En mulig umulighet

KOMMENTAR: Situasjonen er ennå ikke slik at Audun Lysbakken bør gå av som statsråd. Men hadde ikke Thon-hotellet vært så dyrt, ville en bedre løsning være å utsette SV-ledervalget til etter 10. mars.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

KOMMENTAR

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no

Umulig. Ny uke, nye muligheter. Eller for andre: Ny uke, nye anklager.

Mandag 27. februar skulle likestillingsminister Audun Lysbakken ha vært i New York og talt ved den høytidelige åpningen av den 56. sesjonen for FN-organet «The Commission on the Status of Women» (CSW), Kommisjonen for Kvinnestatus. Isteden holder UD-statssekretær Ingrid Fiskaa Norges tale, mens Danmark sender sin nye mannlige likestillingsminister, Manu Sareen, fra Det Radikale Venstre. Den danske likestillingsstatsråden skal også skal tale på vegne av hele EU.

Lysbakken har avlyst FN-turen. Istedenfor møter han mandag klokka 07.45 i Politisk Kvarter, på NRK P2. Der skal han debattere med Stortingets kontrollkomitéleder, Anders Anundsen (Frp), om Jenteforsvarssaken og andre departementsbevilgninger – alt dette som har preget mye av den politiske mediedekningen den siste uka. FN-kanselleringen sier mye om statsrådens prioriteringer, og om hvor alvorlig han og regjeringssjef Jens Stoltenberg (ap) ser på anklagene.

Det som står på spill, er da også både Lysbakkens framtidige karriere, SVs politiske veivalg og hele det rødgrønne regjeringsprosjektet. Behandlingen av denne saken kan også ha noe å si for innbyggernes tillit til redelighetskulturen blant norske politikere. For dette handler om mer enn 154.000 kroner til et selvforsvarskurs i SU-regi eller 346.000 kroner til et samarbeidsprosjekt mellom LLH og sør-trønderske myndigheter.

Internt i SV, som i de fleste andre partier som utsettes for anklager, går man nå generelt i forsvarsposisjon – kaller det en «mediesak» og «storm i et vannglass». Noe annet valg har man da heller nærmest ikke: Det er bestemt og bestilt at et ekstraordinært landsmøte skal avholdes lørdag 10. mars, på gigantiske Thon Hotel Arena på Lillestrøm. Da skal ny leder etter 16 år med Kristin Halvorsen velges. Og 11. mars klokka 13 skal Lysbakken, den eneste partilederkandidaten, holde sin landsmøtetale.

Slike taler fra den nye lederen har som funksjon å skape samling og begistreing – tenne ny glød etter en avtroppende partileder som sjelden har det med å være spesielt populær. Som da Trine Skei Grande i 2010 tok over etter den kontroversielle valgtaperen Lars Sponheim, han som hadde frontet partiet siden 1993 – også tre år før han ble partileder. Eller som da unge Knut Arild Hareide i fjor ble et friskt pust som ny KrF-leder, etter den noe mer konservative Dagfinn Høybråten.

Sparkeerfaring

En lignende lykkelig omstendighet ser det ikke ut som Audun Lysbakken kommer til å få ved en innsettelse om 13 dager. Ikke først og fremst fordi Kristin Halvorsen er en langt mer populær og mektig avtroppende partileder enn de fleste andre. Men Lysbakken vil også, slik det nå ser ut, møte en kraftigere oppoverbakke fra første dag enn noen annen ny partileder i moderne politisk historie.

For ikke bare skal Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité behandle dette som en kontrollsak, noe som nok vil medføre åpen høring – med støtte fra regjeringsstorebror Ap. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) har også innhentet eksperthjelp fra Departementenes servicesenter for å sikre at epostsøkene blir gjort riktig – etter at all informasjon likevel ikke ble lagt fram på pressekonferansen onsdag eller i svar til Kontroll- og konstitusjonskomiten 9. og 22. februar. I svaret til Stortinget skal BLD også informere om alle fjorårets tilskudd til ulike aktører og formål – og her gis det hjelp fra Direktoratet for økonomistyring.

«Det vil ta noen uker før hele oversikten er klar,» uttalte Lysbakken 26. februar. Det vil mest sannsynlig bety at saken vil være uavklart når han 11. mars skal takke landsmøtesalen for tilliten som ny leder.

Alt dette betyr ikke at Lysbakken nå bør trekke seg som statsråd eller partileder, slik mange utenfor Regjeringen tar til orde for. Dét vitner ikke minst sakene til de sparkede fra Stoltenbergs Soria Moria I-regjering om: Manuela Ramin Osmundsen (Ap), en av Lysbakkens forgjengere, måtte avtre 14. februar 2008 – etter fem dagers mediekjør rundt en juridisk kurant ombudsutnevnelse. Mens Sp-leder Åslaug Haga, en hovedarkitekt bak det rødgrønne samarbeidet, måtte gå av 19. juni samme år – etter oppstuss rundt en privat brygge og ektemannens stabbur.

Begge ministeravgangene framstår i ettertid som underlige, for ikke å si unødige: Stoltenberg kunne i begge tilfeller ha stått tydeligere
opp for sine statsråder, og antagelig ridd stormen av med fakta på bordet.

Det er i praksis nå Stoltenberg som holder sin hånd over minister Lysbakken, og han er dermed også den som avgjør skjebnen til den utpekte SV-lederen. I utgangspunktet skal han sitte trygt. Lysbakken er jo mann. Det er relativt flere profilerte kvinnelige politikere enn menn som sparkes eller presses fra maktens tinde etter tilsvarende mediestomer.

