En nordmann i Napoli

KORONA: Piazzaene er tomme og pizzeriane er stengt, men napolitanerne (over)lever.

[Obs. Bare publisert på nett]

Når jeg skriver dette, har Napoli vært nedstengt i mange uker. 10. mars stengte kaffebarene, restaurantene og butikkene. De første dagene trodde mange det var lov å gå seg en tur, avisene skrev at det til og med var lov å jogge. Men søndag 15. mars kom det en klokkeklar melding fra statsminister Giuseppe Conte: «Alt opphold utendørs er forbudt i hele Italia.»

Togene sluttet å gå, man fikk ikke kjøre bil ut av byen. Ikke inne i byen heller, for den slags skyld. Man fikk bare gå ut for å handle mat og medisiner eller lufte hunden. Å lufte seg selv var definitivt blitt ulovlig. Selv slapp jeg boten på 206 euro fordi jeg ikke hadde fått med meg det nye direktivet. Men politiet ville jeg skulle gå, ikke jogge hjem igjen da jeg ble stoppet på Lungomare, strandpromenaden i Napoli. Etter noen dager ble jeg veldig rastløs av den totale mangelen på fysisk aktivitet – da jeg la meg en kveld, viste telefonen min at jeg bare hadde gått 127 skritt den dagen. En stund var jeg på let etter en hund. Det gikk rykter om at hundeeiere leide ut «Fufy» – den lokale «Fido» – for 15 euro i timen. Men så ble det bare lov å lufte hunden innenfor en radius av 500 meter fra eget hjem, og min hundeinteresse dalte.

«A casa!»

Margherita (37) fortalte meg at politiet aldri gikk i trapper, de kjørte alltid motorsykkel eller bil til stedene der de kontrollerte folk. Det er over 200 flotte offentlige trapper i Napoli. UNESCO har til og med satt trappegangen Pedamentina med sine 414 trappetrinn, påbegynt en gang på 1400-tallet, på listen over verdens kulturarv. Vi gikk Pedamentina sammen noen ganger, men etter at vi ble tatt av politiet på toppen av trappene og jeg unngikk å måtte betale de 206 euroene bare fordi politimannen hadde vært i Lofoten med faren sin for mange år siden, ble turene mine færre og kortere. Margherita hadde en bærepose med mat og har bostedsadresse i enden av trappen, så hun var ute i lovlig ærend. Det gamle ekteparet som hadde vært på apoteket, ble imidlertid nødt til å akseptere boten. De bodde på motsatt side av trappene og hadde lurt seg til å slikke litt sol ved å ta en omvei hjem. Uken etter steg boten til minimum 500 euro og kunne komme opp i 4000 euro dersom man ble tatt for tredje gang. Jeg hadde allerede blitt tatt to ganger.

Boten kunne komme opp i 4000 euro.

Turene ble færre og kortere også fordi det oftere var folk som ropte «A casa!» ned til oss når vi passerte under vinduene deres. Litt provoserende var det riktignok den dagen en velbeslått dame på en diger takterasse sto i solen og rope «a casa» ned til min venninne som bor i en trang liten leilighet på bakkenivå der solstrålene aldri slipper inn – som så mange andre lever hun vanligvis livet på gaten, ute blant folk. Men denne dagen fikk den rike damen en høflig argumentasjon for hvorfor det var viktig med frisk luft og sol en time hver dag for datteren hennes på fire og et halvt som har en sjelden øyensykdom. Jeg, derimot, fikk Margheritas oppriktige reaksjon da vi gikk nedover trappene igjen og damen var ute av syne: vaffanculo, afammocca, brutta stronza … En blanding av italiensk og napolitansk som absolutt ikke egner seg til oversettelse, men som kan komme godt med hvis jeg en dag blir skikkelig forbanna på noen.

Matmarkedet Pignasecca

I bydelen Montesanto, hvor Margherita bor, ligger det kjente matmarkedet Pignasecca. Her går livet nesten sin vante gang under koronakrisen. Mange folk er ute. Det pleide riktignok å være så folksomt her at man måtte albue seg fram til bodene. I Montesanto bor det i overkant av 30 000 mennesker fordelt på én kvadratkilometer. Likevel klarer de aller fleste nå å holde en meters avstand til andre når de er ute og handler nødvendighetsvarer – iført munnbind og engangshansker. Og litt bedre plass har det blitt av at alle bodene med klær og suvenirer er borte – det er ikke nødvendighetsvarer.

Nødvendighetsvarer er derimot blekksprut og vongole, tunfisk og ansjon, sverdfisk og uer, kongereker og knivskjellene som daglig ankommer fiskehandlerne. Heller ikke utvalget og kvaliteten i Macelleria Lubrano – fetevarebutikken – er det ikke noe å si på. En av sønnene Lubrano, som har drevet fetevare på Pignasecca i flere generasjoner, blir nesten indignert da jeg kjøper flere mozzarellaer og bøffel-ricottaer enn han tror jeg klarer å spise på én dag. «Vi får nye, ferske i morgen tidlig», sier han. «Kom heller innom og kjøp flere da.» Også sitroner fra Sorrento og småtomater fra gårdene i utkanten av Napoli ankommer Pignasecca daglig. Påfyll av vin til enotekene og sigaretter til tobakkskioskene skjer sjeldnere, men også de selger nødvendighetsvarer og forblir åpne mens resten av Italia holder stengt.

