaretas, med ukorrupte myndigheter som tar ansvar for folket. Jeg tror ukrainere er det eneste folket i verden som har gitt sine liv for europeiske verdier. Før Euromaidan jobbet min organisasjon Center for Civil Liberties tett med menneskerettighetsorganisasjoner fra Russland. De er veldig modige mennesker, for Russland er ikke noe demokrati – det er et korrupt land uten mulighet til å utvikle seg. Mens vi er i krig er det vanskelig å utvikle et demokratisk samfunnssystem. Russland går til krig mot oss, nettopp for å hindre dette.»

«Han var på Maidan, sa at han elsket meg, og tok farvel.»

I Kiev snakker gjerne ukrainske, pro-ukrainske, venner sammen på sitt «morsmål» russisk. Dessuten snakket pro-ukrainske og pro-russiske godt sammen tidligere, så hvorfor er det nå så mye hat mellom dem? «På grunn av russisk propaganda. Russland startet med dette for lenge siden. De har satt av store summer til russisk propaganda i flere land. Det er et stort system. Da Euromaidan startet, prøvde det russiske propagandaapparatet å sidestille demonstrantene med radikale og fascister. De la stor vekt på at dette var drevet av den politiske gruppen Høyre Sektor (se også Ny Tid nr. 25 fra august i år). Men tallene sier noe annet: To millioner mennesker deltok i Euromaidan-protestene, og fem millioner støttet infrastrukturen til protestene. Da politiet ble voldelig, iverksatte man selvforsvar med 12 000 personer oppdelt i 40 ulike selvforsvarsgrupper. Høyre Sektor utgjorde bare 300 personer. Russland ville ha det til at alle demonstrantene var fra Høyre Sektor. De skapte et bilde av fascister som ville ta over landet. Vi som var til stede under Euromaidan, visste selvsagt at dette ikke stemte. Dessverre er russisk propaganda veldig effektiv. Eksempelvis bruker de bilder – for eksempel fra Donetsk, der flere tusen møtte opp i april 2014 for en pro-ukrainsk samling, og ble angrepet av pro-russiske aktivister. I russisk presse ble bildene forklart med at de pro-ukrainske demonstrantene angrep de russiske. Det er løgn.»

Regjeringen. Hva da med dagens regjering – har Matviichuk tro på reformene planlagt av president Porosjenko og statsminister Jatsenjuk? «Politikerne tok ikke initiativ til Euromaidan, og har ikke hatt noen ledende rolle her. Den nye regjeringen er i realiteten ikke en ny regjering – flere var medlemmer av forrige regime. Regjeringen er bedre, men ikke bra nok, så vi kritiserer dem. De bør innføre en demokratisk modell, og deretter gå av. Dette er folk med samme tankesett som under Janukovitsj – vi ser alle symptomene. Nye politiske initiativer bygges nå fra grasrotnivå.»
Hva da med menneskerettigheter – fungerer de? «Jeg får ofte høre at politikk er viktigere enn menneskerettigheter, men uten menneskerettigheter vil alt kollapse. Vil vi ha fred, må vi ha rettferdighet. Du velger ikke hvor eller når du er født. Det eneste valget du har, er om du vil være et godt eller et dårlig menneske.»
Matviichuk sitter selv som rådgiver for parlamentet, i komiteen for menneskerettigheter. «Vi prøver å dytte regjeringen i riktig retning, men de utviser ikke overveldende vilje til å innføre radikale reformer. Vi har mulighet til å påvirke. Sivilsamfunnet vil alltid jobbe for menneskerettigheter, men makthaverne ønsker makt på sivilsamfunnets bekostning. Vi ønsker reformer i juridisk sektor og i politiet. Vi har 9000 dommere, nå må de i Høyesterett nedgraderes. De er ansvarlige, også moralsk, for det systemet som utviklet seg under Janukovitsj.»
«Partiene i dagens parlament er ikke ideologisk funderte, men støtter én leder. Fremfor fanklubber for lederne må vi ha nye partier fundert på demokrati. Dette vil komme fra grasrota.»
Jeg ber Matviichuk kommentere det kommunistiske partiet, som er blitt utelukket fra parlamentet. «Problemet er at kommunistene ikke lever opp til verdiene sine. Er man sosialist eller kommunist, skulle man ha jobbet for de fattige.»
Og hva med president Porosjenko – hvordan kunne de velge en oligark som eide en tv-kanal og et sjokolade- og kakeimperium? Han har ennå ikke kvittet seg med hverken tv-kanalen eller godteri-
konsernet, slik han lovte? «Da Euromaidan var gjennomført, trengte vi noen som kunne regjere, og han var en bedre kandidat enn de andre. Men får vi nå en demokratisk utvikling med partier tuftet på ekte verdier og ekte valg, vil Porosjenko bli en del av historien,» sier Matviichuk.
Nå er Ukraina på alles agenda, da dette har utviklet seg til en internasjonal konflikt mellom NATO, Europa og Russland. «Det er problemet,» kommenterer Matviichuk. «Ukraina kan ikke løse konflikten ved hjelp av sine styrker alene. Konflikten er påtvunget oss fordi vi ønsker oss demokrati. Klarer vi å innføre demokrati i Ukraina, vil dette stå som et godt eksempel for andre postsovjetstater. Det er derfor Russland vil stoppe oss. De er redde. Under Euromaidan opplevde vi at vi var en dråpe i havet, men etter hvert kjente vi den internasjonale solidariteten.»

Fremtiden. Til slutt: Hvis en leder som Matviichuk hypotetisk hadde sittet i posisjon som kvinnelig president – ja, vi tillater oss den tanken – hva ville hun prioritert? «Jeg ville sørget for en juridisk reform der alle menneskerettigheter kunne forsvares i retten. Så ville jeg innført en skattereform. Vi har en vanskelig økonomi, men kreative mennesker i middelklassen – det er disse som vil ha endring. De må ha frihet til å skape noe. Jeg er ikke naiv, jeg vet at Russland ikke vil gi seg. Ukraina må ikke kjempe for territorier, men for menneskene som bor her. Hadde jeg hatt makt, ville mine beslutninger vært fundert på disse tingene.»

(Matviichuk skriver for Ny Tid om russisk propaganda i neste avis (16.1.16).)

 

---