Likevel værer flere også nå statsrådsblod, ikke minst etter statsrådens begrenset heldige mediehåndtering – den som gir enkelte inntrykk av forsøk på hemmelighold. Også derfor er det så viktig å holde stø kurs gjennom blodtåka. For rapportene i ettertid har vist at den oppildnede statsrådsjakten ofte kan gjøre at man går glipp av andre perspektiver – det som kan frikjenne den kritiserte, eller få oss til å undre om saken er verdt en ministerpost. Eller: Nye opplysninger kan også få folk på de ulike fløyer til å endre syn i hvem som er den mest egnede partileder eller statsråd.

Det er nettopp dette de pågående undersøkelsene vil kunne gi tydeligere svar på – men disse svarene kommer tydeligvis først etter 10. mars.

Vanskelig alternativ

Spørsmålet er så hvor lurt det er å gjennomføre den planlagte innsettelsen av ny partileder, hvis anklagene mot Lysbakken ikke er tilbakevist. Nå skal det ikke utelukkes at saken ellers vil være glemt, om en uke eller måned. For både folks, politikernes og medienes hukommelse er til tider påfallende kort – gitt at andre saker kommer opp. Men med dagens medieinteresse er det lite sannsynlig at det bare blir rapportert positivt om at Lysbakken enstemmig bankes inn som ny SV-leder 10. mars, hvis mistenksomhetens pletter ennå ikke synes vasket bort.

«Vi kommer ikke til å få ørens lyd før denne saken er ryddet opp i,» som Kristin Halvorsen sa til NRK 26. februar. I verste fall kan en betingelsesløs hyllest skade et skadeskutt parti ytterligere.

Årets Lillestrøm-samling er et ekstraordinært landsmøte, siden Halvorsen trakk seg på valgnatta i fjor høst. Det ordinære landsmøtet skal først avholdes neste år. Så hvorfor kan ikke Kristin Halvorsen styre noen uker til, inntil Lysbakken-saken er avklart og ryddet opp i? Hun har jo holdt på i 15 år, og kan nok lett klare 15 dager og mer til. Det å utsette landsmøtet i, la oss si, én måned – som til den symboltunge datoen 15. april, anses likevel av sentrale SV-ere som «umulig», får Ny Tid opplyst. Hvorfor?

Den ene årsaken er at SV-ere frykter en utsettelse vil «øke dramatikken». Da er det bedre å la alt gå etter planen, er planen. Den andre årsaken er at flere håper de kvinnelige statssekretærene skal trekke seg i forkant, for slik å ta støyten av for statsråden. Men på det punktet var Lysbakken forbilledlig klar lørdag:

«Jeg kommer ikke til å skyve medarbeidere foran meg i denne saken. Ansvaret er mitt. Punktum,» sa Lysbakken til NTB. Det ville være et stort paradoks, og svært beklagelig, dersom det er de yngre, underordnede kvinnene som skal få syndebukkstatus i denne saken.

Luksusparadokset

Den tredje SV-innvendingen mot å utsette selve partiledervalget, i det minste hvis man også utsetter selve landsmøtearrangementet, er at det vil bli svært dyrt. For SV har nemlig, som i fjor, booket seg inn på kongress- og messehotellet Thon Hotel Arena, ved Norges Varemesse. Dette relativt luksuriøse hotellet er også Norges største. Og det vil koste partiadministrasjonen dyrt, i kroner, å endre i det oppsettet som de avtalte med Thon-kjeden høsten 2011.

Spørsmålet er likevel også hvor politisk dyrt det vil bli for partiledelsen å gjennomføre dette ledervalget nå 10. mars, hvis situasjonen er like uavklart om drøye halvannen uke, eller hvis det skulle dukke opp ytterligere saker.

Men så er det for regjerings-SV nå vel å merke ikke lenger noen perfekte alternativer å velge mellom. Her har både den kommende klimameldingen, asylsakene og vikarbyrådirektivet ligget som tydelige konfliktkimer, klare for at en ny radikal partileder kunne true Stoltenberg med å forlate regjeringen i 2012 dersom kravene ikke ble etterfulgt. Men så ender vi altså opp med at den nye SV-lederen nå kjemper desperat, og nærmest trygler, om selv å få lov til å bli værende i en Arbeiderparti-styrt regjering.

Paradoksenes tid er da heller ikke forbi: Mens det i 2012 er Aps partileder som har SV-lederens statsrådsskjebne i sin hule hånd, er det mangemilliardæren og hotellkongen Olav Thon (88) som har hånd over partiet SVs skjebnetunge og ekstraordinære landsmøte på luksushotellet med jacuzzi-bassengene. Og Thon har satt prisen så høyt at SV er som bastet og bundet til en politisk utgave av Hotel Cæsar, på Lillestrøm 10.-11. mars 2012.

Hvem skulle ha trodd at det skulle gå slik da SFs første parlamentariske leder, Finn Gustavsen (1923-2006), var med på å stifte partiet på en landskonferanse 15. april 1961? SFs åsted var Bygningsarbeidernes Hus. En hel liten klassereise fra SVs Thon Hotel Arena.

Men så kunne da ikke bygningsarbeiderne for 51 år siden skryte slik av seg selv: «We are specialists in banquets, events and kick-offs.»

Akkurat hva SV trenger nå.

---
DEL