Små butikker i nabolaget

Matmarkedet Pignasecca har blitt kjent i hele Italia etter at nasjonale aviser, basert i Roma og Milano, begynte å kritisere de regionale myndighetene i Napoli for ikke å stenge matmarkedene. Fotografier av Pignasecca med mengder av handlende napolitanere ble symbolet på at folk i sør ikke tok portforbudet på alvor; at de – som vanlig – gjorde som de selv ville. Det fikk napolitanerne til å rase. Glosene jeg hadde lært av Margherita, kom godt med da jeg snakket med folk på markedet denne uken. «Her har norditalienerne brakt korona til sør, til Napoli, i et forsøk på å redde seg selv, og så skylder de på at det er vi, oss som handler maten vår på Pignasecca, som er smittesprederne … Non mi rompere le palle! Cazzo! Vaffanculo!»

Og de har et poeng: De første to ukene etter koronautbruddet var det lov å reise innad i Italia uten å gå i karantene. Mange italienere dro fra nord til sommerhusene sine eller slektningene sine i sør og bidro i stor grad til økt smitte i Napoli og resten av Mezzogiorno (Sør-Italia). Dessuten er det ikke supermarkeder i Napoli slik det er i Milano. Her handler folk alt de spiser, i små butikker i nabolaget sitt eller på de utendørs matmarkedene. I mitt nabolag i Forcella hang det tidligere en diger gatebanner med påskriften «Nord og sør – sammen om å bekjempe korona». Den er borte nå.

Portforbudet

«Jeg er redd», sier Cinzia (47). Hun bor i etasjen under meg i Via Sant Augustin alla Zecca sammen med en datter fra første ekteskap og en sønn fra det andre, ett barnebarn, en bror og begge foreldrene. Faren hennes ble fraktet hjem fra sykehuset i ambulanse 10. mars. Han var så syk at det var for farlig for ham å bli værende på sykehuset; risikoen for å bli smittet av corona var for stor. Så nå pleies han hjemme av henne og moren.

Det finnes ingen turister igjen i Napoli.

Cinzia har ikke sett noen andre enn dem hun bor sammen med – og meg – de siste tre ukene. Meg tør hun – så vidt – å besøke. Jeg har ikke mange venner i Napoli og er for det meste alene. Således er jeg lite utsatt for smitte. Men de første to ukene hadde jeg verken munnbind eller engangshansker når jeg gikk for å handle. Det likte hun ikke. Dessuten visste hun at jeg av og til brøt portforbudet og gikk meg en tur. Likevel tør hun å komme innom meg én time hver kveld for å høre på meg snakke italiensk og korrigere meg.
For min del er det den billigste psykologen jeg noen gang har hatt. Spesielt etter nedstengingen av L’Orientale-universitetet, der jeg jobbet, og innføringen av portforbudet, har denne daglige samtalen vært helt nødvendig for mitt psykiske velvære. Jeg betaler henne gladelig ti euro for en times samtale. Og hun er kjempefornøyd. Hvorfor forsto jeg først da den 32 år gamle ragazzoen– hjelpegutten – i dagligvaren fortalte meg hvor mye han tjente: Tre euro timen for å bære matvarer hjem til folk fra klokken åtte om morgenen til seks om ettermiddagen. Husene her i Forcella har fem–seks etasjer og ikke heis.

«Hva skal vi leve av da? Og ikke minst, hvor er livet blitt av?»

Men Cinzia er engstelig. Det er snart to uker siden lokalavisen Il Mattino skrev at sykehusene i Campagnia, regionen hvor Napoli er hovedsete, var helt fulle. Likevel er hun mest redd for at dette ikke skal ta slutt. Først annonserte myndighetene at portforbudet og stengingen av restauranter, barer og butikker skulle vare til 3. april. Nå er den siste meldingen av det skal vare til 3. mai. Men hun har ikke noe tro på det. Det har ikke mange andre heller, egentlig. «Det kommer til å vare mye lenger» sier hun. «Hva skal vi leve av da? Og ikke minst, hvor er livet blitt av?» Hun har livnært seg av å ta nattevakter som ekstrahjelp på et sykehus i nærheten, men tør ikke det lenger av redsel for å smitte sin syke far. Hun har spedd på inntekten sin ved å vaske Airbnb-leiligheter i nabolaget. Nå finnes det ingen turister igjen i Napoli og dermed heller ikke noen inntekt. «Men jeg håper det kommer til å gå bra …» sier hun med litt usikkerhet i stemmen.

Napoli

Napolitanerne har i generasjoner levd med hengende farer rundt seg. Vesuv hadde sitt foreløpig siste store utbrudd i 1944. Det siste kolerautbruddet i byen fant sted så sent som i 1973. I 1980 ble byen rammet av et jordskjelv som tok livet av nesten 3000 mennesker. Heller ikke covid-19 skal knekke Napoli. Bare mens jeg har skrevet på denne artikkelen (den 14.4.), har antall koronasmittede og -døde i Napoli økt til henholdsvis 813 og 41, men Andrà tutto bene! Det kommer til å gå bra!

Hansen er for tiden på et forskeropphold på L’Orientale-universitetet i Napoli.