Berardis nye bok framstår som en samling hektiske notater på terskelen til en ny og farlig tid, som dessverre er vår egen, men som likner påfallende på mellomkrigstidens utydelige sammensurium av lumske tendenser, et historisk heksekjøkken der et allestedsnærværende kaos truer i horisonten. Han påpeker at opplevelsen av verdens kaotiske tid ikke er så mye et resultat av ideologiske motsetninger, men heller at hver enkelt må prosessere stadig mer informasjon i et akselererende tempo. Opplevelsen av kaos er delvis en subjektiv effekt, om årsakene enn er objektive. Historisk sett er vi samtidig inne en historisk brytningstid: Den relative orden som har rådd de siste 30–40 årene, dominert av den liberal-kapitalistiske verdensorden, er i ferd med å sprekke opp.
Hver enkelt må prosessere stadig mer informasjon i et akselererende tempo.
Som anarko-kommunistisk kritiker og aktivist har Berardi fortolket samtiden fortløpende siden han deltok i den alternative arbeiderbevegelsen i 1970-årene. Han har fulgt flere kaotiske og overgangsperioder: Ikke bare 68-opprørets løfterike tid fram mot den radikale bevegelsens stagnasjon i Thatcher-æraen. Han fulgte også på nært hold den digitale revolusjonen, en tid som var svanger med forlokkende muligheter, men som nå er i ferd med å lukke seg i monopoler og infomakt. Når infrastrukturen endres, endres også opplevelsen av hva som er mulig og nødvendig. Stabile ordninger kan virvles bort på et blunk når tiden endrer seg – noe som åpner for nye muligheter på godt og vondt.
Fornuften som slavebinder
Oppløsningen av det liberale demokratiet og valg av halvdiktatoriske ledere springer ut av en aktiv og rasende drift mot kaos, mener Berardi. Når folk vil røske opp i systemet for enhver pris, ser han det som utslag av et folkelig raseri overfor den demokratiske venstresiden mange føler har solgt seg til finanselitene og korporasjonene de skulle holde i sjakk. De som velger de nye populistiske leserne, har ikke lest Horkheimer og Adorno, men har på et forskrudd vis skjønt hovedpoenget i Opplysningens dialektikk: Den idealiserte fornuften vi siden opplysningstiden har sett som et middel til frigjøring, kan like godt brukes til å forføre og slavebinde oss, eller bli en rent morderisk rasjonalitet, som den Hannah Avendt så demonstrert av Eichmanns iskalde administrasjon av konsentrasjonsleirene.
Vi har overvurdert fornuften og intelligensen som verdensforandrende kraft, sier Berardi. Når folk velger idioter og populister, er det en slags hevn overfor venstresiden som har solgt seg til kapitalismen, men også et utslag av hat mot rasjonaliteten som sådan. Folk ser at intelligens og kalkulasjon ikke blir brukt for å hjelpe, men snarere benyttes som et middel i finanskapitalismens kløktige manøvre og i de rikestes rigging av systemet til egen fordel – for ikke å snakke om den digitale overvåkningen, som går over hodet på de fleste. Svaret blir for mange tilflukt i nære lidenskaper og i et frittflytende sinne av stadig krenkethet.
Framtiden
Å gjette hva som vil komme ut av samtidens mørke kaos, er som å spå i kaffegrut, men noen mønstre kjenner vi fra igjen fra den nære fortiden. Monstrene fra mellomkrigstiden har de siste årene spøkt i ukesmagasinenes forsidekarikaturer, og vi begynner å ane konturene av en ny totalitarisme. Vi er ifølge Berardi nødt til å ta inn over oss det ytterste skrekkscenariet: at mellomkrigstidens lederskikkelser og volden de åpnet for, ikke var sene etterdønninger av historiens keiserfantasier og napoleonskomplekser, men heller frampek mot noe vi fortsatt har i vente.
Å konfrontere dette mørket er kanskje det som skal til for å være optimistisk i vår tid uten å selge billig trøst og overfladisk tilfredshet
Berardi ser for øvrig svært ulikt på den italienske fascismen og Hitlers tredje rike: Mussolinis Italia var en klovneaktig parade av maskulin potens og patriarkalsk undertrykkelse. Hitlers tredje rike sto derimot for en vitenskapelig og automatisert umenneskelighet, kanskje en uhyggelig ouverture til framtidens transhumanisme: genmanipulering, overvåkning og forvaltning gjennom kunstig intelligens.
Berardi våger å anta at kommunismen vil entre historiens scene fra en ny vinkel og i et nytt kostyme – en omkamp for historiens tapte sjanser. Den vil ikke likne det minste på bolsjevik-varianten Lenin lanserte i 1917 – anslår han med en tankevekkende gåtefullhet.
Tittelen The Second Coming peker også mot kristendommen, som ga Vesten selve ideen om gjenkomstens prinsipp. Berardi ser et håp hos pave Francis. Forgjengeren Ratzinger satset på «sannheten» i en kamp mot det han så som relativismens kaos, men abdiserte fra posisjonen som åndelig leder. Framfor dogmer og religiøse sannheter satser Francis på nestekjærligheten. Dermed påtar han seg den rette utfordringen, nemlig det å gi en motvekt til vår tids grusomme mangel på solidaritet – som tydeligst viser seg ved druknende flyktninger i Middelhavet.
Mørk optimisme
Berardis bok er uttalt apokalyptisk og ser ekstremt mørkt på samtiden. En kommentar til dette: I Morgenrøde kritiserer Nietzsche kristendommen for å ta i bruk et teatralt triks av metafysiske dimensjoner: Først får de kristne alt til å framstå som håpløst idet de beskriver verden som syndig, fallen og formørket. Men dette er bare for å gjøre strimen av håpefullt lys desto mer effektfull. Fra og med Adornos dystre samtidsdiagnoser virker også mye av venstresidens litteratur som like svartmalende. En slik kritikk kunne kanskje rettes mot Berardis seneste bøker, som har handlet om selvmord, impotens og maktesløshet. Men likevel, det er som om virkeligheten har innhentet oss med et mørke som gjør etterkrigstidens kulturkritikk framsynt. Å konfrontere dette mørket er kanskje det som skal til for å være optimistisk i vår tid uten å selge billig trøst og overfladisk tilfredshet. Likevel finnes det alltid en underlig oppstemthet i Berardis bøker, båret som de er av en varm menneskelighet.
Berardi ønsker seg verken mirakler eller frelse i det hinsidige: «Jeg vet at lykken er mulig, og at vennskap er mulig, og solidaritet, som er vennskapets smittsomme form, er også mulig, selv om det er vanskelig å huske akkurat hvorfor eller hvordan», skriver han mot slutten av boken. Hvis selv en slik diskré menneskelighet i vår tid av mange oppleves som en drøm, er det nok ikke fordi den er umulig eller fraværende, men fordi et varmt fellesskap har vist seg å være noe langt skjørere og mer verdifullt enn vi er vant til å tro.
Les også:
Franco Berardi: Nasjon Europa om de nasjonalistiske
og rasistiske strømningene han ser i dagens Europa.
Følg redaktør Truls Lie på X(twitter) eller Telegram
