En ny kultur

Antonio Gramscis notater fra cellen i det fascistiske Italia på 20-tallet ble samlet og utgitt under tittelen Fengselsdagbøker etter andre verdenskrig. Tiden er inne for å hente ham frem igjen.

Diego Fusaro
Fusaro er filosof og lærer ved ISSAP i Milano, og driver nettstedet Filosofico.net. Han er nå fast spaltist i Ny Tid.

Tiden er inne for å vinne tilbake Antonio Gramsci (1891–1937), og frigjøre denne sentrale marxistiske filosofen fra det dødelige grepet til venstresidens liberal-libertarianere, som langt på vei legemliggjør alt det Gramsci kjempet mot. [Venstresiden i Italia kan beskrives som mer opportunistisk, pragmatisk og ute av kontakt med sine historiske røtter enn i mange andre europeiske land.] Venstresiden er i dag intet annet enn et kulturelt fenomen som utsmykker den mektige konstruksjonen den globale kapitalismen har bygget opp. Den utgjør – kunne vi si med Gramsci – en del av overbygningen. Globalisering uten forbehold; en europeisme uten hode eller lederskap; en logrende, transatlantisk lydighet; en privatiseringssyk markedsøkonomi: Alt dette er blitt venstresidens egentlige grunnpilarer og orienteringspunkter etter faneflukten fra kampen mot kapitalismen, og den påfølgende tilslutningen til kapitalismens seiersmarsj. Veien har gått fra kampen mot imperialismen til en kamp for imperialismen; fra en kamp for de undertrykte til en kamp mot de undertrykte, det vil si den nasjonal-populistiske massen som er bakt sammen av globaliseringsprosessens tapere.

ANTONIO GRAMSCI

Gramsci (1891–1937) var italiener, filosof og politiker, og påbegynte sine studier i filologi og språkvitenskap ved universitetet i Torino i 1919. Gramsci startet den sosialistiske ukeavisen L’Ordine Nouvo («Den nye orden», 1919), var en av grunnleggerne av kommunistpartiet i Italia (Partito Comunista Italiano, 1921), og grunnla dagsavisen L’Unità (kommunistpartiets partiavis, 1924). Under Benito Mussolinis fascistiske regime (1922–1943) ble Gramsci sett på som en av regimets farligste motstandere. Han ble arrestert i 1926 og dømt til 20 år, 4 måneder og 5 dager i fengsel. I 1934 ble han alvorlig syk og overført til et hospital, og døde av hjerneblødning i 1937. Gramsci anses som en av de viktigste sosialistiske, politiske filosofene på 1900-tallet. Fengselsdagbøker består av Gramscis nedtegnelser fra årene han var fengslet, og ble først samlet og utgitt etter andre verdenskrig. Gramscis Fengselsdagbøker er ikke utgitt i norsk utgave, men Columbia University Press har publisert en komplett Prison Notebooks i tre bind. Samlingen er tilgjengelig på Amazon.com. Utdrag fra Gramscis Prison Notebooks er tilgjengelig som PDF: http://courses.justice.eku.edu/pls330_louis/docs/gramsci-prison-notebooks-vol1.pdf Les mer om Gramsci i biografiene En stad i ljus av Anders Ehnmarks og Life of a Revolutionary av Giuseppe Fiori.

Ny intellektuell klasse

[ihc-hide-content ihc_mb_type=”show” ihc_mb_who=”1,2,4,5,7,8,9,10,11,12,13,14,17″ ihc_mb_template=”1″ ]På den ene siden har vi i dag folket – som føler, men ikke alltid forstår eller vet. På den andre siden har vi de intellektuelle – som vet, men ikke alltid forstår eller føler. Dermed oppstår det en forbindelse mellom de to partene, som potensielt kan hjelpe oss å komme forbi både de intellektuelles elitistiske isolasjon som «en kaste og et presteskap» (fra Gramscis Fengselsdagbøker), og utsjaltingen av folket som en passiv og uopplyst masse. Her melder det seg et behov for en nasjonal-populistisk litteratur og, mer generelt, for en type intellektuelle «som føler seg organisk knyttet til en nasjonal-populistisk masse» og som påtar seg å reise dem opp og reformere dem intellektuelt og moralsk.

Masser av undertrykte har vært foruten politisk representasjon.

I motstand mot partiene og de intellektuelle som lydig følger den turbokapitalistiske gud og det hegemoniske systemet historien har frembrakt, er det nødvendig å skape et parti og en intellektuell klasse som representerer det undertrykte sentrum: med andre ord de nasjonal-populistiske masser av undertrykte som inntil i dag har vært foruten politisk representasjon og som har manglet et eget sammenhengende verdensbilde. Det er derfor nødvendig å ta farvel med den presteliknende kasten av intellektuelle knyttet til kapitalismens formasjoner, og gå videre med det siktemål å «skape en ny intellektuell klasse» med en følelsesmessig forbindelse til massene og et klart nasjonal-populistisk kall, organisere den revolusjonære subjektiviteten, og bringe sammen kommunistpartiet og folket – den moderne «fyrsten» og undersåttene. [Her alluderes det til «Fyrsten» av Machiavelli, som analyserer den bakenforliggende logikken i all virkelig maktutøvelse. Gramsci ønsket selv å skrive «den nye fyrsten», hvor han ville sette opp et konstruktiv alternativ, en folkebevegelse-håndbok for sine medborgere.]

Filosofi og praksis

I et slikt lys er det lett å forstå hvorfor Gramscis Fengselsdagbøker insisterer på «en ny kultur» som gir makt til massene og fører til en ny, felles visjon hvor frigjøringen av de undertrykte på et nasjonal-populistisk plan er prioritert. Sagt med dagbøkenes språk er selve essensen av det å skape en ny kultur for å «sosialisere» de nye visjonene for verden, for slik å forsikre seg om at visjonene forankres i «fundamentet for avgjørende handlinger» og dermed gir massene en enhetlig bevissthet, noe som gjør det mulig for dem å tenke i fellesskap – og la handling følge tanke: «Å skape en ny kultur betyr ikke bare å gjøre individuelle, ‘originale’ oppdagelser; det betyr også, i særdeleshet, å kritisk spre sannheter som allerede er oppdaget, å ‘sosialisere dem’ så å si, og med det gjøre dem til en plattform for avgjørende handling, til et element som kan koordinere og bidra med en moralsk og intellektuell orden. At en menneskemasse ledes til å gjennomtenke samtiden koherent og på en samlet måte er et mer avgjørende ‘filosofisk’ faktum, enn et filosofisk genis oppdagelse av en ny sannhet som forblir den eksklusive eiendommen til små intellektuelle grupper.»

Gramsci må i dag leses som en populistisk filosof.

Omsettingen av filosofi til praksis, og fra praksis til en mobiliserende ideologi i neste omgang, er den praktisk-teoretiske oppgaven som Gramsci synes å tilordne Fengselsdagbøker. Dette gjør at Gramsci i dag må leses som en populistisk [Som på norsk har «populisme» på italiensk negative konnotasjoner, men brukes her bevisst i en positiv forstand. ] filosof, og så visst ikke som en tenker for den flytende finansens eliter, eller den kulturelle venstresiden som representerer dem.[/ihc-hide-content]

Kommentarer
DEL